Sunnivas saftsimile*

Livet er som saft. Du har konsentrat, og så har du vann. Konsentratet er alt det viktigste og vakreste som gjør en Lykkelig, og vannet er alt det tilfeldige og hverdagslige som hører med likevel. For at saft skal være godt, må begge deler til. Faktisk må det være mest vann og minst konsentrat, selv om konsentratet er selve det som gjør saft til saft. Slik er livet også. Blandingsforhold 1:6, best med naturlig sukker og selvplukkede bær.


* Sunniva er jenten jeg drakk te med tvers gjennom videregående og savner fælt akkurat nå. Alltid en ny livsfilosofi eller livsmetafor, alltid veldig lik en Audrey (Tautou, Hepburn eller Horne). Saftsimilen er fra en helt vanlig dag på videregående, da hun kom stormende noen minutter for sent (som alltid) og hadde en ny livssimile til å leve etter (som alltid). Det er godt mulig hun helt har glemt den selv.

Min nye venninne

Jeg skal bruke de neste tre semestrene mine på å skrive hundre sider om Camilla Colletts selvbiografi I de lange Nætter. Nå nylig demret det for meg jeg at valget av masteremne kanskje var noe mer enn et tilfelle. Har ikke hele grunnskolens norskpensum lagt hovedvekt på striden mellom Welhaven og Wergeland? Jeg tror jeg skrev tentamens- og eksamensoppgaver om dem minst en håndfull ganger. Og nå velger jeg altså kvinnen som stod imellom dem og hele livet ble preget av konflikten, men som også hadde sine egne kamper og en egen litterær karriere å tenke på. Det passer jammen fint.

Jeg og Camilla skal altså bli godt kjent med hverandre i løpet av det neste året (i alle fall jeg med henne, og det der med vekselvirkningen kan godt diskuteres). Jeg har skaffet meg hennes samlede verker, tre utgaver av selvbiografien jeg skal skrive om og både brev og dagbøker fra ungdomsårene. Nå for tiden leser jeg brevene hennes. De til faren er kjærlige og tørre, de til brødrene er formanende og enda tørrere, og de til bestevenninnen Emilie er rett og slett kjempeengasjerende. Ikke bare hadde hun en glimrende humor og et romantisk hjerte, hun kan være ganske så skarp i kantene også. I kjærligheten til Welhaven er hun som ungpiker flest, irrasjonell og vaklende mellom idealisme og realisme. Noen ganger skinner det til og med igjennom et syn på ham som minner om det hun har på brødrene sine, som for eksempel når hun med gru tenker på hvor tilskitnet hans dyd kan bli mens han bor i Paris. Tenk alle frivole mennesker han vil møte, tenk hvor lett hans barnlighet og naivitet kan gå fløyten blant alle frittenkende og frittalende franskmenn! Til Emilie skriver hun: "Jeg haaber til Gud, at han ikke kan saa meget Fransk, at han forstaaer, hvad de sige." Hennes egen fransk er derimot glimrende, noe hun er helt klar over selv. Ved enhver tenkelig anledning passer hun på å få fram at Henriks ikke er på langt nær så flytende eller korrekt.

Iblant blir jeg så revet med av disse venninnebrevene mellom Camilla og Emilie at jeg føler meg som en av dem, en venninne blant de betrodde. Eller rarere: jeg synes jeg kjenner igjen både tonen og temaene venninnene skriver til hverandre om. Det minner meg iblant overraskende mye om brev- og epost-vekslingene jeg førte (og fører) med Ellinor. For eksempel når hun beskriver et besøk av en viss Blytt, som Camilla slett ikke kan like. Til Blytt sier hun ingenting, men til Emilie lar hun alle de innestengte replikkene få luft. Blytt har blant annet blitt bedt om å nevne sin favoritt i en serie malerier av kvinner som forestiller ulike dyder. Om "La Reflection" uttaler Blytt resolutt at "Jeg lider overhovedet ikke de reflecterende Damer." Om hele situasjonen skriver Camilla siden: ""Ak!", tænkte jeg, "de reflecterende Dame vist ikke heller Dem, forsaavidt er alt i sin Orden" Derpaa stansede han, Veed Du ved hvem? La surprise! Du veed den Dame i dybeste Negligée. Er det ikke carakteristisk?"

Jeg får være med mens hun venter og venter på et svarbrev fra Welhaven, jeg er med mens hun bebreider ham (for å skrive høflige brev til "lille Dahl", men ikke et ord til henne) mens hun angrer hvert ord hun har skrevet til ham og mens hun hengir seg til alle forelskelsens små underfundigheter. Av disse vil jeg gjengi et PS til et brev til Emilie, skrevet mens hun iherdig venter på at Welhaven skal gi lyd fra seg. Camilla har aldri stått mer levende for meg enn nettopp her:

"Jeg har endelig opdaget hvad det var for en hemmelighedsfuld Substanz der i Form af smaae Pletter gav W[elhaven]s Brev det mystiske Udseende. Jeg har just ikke ladet dem chemisk opløse, men ved at sætte Tungen paa dem har jeg overbeviist mig om at det ikke er hans Blod, men Caffee og det enda meget sød Caffee! Han har altsaa drukket sød Caffee! Caffee med Sukker i, medens han i Tankerne "holdt mig i sine Arme og følte Savnet dybere!"

Om hun er indignert eller bare morer seg over sin egen oppdagelse, blir jeg ikke sikker på. Kanskje synes hun til og med at det er romantisk? At det er en tydelig ironisk distanse til stede, synes jeg i alle fall at er tydelig. Og når jeg var ferdig med å humre for meg selv, måtte jeg selvsagt rett ut på kjøkkenet for å brygge meg søt kaffe før jeg leste videre.

Slik ser hun ut: (Hun er så vakker at jeg faller helt i staver hver gang jeg åpner en bok som viser fram portrettet hennes først.)

Jovialitet

Jeg øver meg for tiden på å være jovial.

Jovial (uttales med et solid trykk på første stavelse: jovvial) er en betegnelse på det å være godslig eller gemyttlig. I denne sammenheng betyr det først og fremst å kunne være trivelig og omgjengelig i møte med tilfeldige fremmede eller halvbekjente. En jovial person kan når som helst småprate med bussjåføren, jenten fra forelesningen eller naboen. Jeg er (inntil videre) ikke særlig jovial.

