lørdag 29. oktober 2011

PHD Comics

Hei, folkens!

Jeg har funnet tegneserien om og for meg (og minst fire av dere fem som leser bloggen min fast): PHD Comics. Hovedpersonene er veldig nerdete masterstudenter som vurderer å bli ph.d.-stipendiater. Jeg for min del kjente meg igjen i veldig mange beskrivelser av universitetslivet, til tross for at de fleste hovedpersonene er ingeniørstudenter (nerdethet er muligens universelt). Her er noen få eksempler, resten kan dere se selv på phdcomics.com.


Masterveiledninger og de siste to årenes ferier oppsummert.
For ikke å snakke om den økonomiske situasjonen.
Og den potensielle fremtiden.


(Dette er selvsagt nok et resultat av prokrastineringen jeg egentlig ikke har tid til. Fristen for søknadslevering er i morgen.)

onsdag 26. oktober 2011

Akribi

Jeg har vært på en kort ferie i hovedstaden, som jeg kanskje (kanskje ikke) kommer tilbake til senere. Nå sitter jeg med søknadsinnspurt og ser fram mot en helg travlere enn noen helg har vært før, selv i masterinnspurten (!). I alt kaoset har jeg bare én relevant opplysning å dele med dere, som jeg brukte en prosentvis altfor stor del av dagen på å undersøke:

Det skrives slik: ph.d.

Altså ikke verken Ph.D. eller PhD eller Ph.d. eller hva du nå ellers måtte finne på å tro.

(Se bare her.)

mandag 17. oktober 2011

Litterær feng shui


Har dere noen gang tenkt over sammenhengen mellom lesing og hvordan møblene er plassert i stuen?

Før i tiden stod stolene langsetter veggene. For å lese eller gjøre håndarbeid var man nødt til å sitte ved vinduene, der lyset kunne slippe inn. Talg og stearin ga riktignok lys, men ikke sterkt nok til at det var behagelig å lese i det. Da parafinlampen kom til Norge i 1850-årene, førte det til en ommøblering i borgerskapets stuer. Bord og stoler ble flyttet inn mot midten av rommet og samlet rundt et bord, og parafinlampen hang fra en tråd i taket over midten av bordet.

Ommøbleringen førte på sin side til en endring i hva som ble lest. Tidligere satt man for seg selv langsetter veggen og leste hva man ville, det vil si underholdningsromaner om kjærlighet, hemmeligheter og mord. Men etter at parafinlampen kom, måtte hele familien og dens gjester samles rundt samme bord. Det ble vanlig å lese høyt for hverandre eller å samtale om bøkene som ble lest, og dermed ble det plent umulig å skjule skyldige lesegleder. Triviallitteraturen måtte leses på sengekanten, i lyset fra et enslig stearinlys, eller ikke leses i det hele tatt. I 1860- og 70-årene er det et påfallende fall i norsk underholdningslitteratur, særlig kriminallitteraturen. Den kommer ikke tilbake for fullt før mot slutten av århundret, da folkeskolen har gjort arbeiderklassen lesekyndig.

Det elektriske lyset hadde nok sine konsekvenser, det også. For ikke å snakke om hvordan sofaer og stoler ble snudd mot den indre veggen i huset etter at TV-apparatet kom. Hva skjedde med lesingen da, mon tro? Jeg for min del har ofte forsøkt å fordype meg i en bok i sofaen i stuen, mens lyset fra TV-skjermen har stått som en solnedgang over toppen av boksiden eller blinket i sidesynet. Det er ikke lett, og det har sikkert sine følger på lesestatistikken. 

Hvordan ville et moderne hjem kunne innredes for best mulig lesekomfort? Forslag mottas med takk.

tirsdag 11. oktober 2011

Mainnan i buret

Det er selve seminaropplevelsen, noen bøker og en skolevei jeg skal skrive om, men litt bakgrunnsinformasjon trengs likevel:

«Mainnan i buret» er et forskningsprosjekt som handler om kriminalpsykiatri og om Kriminalasylet i Trondheim. Prosjektet involverer både historikere, kjønnsforskere og andre fagretninger. Hvis jeg får det som jeg vil, skal jeg samarbeide med dem og nyte godt av alt kildematerialet de har samlet. Derfor var jeg på seminar forrige tirsdag, i kapellet på Brøset.

