Rocky Horror danseshow

Jeg har noen ganger hatt mareritt om at jeg plutselig befinner meg på en scene foran hundrevis av mennesker og at jeg skal danse eller synge. De er i samme kategori som drømmer der jeg plutselig oppdager at jeg vandrer rundt naken. Jeg blir veldig bevisst meg selv. Sosiale maksimer hindrer meg i å løpe eller i å synke ned gjennom gulvet, så jeg blir stående der jeg er og fortsetter sangen med falsk stemme eller dansen med keitete bevegelser. Våkner våt av svette når jeg endelig klarer å rive meg ut av drømmen, og tenker at jeg er glad for at slikt rett og slett ikke skjer. Vel:

På torsdag var det Rocky Horror Pictureshow-framvisning på Samfundet. Jeg hadde ikke fått tid til å være så forseggjort i kostymeveien som jeg ville, litt improvisert mørk sminke til den grønnrutede kjolen min var nødt til å holde. Men giret var jeg. Det var full storsal og alle var utkledd og det ble kastet ris og vann og toast på gitte tidspunkt underveis. Folk ropte kommentarer til filmen hele tiden. Jeg gledet meg vilt til Time Warp-dansen, fordi jeg var sikker på at alle kom til å danse til den. Det var tross alt en interaktiv forestilling. Jeg hadde hørt om de som har vært før, og at det selvsagt danses.

Så da Time Warp kom, styrtet jeg opp fra stolen min og fram på gulvet, sammen med en flokk andre mennesker. Jeg innså ikke før jeg hadde stilt meg opp med resten, at alle de andre som styrtet fram var påfallende likt utkledde. Jeg innså ikke før dansen begynte at alle de andre kunne trinnene og at jeg selv hadde glemt dem. Det demret ganske fort og veldig brutalt for meg at de alle sammen var del av gruppen som spilte ut deler av musikalen foran lerretet mens den gikk. At ingen andre fra publikum hadde gjort det jeg gjorde, og blitt med. At jeg befant meg på gulvet foran hundrevis av mennesker og skulle danse uten å kunne trinnene, som den eneste som ikke hadde samme kostyme som resten.

Å innse dette, hjalp ikke akkurat på de glemte dansetrinnene eller den i utgangspunktet manglende rytmiske sansen. Det gikk helt som i marerittene mine: jeg vet ikke hvorfor jeg ble på dansegulvet dansen ut, men det ble jeg. Så langt i bakgrunnen som jeg fikk til, men på dansegulvet. Jeg vet heller ikke hvordan det kan ha seg at jeg ikke har dødd av skam eller mistet nattesøvnen i etterkant. Jeg rødmet riktignok i ti minutter sammenhengende da jeg kom meg ned på stolen igjen, og jeg fikk litt vondt i magen de første gangene jeg kom på det igjen, men jeg har funnet ut at jeg blir mer distansert desto flere ganger jeg forteller historien. Moralen får vel være at det er helt sant som de sier: en dør ikke av det.

Om noen har en tilsvarende Bridget Jones-verdig flause å berette om, fortell meg om den neste gang vi treffes. Det får meg til å føle meg bedre.