Når en en gammel dame sukker over været for å åpne en trivelig småprat, smiler jeg stivt, stirrer tomt på henne i noen sekunder og sier nervøst og teatralsk "Ja. Det er jammen vått for tiden". Deretter dør samtalen brått ut. Jeg har sagt noe som absolutt kan kalles et svar, ledsaget av et smil, men det er likevel et feil framstilt svar. Det fører ikke til videre samtaler, det tvert imot dreper dem. Bussjåfører hilser ikke tilbake om jeg hilser på dem, damer i butikken blir stive av skrekk om jeg kommenterer det de gjør. Jeg har etter hvert (tror jeg) funnet ut hvorfor: jeg mangler jovialitet. Jeg virker rett og slett ikke som om jeg mener et ord av det jeg sier. Og det gjør jeg selvsagt heller ikke, personene er ikke meg bekjente og samtaleemnene er trivielle og grunnleggende falske. Men jeg vil jo gjerne kunne føre trivielle samtaler likevel. Iblant treffer en folk som er verdt en samtale. Jeg har hørt rykter om at samtaler med bussjåfører og gamle damer kan berike en ellers kjedelig dag. Er en flink til å være jovial når det ikke betyr noe som helst, blir det dessuten betraktelig lettere å skulle føre en samtale med noen en faktisk vil bli kjent med, men ennå ikke kjenner. Jovialitet er en god egenskap som har mange bruksområder.

Så langt har jeg øvd meg på å skape grobunn for småprat ved å smile hyggeligere og si "God morgen!" ofte. Det har resultert i to jovialitetsprøver som jeg selv mener at jeg har bestått. Her følger en redegjørelse:

Jovialitetsprøve 1, bussjåføren:
Bussjåfører er gode prøveemner for jovialitet. Spesielt når en hver morgen går på bussen på dens endestopp, ofte mens bussjåføren tar seg en timinutters pause og rydder opp i bussen. Jeg prøver meg som sagt hver morgen på et smilende og trivelig "God morgen!", mens jeg venter på en sjanse til å prøve mine småpratevner. En morgen regnet det fælt og jeg kom hoppende bortover grusstien for å unngå en rekke små sølepytter. "Jaså!" sier bussjåføren, som tar seg en røyk utenfor bussen. "Du kommer trippende, du!"

Til vanlig ville jeg stoppet, tenkt meg om, sagt "Hehe. Ja." og en pinlig stillhet ville fulgt.

"Ja, det er så fryktelig mange sølepytter her!" sa jeg, klistret på meg et muntert smil og fortsatte: "Går det greit om jeg går inn i bussen selv om du har røykepause?" "Åjada!" sa bussjåføren. Så gikk jeg inn på bussen, ristet paraplyen og fant meg et sete, og bussjåføren kom inn for å rydde i midtgangen. Nå fulgte en minst tre minutter lang samtale om hvilke funn en bussjåfør kan gjøre mens han rydder i setene (flest mobiltelefoner og t-kort), den gangen jeg mistet mobiltelefonen min og en snill bussjåfør ga den tilbake til meg (han slo opp på "mamma" i telefonlisten, "Haha, ja, vi må være oppfinnsomme!" sa bussjåføren), hvilke plikter en bussjåfør har utenom busskjøringen (å bringe fulle mennesker hjem, å sørge for at "sånne litt forvirrede" får seg på jobb om morgenen(!)) og noen avsluttende betraktninger rundt været.

Jeg gir meg selv ståkarakter og anser meg for beriket.

Jovialitetsprøve 2, dame i kiosken:
En annen jovialitetsprøve som ofte oppstår, er når kunder i en butikk tar en "kunder imellom"-prat om noe de leter etter og ikke finner, er misfornøyd med eller når en av dem gjør noe litt snålt. En slik oppstod nylig mens jeg var i kiosken for å lete etter yoghurt og en annen dame var ute i nøyaktig samme ærend. Hun tok ned en yoghurt og satte den tilbake, deretter en ny, så en tredje. Så sa hun (fordi det var litt snålt å ta så mange yoghurter og så sette dem tilbake): "Ja, jeg klarer bare ikke bestemme meg! Jeg ville ha blåbærsmak, men det har de ikke."

Til vanlig ville jeg hevet øyenbrynene, smilt anstrengt og sagt "Hem. Ja, det kan være vanskelig, det." og en pinlig stillhet ville fulgt.

Nå sa jeg: "De har Go' Morgen med blåbærsmak, da. Om det er en fullgod erstatning." Det var det ikke. Vi snakket litt om ulike yoghurttyper med blåbærsmak og deres fordeler og ulemper samt yoghurtutvalget på kiosker og i butikker. Damen valgte til slutt en molteyoghurt, sa farvel og ble borte.

Jeg gir meg selv ståkarakter også her.

Med mer øvelse regner jeg med å bli riktig jovial og å betraktelig øke sjansene mine for å en dag helt tilfeldig bli venn med en kjemperik og ensom gammel dame som deretter testamenterer meg hele sitt jordlige gods.