Kriminalasylet ble opprettet i 1895 som en midlertidig institusjon for de kriminelt sinnsyke og (ikke-kriminelt) sinnsyke som ble ansett som farlige. I 1923 ble Reitgjerdet asyl opprettet, i dag kjent som Brøset. Da fikk Kriminalasylet en mer spesialisert funksjon, som et mottak for pasienter som ble overført fra fengsler eller et oppbevaringssted for de vanskeligste pasientene ved Reitgjerdet. Likevel ble ikke det «midlertidige» asylet lagt ned før i 1963, etter 68 år.

Og «mainnan i buret»? Tittelen er et sitat fra en åtte år gammel jentunge, som lurte på hvem alle mennene i buret egentlig var. Og som vanlig når man skal forklare noe for et barn, blir det med ett mye vanskeligere enn det virker i utgangspunktet. Hvordan forklare hva en kriminelt sinnsyk er, hvem som er det, hvorfor de må sperres inne?

Kriminalasylet lå i Kongens gate, midt i Trondheim sentrum. På bilder kan man se fangene i en luftegård omgitt av høye plankegjerder, mens de mater flokker av byduer. Reitgjerdet, eller Brøset, ligger derimot et stykke utenfor sentrum, den dag i dag omgitt av åker og eng og med en flott allé som fører fram til hovedbygget. I hektiske perioder og om vinteren går jeg forbi Brøset to ganger hver dag, fem dager i uken. Det er den raskeste veien mellom Dragvoll og hjem, og det er også den fineste.

En skolevei, noen bøker, et seminar
Når jeg går til skolen, hører jeg ofte på lydbøker. Men i lange perioder av gangen synes jeg at det fineste er å ikke høre på verken lydbøker eller musikk. Skoleveien gir meg tid til å tenke på alt det jeg ellers kommer til å bruke nattetimene på eller til å la tankene flyte. I en studenthverdag, i alle fall mens jeg var i masterinnspurten, er det å la tankene flyte nokså sjelden kost. Men midt mellom de to faste institusjonene i livet mitt, Hjemmet og Universitetet, fløt de likevel.

Det vil si: det var nettopp det de ikke gjorde. Etter å ha gått den samme veien jevnlig i tre år, har jeg oppdaget at tankene ikke flyter fritt i det hele tatt. Tankene følger et mønster, som går igjen dag for dag, uke for uke. De samme stedene vil vekke de samme assosiasjonene om og om igjen. Noen ganger kommer det nye assosiasjoner, men de legger seg stort sett oppå de som er der fra før. Noen eksempler blant mange: Hver gang jeg går forbi barnehagen, tenker jeg på da jeg jobbet i barnehage. Hver gang jeg går gjennom alléen, tenker jeg på Sherlock Holmes. Og hver gang jeg passerer hovedbygningen til Brøset, tenker jeg på to bøker: Karin Fossums De gales hus og Amalie Skrams Professor Hieronimus.

Hovedbygningen på Brøset har et historisk sus over seg. Det er gammeldags, ruvende og malt hvitt. Høye gjerder innrammer en luftegård langs den ene siden. Nå for tiden arbeider de med å fjerne hvitmalingen og få fram den røde mursteinen under den, og det kan på sikt få såpass store konsekvenser at jeg må tenke på Brontë-bøker i tillegg til Skram og Fossum. Men så lenge bygget fremdeles er hvitt, gammelt og enslig blant åkre og høye, forblåste trær, er det selve inkarnasjonen av et mye brukt litterært motiv: galehuset.

De to bøkene har det til felles at de handler om et slikt galehus. Jeg leste De gales hus da jeg var nokså ung, og bildet av et grått og høyt sinnsykehus er omtrent det eneste som står igjen. Professor Hieronimus leste jeg derimot ganske nylig. Den handler om Else Kant, som legger seg inn frivillig på en sinnsykeanstalt, for deretter å ikke slippe ut igjen. Kampen for å bli frisk blir til en kamp mot overlegen. Boken ble gitt ut i 1895, kort tid etter at Amalie Skram selv var innlagt. Den ble oppfattet som selvbiografisk, og overlege Knud Pontoppidan ble nødt til å si opp stillingen sin på grunn av oppstyret som fulgte. Boken er en av de første som gir den sinnsyke en egen stemme, en stemme som faktisk nådde fram til en større offentlighet og ble hørt.