Intermesso

Høsten setter inn. Jeg er hjemløs, pakket i esker og forholdsvis ubrukelig. Før i dag syklet jeg til Dragvoll, svimmel av overgangen fra ferie til studentwebs høflige påminnelse om at jeg er tillitsrepresentant og bør sørge for å få sagt navnet mitt høyt ved et orienteringsmøte som begynner om et kvarter. Jeg holdt den lille presentasjonen av meg selv foran en del ukjente og noen svært kjente fjes mens mitt eget var blodrødt og svett av anstrengelsen. Etterpå hørte jeg bare halvparten av det orienteringsforeleserne sa, akkurat den halvparten som lot meg skjønne at jeg kan ha gjort noe feil med oppmeldingene mine og at masterstudiet er noe vanskeligere enn studiehåndboken ga uttrykk for, og jeg kjente at jeg var veldig, veldig tørst og at nå er jeg tilbøyelig til å begynne å tenke alvorlig på det der med høreapparat. Straks etter at møtet var ferdig kjøpte jeg tre tunge pensumbøker og følte at deres faglige tyngde allerede begynte å tynge meg ned på en annerledes måte enn selve fagkodene og orienteringsmøtene gjør. Jeg la igjen informasjonsheftet mitt på disken i Tapir bokhandel og måtte oppom instituttkontoret for å hente et nytt, og vips hadde mirakel-Eli på instituttkontoret ordnet en masteravtale og lesesalplassøknad til meg og sendt meg ut av døren med et helt annet «Dette ordner vi!»-smil enn noen studentveileder noengang har smilt: et som virker like godt som mammas da jeg fikk meg ut av sengen før skidagen i femte og hun sa «Du kan få være hjemme, Silje.» før jeg hadde bestemt meg for om jeg skulle lyve på meg at mageknipen var noe annet enn gruing. Og etter at Eli slik hadde lappet meg sammen nok til at jeg dro til byen og gikk på kafé, var det en annen som så at jeg fremdeles slepte beina etter meg og tok meg med ut til sjøen. Høstvinden blåste hår i øynene mine og sivet rykket hit og dit så det nesten ble underlig at så mye bevegelse kunne være avslappende, og det demret for meg at jeg har det skikkelig fint. Jeg er hjemløs, pakket i esker og forholdsvis ubrukelig, men hvem venter vel en sømløs overgang fra vestlandsregn og peisvarme hytter til disse vindkastene? Jeg skal lese Vente, blinke som venter og blinker i vesken min, slik bøker gjør når de venter på å leses, og så får jeg vel etter hvert svineinfluensaen og kan begynne å syte på ordentlig.

Hjemløs, ja. Om noen vet om en leilighet for to et sted mellom sentrum og Dragvoll, er det jeg som vil bo i den.

Bergen

Jeg satt på kafé og ventet på Lene, som hadde havnet på villspor mens hun letet etter en pakke posten hadde sendt til feil postkontor. Jeg manglet lesestoff. Imidlertid har jeg alltid min kjære, svarte Moleskine i vesken, som jeg i ny og ne skriver mine memoarer i, og lett beskjemmet tok jeg den opp og begynte å fordrive tiden med den og en lettflytende svart Pilotpenn. Selv om jeg vel vet at det å skrive på kafeer, og i alle fall i en Moleskine, som er for forfatterspiren som den skrå luggen for en emo, har vært uglesett siden J. K. Rowling lot seg intervjue om sine skrivemetoder en gang tidlig på totusentallet. Bergen er tross alt hipsterbyen. Jeg så en sekstenårig ungpike med en svart skissebok på kafé Opera dagen i forveien, og smilte lett hånlig av henne.

Og jammen santen. Inn kommer unge herr Hipster. Han ser slik ut:



I det han passerer meg, som sitter på en barkrakk ved vinduet, hva tror du han tillater seg? Han flirer. Åjada. Han har plassert en merkelapp i pannen på meg, og på den står det: Forfatterspire, Moleskine, Oldismote. Han ler, og jeg vet så altfor godt hvorfor han ler. Jeg ville ledd selv, om det ikke var meg selv som plutselig var frøken Innbilt Forfatterspire ved høylys dag og i egen fødeby. Jeg bøyer hodet, rødmer og søler trassig litt mer kaffe på min kjære Moleskines tettskrevne sider. Jeg ser slik ut:



Likevel, jeg nekter å la meg vippe av pinnen. Mens jeg trassig messer ”JEG ER PÅ EKTE, MITT FETISJISTISKE FORHOLD TIL MOLESKINEBØKER HAR INGENTING MED LIVSLØGNER Å GJØRE! E’KKE HIPSTER, LIKER BARE BRUKTKLÆR!” inni meg, skriver jeg videre i min Moleskine og sipper til min svarte kaffe og venter iherdig på Lene. Det tar nok tre minutter før jeg ser opp fra sidene og ut av vinduet igjen. Unge herr Hipster har satt seg på utebordet rett nedenfor vinduet jeg sitter bak. Han har tatt fram sin skrikende ikke-Moleskinske kladdeblokk og plassert en blå kulepenn bak øret. Han skriver.

Nå er det jeg som flirer. Både dypt selvironisk, lett hånende og med en umiskjennelig fellesskapsfølelse.

En skyldig ode til rullekaken

I siste utgave av Mål og Makt* skriver Kjartan Helleve en fantastisk liten sak om hans egen lille vri på studentmat: rullekaken. Rullekaken som en finner på nærbutikkens hylle og som, ifølge Helleve selv "skal innehalde nitti prosent sukker og ti prosent tilsetjingsstoff". Jeg kjenner meg igjen. Å, som jeg kjenner meg igjen!

Riktignok var min rullekaketid en tid jeg la bak meg omtrent da jeg ble student, den tilhørte videregående. Da jeg ble student, ble jeg på forunderlig vis samtidig elitist. Det er nå jeg bare drikker løste fra Te- og Kaffehuset og boikotter aspartam og Coca Cola – ikke av politiske grunner, men fordi det er så flaut å bli knyttet til noe så ordinært og småborgerlig. Som enhver student er jeg fattig og ute av stand til å lage alle middager fra bunnen ( noe som også bunner i at det utelukkende er klesmoten jeg har tatt med meg fra femtitallet, og ikke et eneste husmorideal), men jeg holder meg til det øvre sjiktet av alt som er fælt. Spiser jeg frossenpizza, heter den Dr. Oetkers eller Casa di Mama. Spiser jeg Toro, prøver jeg å forkle det ved å putte oppi noe ferskt noe og late som ingenting. Selvsagt vet jeg at det ikke gjør saken bedre, snarere tvert imot, men jeg blir likevel hengende et sted i midten: Toro er greit, men jeg kan ikke bli sett død med en Grandiosa i handleposen.

Men på videregående, da var overgangen til småborgerlig elitisme bare så vidt påbegynt. Da skammet jeg meg ikke over en eneste av de merkelige matvanene jeg har, og som jeg nå gjør mitt beste for bare å utøve i all hemmelighet. Riktignok har jeg ikke klart å legge av meg den leie uvanen med å kjøpe et stykke brie og spise det helt, men det er stadig sjeldnere at jeg spiser rå nudler rett fra pakken. Eller, som temaet er: rullekake. Jeg spiste mye rullekake fra den lokale Remaen da jeg gikk på videregående. Som Helleve så fint poengterer, er det fine med rullekake at den lett strekker seg til mer enn ett måltid, siden den er så mektig som den er. Som han også beskriver, skal den helst spises hel: ”Det var å opne ho i enden og bite seg nedover”. Nettopp slik var mitt forhold til rullekake. Jeg kjøpte den, jeg spiste den, og jeg nøt den. Den er nitti prosent sukker og resten er noe mystisk med E-er foran, og den smaker slik også. Derfor var den selvsagt hele tiden en ”skyldig glede”, en lurer jo alltid litt på hvem som spiser Rema 1000-rullekaker på alvor. Er det for eksempel noen som serverer rullekaken oppdelt til kaffen i et vanlig hjem? Jeg kan ikke se det for meg. For meg er rullekaken for alltid knyttet til det å være 16-17, ha forbrenning på topp og ennå mangle sosiale sperrer for hva slags mat jeg inntar og hvor jeg inntar den. Som Helleve gjorde, kunne også jeg godt ha funnet på å ta med meg en rullekake på kino mens de andre tok med bøtter med popkorn og smågodt. Jeg tror til og med at jeg kan ha gjort nettopp det, selv om jeg i skrivende stund bare kan huske å ha tatt med en stor pakke med Pianos sjokoladepudding.

Rullekaken er et tilbakelagt stadium fordi skammen har sneket seg inn på meg. Jeg har hatt ett eneste tilbakefall siden jeg la Bergen by bak meg, og da involverte jeg Ellinor som en medskyldig og vi spiste opp rullekaken vår i hui og hast i skjul på hennes hybel. Likevel: jeg savner den iblant. Iblant får jeg et søtbehov som ingen hjemmebakt kake kan stille, og da kan det jo hende, nå som Helleve har vist at det finnes andre der ute, at jeg vil ty til rullekaken på ny.

* Mål og Makt 20009-1, s 28-29. ”Rullekake à la Hellings”

Kognitiv fortellekløe

I dag har jeg forlest meg. Jeg merker det ved at tankene mine har tatt form av en fortellerstemme som nekter meg å la tankene mine gli i ett med det jeg oppfatter som meg selv. Tankene mine insisterer på å være i forgrunnen, på å ha en egen stilart og på å beskrive og kommentere alt jeg gjør og alt jeg ser; de har simpelthen blitt til en objektiv og allvitende fortellerstemme i mitt eget hode. Og stemmen er ikke en gang enhetlig og stilren i dag. Når den er det, og jeg for eksempel får sitte i ro på en buss og la tankene flyte, er det behagelig å ha en fortellerstemme i hodet for en stund. Jeg dikter sammenhengende historier i tankene mine, med aristotelisk struktur (begynnelse, midte, slutt) og god avsnittsbygging – jeg liker meg da. Det er som å ha en egen, uforpliktende bok gående i tankene, som ikke krever noen anstrengelse og som nesten overrasker meg selv med plotvriene sine iblant. Dessuten pleier stemmen å minne mistenkelig mye om hvilken forfatter det enn var jeg leste sist, det være seg Hamsun eller Virginia Woolf eller hvem som helst jeg for øyeblikket har pløyd meg gjennom noen verker av: og som regel pløyer jeg meg gjennom verker av folk jeg liker.

I dag, derimot, har jeg forlest og forskrevet meg og fortellerstemmen er fragmentert og irriterende. Alle kan vel relatere seg til det å ha en fryktelig dårlig sang på hjernen, såkalt kognitiv kløe? Jeg tror jeg er rammet av nøyaktig det samme, bare på fortellerstemmebasis. Trolig er det først og fremst Arne Melberg som er den skyldige (med sin enerverende tendens til å la alt oscillere), men den er også et sammensurium av alt det merkelige jeg har konsumert på litteraturfronten i dag. Den begynner i alle fall nye stubber hele tiden, med plagsomt mange adjektiver og poetiske vendinger. Til og med språket varierer, mellom bokmål og nynorsk, norsk og engelsk, alt etter hva som stilmessig passer øyeblikket best. Jeg setter meg på sykkelen min og tråkker hjemover: we’re gaining speed sier fortellerstemmen som er tankene mine. Og jeg kjenner at jeg ikke orker. Jeg har lest så mange bøker, jeg vil helst ta fri og ikke tenke på litteratur, men i tankene er jeg plutselig litteratur. Det er ingen måte å slippe fra det på, for jeg klarer ikke å kople av og tenke på noe annet. Mine egne tanker insisterer på å fremmedgjøre meg fra meg selv og fra virkeligheten, du er fiksjon sier den, og gjør meg straks etter om til en beretning i tredjeperson: Hun puster endelig frisk luft igjen, etter timer der luften innendørs har prikket omkring neseregionen fordi den er for varm og tung. Ja. Det stemmer, det. Og jeg er fryktelig lei av å være litterær, av å danne avsnitt etter avsnitt i tankene som ikke kan skrives ned noe sted og som blir borte før fingrene mine får samlet seg om pennen eller trykket ned tastene på tastaturet. Om det fantes tankediktafoner! Da, kanskje. Nå vil jeg bare at tankene skal bli mine egne igjen og tillate at jeg eksisterer utenfor alle bøkene, og at jeg kan kjenne på den friske luften uten å samtidig beskrive det eksplisitt i tankene mine mens tanke-Melberg leter etter nok en anledning til å få si oscillere.

Passende nok har jeg lest veldig mye om å forlese seg i dag, om sentimental 1700-tallslitteratur og didaktiske egenskaper, om at litteratur kan være farlig. Vel tenkte de mest på at litteraturen kan plante all slags obskøne tanker i hodene på dydige ungpiker som ikke bør vite noe om verdens realiteter (det ville jo ødelagt hele gleden ved øyeblikket der den hardt og brutalt slår ned på dem likevel), men jeg benytter anledningen til å hevde at quixotisme fremdeles gjelder i dag, og at det er søren så plagsomt. Jeg er sikker på at det i sin ytterste konsekvens er direkte farlig, og at en kan bli splitter pine gal og/eller gi seg i kast som hobbyforfatter. Jeg gleder meg i alle fall fryktelig til jeg får sommerferie og kan ta tilbake herredømmet over egne tanker.

Nærbutikkfrykt: et svar

Sunniva skriver om nærbutikkfrykt: hva tenker egentlig de ansatte om deg når de har begynt å kjenne deg igjen: ”Der er hun som alltid handler på søndager og kjøper den billigste juicen”? Vel, jeg har selv jobbet i en nærbutikk i en kort periode av mitt liv, og det er en periode jeg aldri helt kommer over og gjerne slenger ut en anekdote om i ny og ne. Og det må innrømmes at jeg mang en gang lot min frustrasjon over et utrolig lite givende yrke gå ut over kundene mine. I tankene, selvsagt, med et søtt påklistret smil og noen halvskjulte himlinger med øynene som det eneste en kunne skimte i overflaten. Jeg så på mennene med pannebånd og svett hår som kom innom etter fotballtreningen for å kjøpe Vi Menn og klarte nesten ikke skjule et distansert hånflir. Jeg himlet med øynene bak ryggen til den dresskledte unge mannen som alltid stormet inn i butikken og røsket til seg Dagens Næringsliv, mens han knuget mobiltelefonen med den andre. Faktisk analyserte jeg ofte varene til hvem det skulle være, og så diktet jeg mer og mindre flatterende historier om hva slags personer kundene var. Hva skal man mon ellers underholde seg med i de lange timene med maskinverdig arbeid? Jeg registrerte med et skadefro smil at det tydeligvis ikke funket for den kjempetykke damen at hun kjøpte to flasker Pepsi Max hver dag, framfor sukkerholdige og fæle Coca Cola. Jeg kritiserte foreldre i fleng i harde tankelag fordi de lot ungene skrike seg til godteri og deretter til og med lot dem spise det før de var kommet seg gjennom kasseområdet. Og når noen kom inn i butikken tre minutter før stengetid og tok seg en handlevogn med den mest selvsagte ro! Da tenkte jeg mye stygt, da.

Og, vel, jeg kjenner meg godt igjen i Sunnivas nærbutikkfrykt. Jeg vet at den kan være godt begrunnet. Jeg vet at det er slik at den butikkansatte tenker ”jaha - du skal ha deg i kveld?” om du kjøper kondomer. Jeg vet at de faktisk tenker på deg som lavmåls dersom du kjøper både Se&Hør og Her&Nå. Vel, potensielt: om de er som meg. Og noe tenker de nok, om enn de ikke er så elitistiske og arrogante som jeg kan finne på å være.

Men så vet jeg også at alle analytiske eller sure tanker ble glemt igjen ganske umiddelbart, og at analysen av Sunnivas varer trolig ville fått meg til å tenke ”Hm. Student?” og sikkert ikke noe mer. Tross alt var det i bunn og grunn en respons på lange og kjedsommelige timer, rett og slett en overlevelsesstrategi. Og så jeg unge gutter som handlet inn bakevarer eller barn som hadde fått tak i småpenger til godteri, var jeg like raus med de trivelige tankene som med de slemme. Noen stamkunder ble jeg til og med riktig glad i.

Til syvende og sist blåser jeg som regel i nærbutikkfrykten min og lar dem tenke det de tenke vil, mens jeg selv sender stakkarene bak kassen en sympatiserende tanke. For det aller verste ved å være butikkansatt var de fine solskinnsdagene der folk løp inn og ut og kjøpte kurver med jordbær eller is og boller som de skulle nyte der ute. I solen. I friheten. ”Gni det inn, ja!” tenkte jeg da.

Den som tingleter skal til slutt finne noe fint

Jeg var på sykkeltur i går, for etter at jeg fikk sykkel går jeg stort sett ingen steder. Jeg sykler til skolen og omveier hjem fra skolen og korte turer til mennesker det bare ville tatt minutter å gå til og jeg sykler til fester og hjem igjen etterpå. Det er fint å ha hjul (og verkende muskler).

I går syklet jeg med Bjarke, og vi syklet riktig langt: blant annet rundt hele friluftsområdet ved Lade og til Østmarka. På veien fant vi et klatreberg som vi stoppet ved for å klatre i. Jeg fant meg en riktig fin hylle med mye plass og bra utsikt, og klarte ikke å bestemme meg for om jeg helst ville vært cowboy, indianer eller bare fjelløve i barndommens fiksjonsverdener, så perfekt var den for allting på en gang. Da jeg til slutt fikk meg ned fra hyllen igjen, klatret jeg litt sporadisk rundt andre steder, og da så jeg dette:



Jeg plukker ofte opp papirer og andre spennende ting jeg finner langs veien. Handlelister, som regel, men noen ganger også en beskjed til Simon om at det er "yogert" i kjøleskapet og at mamma kommer hjem i firetiden, eller jeg finner noens byggeplan over en hytte. Da jeg så denne firkantede plankebiten på en hylle i berget, tenkte jeg straks "BOK!" og så "Bok? Planke? Planke med tekst på?". Jeg er en evig litteraturviter. I alle fall klatret jeg ned for å undersøke, og snudde til og med den kjedelig utseende plankebiten om - en vet jo aldri når verden likevel rister et ess ut av ermet. Slik så den ut på undersiden:



For en fangst! Eller hva? Jeg kan ikke se bort ifra at det er en Guds engel selv som har lagt den der i bergveggen, for at jeg skal finne den og omvendes. Men viktigere er det at jeg blir så fryktelig glad av å få mine evige ideer om fiksjon og symboler belønnet en gang iblant. Jeg liker å tenke at når blikket mitt lander på en uvanlig utseende trebit i en bergvegg, betyr det noe. Verden liker å respondere med hånlatter og søppel. Jeg vet ikke hvor mange plastflasker jeg har løftet opp fra fjæren uten at det har vært en flaskepost. Jeg vet ikke hvor mange film- og bokkarakterer jeg har misunnet fordi de aldri undersøker uten å finne. Så funnet av et lite ikon i en bergvegg får meg til å føle meg belønnet av verden selv: det gjorde en allerede kjempefin sykkeltur til et helt lite eventyr.

Om å ikke høre godt nok

Jeg innbiller meg iblant at jeg sliter såpass lite med flink-pike-komplekset at jeg ville vært i stand til å stå på krava når det skulle være nødvendig. At jeg kan si nei når en arbeidsbyrde blir for tung, at jeg kan unndra meg ansvar for saker og mennesker som blir en belastning, at jeg ville krevd rettighetene mine dersom jeg slet med noe som det gis hjelp for. Til en viss grad er det kanskje sant også, i alle fall at jeg har blitt langt flinkere enn jeg en gang var. Jeg er i stand til å si nei til ting jeg ikke vil store deler av tiden, jeg er i stand til å kvitte meg med bekjentskaper som tærer på kreftene mine uten å gi noe tilbake, jeg er i stand til å si ”dette vil jeg” og leve ut et Nora-kompleks selv om det innebærer en del vanskeligheter og mye narsissisme.

Nå skal jeg imidlertid fortelle om noe jeg er fryktelig dårlig til å anerkjenne, og som jeg har brukt det siste året på å bli mer bekvem med enn jeg var: Jeg hører dårlig.
Jaha, tenker vel dere, og hva så? Kanskje har jeg til og med nevnt det før, for jeg prøver virkelig å bli flinkere til å si ifra med jevne mellomrom. Før var det nesten ingen som visste om det i det hele tatt, nå er det noen flere enn det var. Jeg hørseltestet meg i fjor, og de sa at jeg ikke trenger et høreapparat når jeg kompenserer såpass godt som jeg gjør, og at jeg antagelig oppnår mer ved å opplyse folk enn ved å bruke et. Visstnok blir lydene høyere av et apparat, men også mer kaotiske og vanskelige å sortere, slik at jeg ikke ville blitt mindre sliten uansett. Men selv om jeg har blitt litt flinkere til å si ifra om at det er slik (om enn ikke flink nok), og selv om det ikke er så alvorlig at jeg trenger høreapparat, er det bare noen ytterst få som har hørt noe som helst om hva det tross alt innebærer.

Det innebærer nemlig ganske mye mer enn en (jeg) skulle tro. Jeg har pleid å overse hørseltapet mitt selv. Jeg hører jo folk godt nok til at jeg ikke trenger apparater av noe slag, så det burde ikke være noe å dvele ved. Men det er nok det: For eksempel innebærer det at jeg virkelig misliker å se filmer uten tekst. Også norske filmer, selv om det er verst med engelske. Også norske TV-programmer en vanlig kveld i noens stue. Selv når volumet er høyt nok til at jeg får med meg gangen i det som skjer, får jeg ikke med meg særlig mange detaljer. Jeg er vant til at alle andre ler av noe morsomt på TV-en, mens jeg ikke aner hva det dreide seg om. Mange ganger i løpet av en kveld. Så mange at som regel bare ler jeg også litt, sånn for syns skyld – ellers blir det jo så teit.

Jeg kan ikke være skriveren i møtesammenheng, jeg får nemlig alltid en og annen aha-opplevelse når jeg leser referatet etterpå. Selv om jeg får med meg alt det viktigste, går jeg glipp av ting som menneskers etternavn eller enkelte andre detaljer som noen ganger er viktige og andre ganger ikke. Hodet mitt er vant til å sile bort all uviktig informasjon og fokusere all oppmerksomhet på det som til en hver tid er viktigst. Jeg hører aldri bråkmakerne på raden bak oss i kinosalen, for jeg har lukket det ut fra virkeligheten min. Det er ganske skummelt når samtalen rundt meg plutselig dreier inn på musikk, og jeg innser at vi hører på radioen. Behovet for å være oppmerksom nok gjør også at jeg bare hører på en av gangen når flere snakker samtidig. Derfor liker jeg ikke å spise i kantinen på Dragvoll når den er full av folk, og jeg liker ikke å være på utesteder for å gjøre noe annet enn å danse: det er så mye bråk der, jeg får med meg så lite av alt det morsomme og sosiale som foregår. Og hodet mitt blir så fryktelig slitent! Når det endelig blir stille rundt meg, har jeg hodepine og tinnitus. Jeg har ofte kommet tilbake fra en spisepause og vært mye mer sliten enn jeg ble av lesingen jeg tok pause fra.

Jeg hører ikke hva folk sier når de roper til meg på litt avstand, jeg hører ikke hva folk sier til meg om de står utenfor en dør og snakker. Det er ikke bare fordi jeg er nerd at jeg sitter på første benk i forelesningssalen. Jeg hører riktignok at noe sies, bare ikke sammenhengen i lydene: de smelter sammen og kunne like gjerne vært på et fremmed språk. Jeg fester ofte blikket mitt på folks lepper, fordi det er lettere å følge med da. Jeg hører ikke alltid folk som står med ryggen til, folk som mumler og folk som snakker fort. Jeg har alltid hatet hemmeligheter, for jeg hører jo aldri hva folk hvisker til meg uansett. Veldig ofte hører jeg ikke alle ordene i folks ytringer, men hodet mitt pusler sammen det viktigste og konkluderer med hva de manglende bitene må være. Det går veldig fort, så fort at jeg nesten ikke er klar over at det er hull der selv. Noen ganger går det selvsagt fryktelig dårlig, og samtalene får et merkelig anstrøk av ”God dag mann økseskaft”.

Og det aller verste av alle konsekvensene hørseltapet innebærer, er at jeg så ofte føler meg dum. Jeg glemmer selv at når jeg ikke alltid klarer å følge med, kan det skyldes at jeg bruker veldig mye krefter på å få det til, at det er bråkete omgivelser eller folk som snakker lavt, at det er ørene og ikke hodet mitt som er et problem. Jeg kan synes at jeg er forferdelig dårlig sosialt og at jeg oppfører meg uhøflig, når det i virkeligheten dreier seg om folk som snakker så lavt at de vanlige metodene ikke kompenserer for det, slik at jeg feiloppfatter det de sier, overhører dem ufrivillig eller spør opp igjen for mange ganger. Jeg legger sikkert mer vekt på det enn folk rundt meg gjør, siden jeg merker meg flere av situasjonene og blir langt mer stresset av dem, kanskje til og med har gjort meg selv stresset på forhånd (desto mer stresset jeg blir, desto mindre får jeg med meg, naturlig nok). Men slik er det. Og jeg skal prøve å bli flinkere til å fortelle folk om det, framfor å smile litt dumt og fortsette samtaler som blir stadig merkeligere for begge parter.

Når vi nå er inne på dans...

Det sies at en aldri skal begynne med det beste og så trappe ned, men det har jeg tenkt å blåse i. Jeg har nemlig en flause til å fortelle om, som skjedde langt tidligere enn den fra forrige post. I min egen meningsbygging av livet kommer jeg fra nå av til å se på den som et frampek på det som siden skulle bli Rocky Horror-flausen. Den er i samme kategori, men det pinlige ved den har selvsagt bleknet betraktelig nå som min nyeste bedrift har toppet den.

Det kan nemlig virke som om det utelukkende er på dansefronten jeg tabber meg ut på den gode gamle praktiske måten. Det er både merkelig og ikke merkelig. Jeg kan overhodet ikke danse, så det er ikke rart at det blir pinlig. Men når jeg virkelig ikke kan danse, er det ganske merkelig at jeg stadig vekk gjør det.

Denne gangen var jeg hos en venn og skulle lage middag. Leiligheten er en slik som er høyt oppe i en stor bygning, med veldig store vinduer og brede vinduskarmer. Alle som kjenner meg vet selvsagt at jeg er kjempeglad i å sitte i brede vinduskarmer. På andre siden av veien var en tilsvarende svær bygning med massevis av kontorer og like svære vinduer. Fra vinduene i leiligheten jeg befant meg i, kunne en ha sett direkte inn i kontorene, om det ikke var for at kontorbyggets fasade var bygget opp av mørkt glass som reflekterte en selv mer enn det ga innsyn. Jeg ville muligens vært bekymret for hva eventuelle kontoransatte kunne følge med på av mine bevegelser, om det ikke var for to faktorer: at bygget skulle rives og derfor ikke inneholdt kontoransatte lenger, og at klokken var syv om kvelden og dermed etter vanlig arbeidstid.

Dere skjønner kanskje hvor dette bærer hen? Jeg hørte på Sigur Rós' nyeste plate mens jeg laget den middagen. Fordi jeg var alene og ganske så glad, begynte jeg etter hvert å danse til den. Greit. Jeg skal beskrive den dansen. Jeg danset egentlig ikke så mye som jeg hoppet vilt rundt omkring i ring, svaiet litt upresist fra side til side og sklei over gulvet på en kontorstol. Jepp. Alle vet da hvor mye moro en kan ha det med å skli over gulvet på en kontorstol under rolige partier av en ellers altfor dansbar sang?

Halvveis ut i risens koketid tok jeg meg en pause fra denne ville danseraptusen og satt litt i vinduskarmen for å hente meg inn igjen. Jeg så over på bygget ved siden av for å sjekke at ingen fulgte med i refleksjonen, da jeg øynet en bevegelse bak refleksjonen, fra inne i det antatt tomme kontorbygget. Og da jeg fokuserte blikket og klarte å se inn i det, hva tror du jeg så?

Fem-seks rivningsarbeidere i refleksvester og gule hjelmer, som alle sammen vinket til meg og lo.

Rocky Horror danseshow

Jeg har noen ganger hatt mareritt om at jeg plutselig befinner meg på en scene foran hundrevis av mennesker og at jeg skal danse eller synge. De er i samme kategori som drømmer der jeg plutselig oppdager at jeg vandrer rundt naken. Jeg blir veldig bevisst meg selv. Sosiale maksimer hindrer meg i å løpe eller i å synke ned gjennom gulvet, så jeg blir stående der jeg er og fortsetter sangen med falsk stemme eller dansen med keitete bevegelser. Våkner våt av svette når jeg endelig klarer å rive meg ut av drømmen, og tenker at jeg er glad for at slikt rett og slett ikke skjer. Vel:

På torsdag var det Rocky Horror Pictureshow-framvisning på Samfundet. Jeg hadde ikke fått tid til å være så forseggjort i kostymeveien som jeg ville, litt improvisert mørk sminke til den grønnrutede kjolen min var nødt til å holde. Men giret var jeg. Det var full storsal og alle var utkledd og det ble kastet ris og vann og toast på gitte tidspunkt underveis. Folk ropte kommentarer til filmen hele tiden. Jeg gledet meg vilt til Time Warp-dansen, fordi jeg var sikker på at alle kom til å danse til den. Det var tross alt en interaktiv forestilling. Jeg hadde hørt om de som har vært før, og at det selvsagt danses.

Så da Time Warp kom, styrtet jeg opp fra stolen min og fram på gulvet, sammen med en flokk andre mennesker. Jeg innså ikke før jeg hadde stilt meg opp med resten, at alle de andre som styrtet fram var påfallende likt utkledde. Jeg innså ikke før dansen begynte at alle de andre kunne trinnene og at jeg selv hadde glemt dem. Det demret ganske fort og veldig brutalt for meg at de alle sammen var del av gruppen som spilte ut deler av musikalen foran lerretet mens den gikk. At ingen andre fra publikum hadde gjort det jeg gjorde, og blitt med. At jeg befant meg på gulvet foran hundrevis av mennesker og skulle danse uten å kunne trinnene, som den eneste som ikke hadde samme kostyme som resten.

Å innse dette, hjalp ikke akkurat på de glemte dansetrinnene eller den i utgangspunktet manglende rytmiske sansen. Det gikk helt som i marerittene mine: jeg vet ikke hvorfor jeg ble på dansegulvet dansen ut, men det ble jeg. Så langt i bakgrunnen som jeg fikk til, men på dansegulvet. Jeg vet heller ikke hvordan det kan ha seg at jeg ikke har dødd av skam eller mistet nattesøvnen i etterkant. Jeg rødmet riktignok i ti minutter sammenhengende da jeg kom meg ned på stolen igjen, og jeg fikk litt vondt i magen de første gangene jeg kom på det igjen, men jeg har funnet ut at jeg blir mer distansert desto flere ganger jeg forteller historien. Moralen får vel være at det er helt sant som de sier: en dør ikke av det.

Om noen har en tilsvarende Bridget Jones-verdig flause å berette om, fortell meg om den neste gang vi treffes. Det får meg til å føle meg bedre.

Knallbonbonvitser

Det er talende for min humor at jeg elsker knallbonbonvitser. Jeg formerlig vrir meg av latter dersom jeg virkelig tar inn over meg en slik. Det finnes nemlig ikke mer meningsløst dårlig og uforståelig humor enn den som kommer innpakket i knallbonboner, med papirkrone på siden og et innledende smell. I all hemmelighet har jeg en drøm om å en gang holde knallbonbonfest, der det bare skal smelles knallbonboner og leses knallbonbonvitser (til allmenn hyllatter) og holdes diskusjoner om hva som egentlig er ment å være det humoristiske ved dem. Dessverre tror jeg ikke at jeg deler min glede over disse vitsene med så veldig mange andre. Likevel, her er noen eksempler:

Fruen (til den nye piken): - Vi pleier som regel å spise frokost klokken åtte om morgenen.
Piken: - Nå, men hvis jeg ikke skulle være nede til den tiden, behøver ikke herskapet vente på meg.

- De søker stilling som sildepakker? Har De noe kjennskap til den slags arbeide?
- Ja, jeg har vært busskonduktør i 3 år.

Ole og Per hadde fått en kake på deling. Ole tok kaka, holdt den bak ryggen og sa:
- Det er ikke noe å dele på. Åffer ei hand vil du ha?
- Den med kaka i, sa han Per.
- Bestandig ska' nå du være så heldig! sa han Ole.

Du vet du er gammel den dagen du bøyer deg ned for å knytte skolissen. Og når du har gjort det, så stanser du et øyeblikk og tenker: Var det noe mer jeg skulle ha gjort når jeg først er her nede?

Jeg spiser verdens beste brieost akkurat nå. Den har virkelig den perfekte konsistensen (nesten smøreost, men ikke helt). Nå skal jeg brygge meg en kopp myntete, lese tegneserien Bone og oppnå perfekt matrelatert lykke.

Låsgåten og Darwin

Det finnes et skilt på en dør på et offentlig toalett i Bergen, som alltid har fått mine små grå til å kroe seg i lattermild smerte. For hva betyr egentlig dette?

"Locking the door
To lock the door, turn knob the right (left)."

Skal man snu låsen den riktige veien ("the right way"), som, parantes bemerket, er til venstre? Er det valgfritt om en skal snu den til høyre eller til venstre, men helst til høyre? Skal man snu den til høyre, og venstre er oppført i parantes som et hint til hvordan man deretter åpner den igjen? Skal den snus til høyre, men parantesen viser til at låsen befinner seg på venstre side av skiltet du leser på? Jeg aner ikke.

Til neste punkt på programmet: Darwin. I dag er det Darwindagen. Jeg oppfordrer alle til å bruke noen minutter på å være glade for at vi ennå har tærne i behold, selv om de har mistet mye av sin funksjon.

Mandagsraptusen

Mandagsraptusen er herved etablert som fenomen. Den er noe som skjer med meg litt ut i andre time av Siv Gørils forelesninger om den sentimentale romanen. I løpet av det første kvarteret av Siv Gørils andre forelesningstime, begynner en kreativ trang å sive inn i meg og deretter å vokse seg stadig større og mer påtrengende. Jeg får fryktelig lyst til å klare å lese ut hele pensum på noen timer. Dessuten vil jeg lese ymse teoritekster som jeg har hatt før og ikke husker godt nok og ymse tekster jeg ennå ikke har lest, som sekundærlitteratur. Jeg vil framfor alt analysere.

I dag, for eksempel, vil jeg skrive om brevromanen som sjanger og det polyfone som kanskje ikke er dialogisk likevel, men mer som en dramatisk monolog, mangelen på lakuner i tekstene, det kroppsliggjorte og metafiktive ved at brevene strekes under eller gråtes på og ved at hovedkarakterene til enhver tid iscenesetter seg selv i brevene sine samtidig som de skal opprettholde tidens feminime beskjedenhet (og her må jeg forresten også huske å reflektere over at jeg gjør helt det samme når jeg skriver dagbok, hvilket er kjempespennende), og jeg må finne ut hva det der med et metonymisk prinsipp var for noe, hvem som skrev om det og om det kan relateres til resten i det hele tatt. Og det eskalerer (ja, det kan!). Jeg vil lese hele Hamsun-pensumet også, og gjerne trekke noen flotte og dyprøde linjer fra 1700-tallet og dit. Jeg vil lese alle bøkene i hyllen som jeg ikke har fått ferdiglest, alle bøkene som står på vente-listen, jeg vil finne en forfatter som gjør meg like engasjert som Kenneth Koch da jeg oppdaget ham like før jul.

Jeg skal skrive brev til Sunniva og til farmor og kanskje noen flere som ville blitt glade for det, jeg skal bloggposte, jeg skal skrive for moro skyld, jeg har plutselig all slags tanker som bør ned i dagboken, jeg har ideer til tegninger jeg kan tegne og gaver jeg kan lage. Det er ikke ende på alt som er kreativt og som jeg mener å ha tid og krefter til litt ut i andre time av Siv Gørils forelesninger på mandager. Og som deretter renner bort i sand, fordi jeg kommer halsende hjem klokken fire og bare må få ryddet opp litt først, laget meg et måltid, sjekket e-posten, få gjort unna litt av det som absolutt må gjøres, og så er det plutselig noe jeg skal.

I dag skal jeg ake på en presenning med Ellinor og Bjarke, for snøen har begynt å falle igjen og to av oss er fremdeles eksil-bergensere som synes det er forunderlig vakkert når det blåser så sterkt at snøen faller ned fra alle trærne utenfor vinduet og lager snøtåke et lite øyeblikk (og den tredje synes det er vakkert selv om han ikke er eksil-bergenser). Derfor er dette en dag der jeg kommer med det gode gamle retoriske klisjéspørsmålet og mener det helt alvorlig, selv om jeg vanligvis er av den oppfatning at en alltid har tid til det en vil ha tid til: Hvorfor har ikke døgnet flere timer?

Bloggen er borte, sier du?

Ja, OK. Den er det.

Om jeg skal være helt ærlig, så har jeg fremdeles et noenlunde aktivt Norakompleks. Det har begynt å ty til ytre symbolske handlinger for å overbevise seg selv om at det har livets rett. Jeg klippet av meg håret i julen, men det var åpenbart ikke nok. Så hoppet jeg tilbake til gamlespråket, selv om folk for så vidt begynte å bli vant til at jeg skrev nynorsk. Og plutselig fikk jeg det altså for meg at jeg ville slette hele fortiden min slik den manifisterer seg på verdensveven, uten en gang å være sikker på om jeg skal erstatte den med noe annet.

Jeg venter også i åndeløs spenning på hva det neste blir.