Nå har jeg altså fått se Brøset på innsiden. Jeg har blitt låst inn gjennom hovedinngangen og spist lunsj i sørenden av bygget, som fra utsiden er helt dekket av eføy. Samtidig har jeg fått høre «sanne» historier om noen av fangene som tilbragte store deler av livet sitt på Reitgjerdet asyl. Selve seminaret ble holdt i det gamle kapellet, der fangene en gang i tiden fikk utdelt en enslig kake etter julegudstjenesten. Vinduene er buede og slipper inn sollys. Framme i rommet er det flotte vindusmalerier, som viser Jesu tilgivelse av den som synder.

Mange historier hører til et slikt bygg. De henger igjen til tross for laminatgulvet og suset av kontorarbeid i gangene. Når jeg leser og hører om Mainnan i buret, føler jeg en dobbel iver ved det å kunne få arbeide med prosjektet. Her møtes det sagnomsuste, litterære, alle tankene fra tre år med skolevei og en hard, historisk realitet som det er viktig å formidle. Hvem var mennene i buret? Hvorfor var de plassert der? Hvor kan vi finne deres stemmer?

Jeg skal imidlertid ikke lete etter svarene i pasientjournaler, men i forbryterbiografier, tidskriftsartikler og «forbryterromaner». Spørsmålene blir likevel mye de samme. Hvordan prøver litteraturen å hente den som står utenfor samfunnet inn i litteraturen? Hvilke svar gir de ulike tekstene på hvem disse mennene er og hvorfor de gjør som de gjør? Hvor ulike er skjønnlitteraturens svar fra sakprosaens? Hvis noen gir meg tre år med støttet forskningstid, er det slike spørsmål jeg skal bruke tiden på.

Imens kan dere jo sjekke ut Maktens bilder, som er et faktisk resultat av prosjektet: http://www.norsk-rettsmuseum.no/maktensbilder/index.html

tirsdag 4. oktober 2011

Universitetsbiblioteket

I dag har jeg vært på et seminar om forskningsprosjektet "Mainnan i buret". Mer om det i en senere post.

Da jeg kom hjem, hadde jeg fått post. En tjukk konvolutt fra NTNU (litt skrekkinngytende). Inni var det en solid bunke papirer og et ark øverst der det stod: "Gratiskopi." Gjest Baardsen. Romantisk Fortælling (1886) viser seg nemlig å ikke være til utlån, og derfor har en Gunnerus-ansatt laget en veldig pen og pyntelig fotokopi av absolutt hele boken til meg. Gratis! Og sendt den i posten!

Og det er fårikål til middag.

Og på seminaret fikk jeg gratis lunsj.

Dette er en veldig god dag.

mandag 3. oktober 2011

Den viljeløse forbryter


For tiden undersøker jeg litteratur om forbrytere fra 1890-tallet. Og jeg finner så mangt! Noen av artiklene er rene skattkister av gode anekdoter og tragiske livsskjebner. I dag skal dere få høre om forbrytelser gjort av eller mot hypnotiserte, naturlig somnambule eller via telepati! Det hele er hentet fra «Hypnotisme og retspleie», en artikkel skrevet av doktor Denis Zarycki i Samtiden 1895.

Den hypnotiserende tigger
Fra andre halvdel av 1800-tallet finnes det en rekke eksempler på forbrytelser gjort av eller mot hypnotiserte mennesker. Av det sistnevnte slaget er det kanskje Thimoteus Castellan som er den mest kjente og gåtefulle forbryteren.

Castellan var en omstreifende, klumpfotet tigger, som utga seg for å være døvstum. Han var mystisk og kommuniserte bare i skrift, og etter hvert fikk han en form for helgenstatus blant beboerne i en liten, fransk landsby. En vennlig familie lot ham derfor tilbringe natten hos dem. Dagen etterpå går husets mannlige beboere til arbeidet, mens Castellan begynner å innlate seg med husets datter, den unge Josefine:

En nabo, som kommer derhen i løbet af formiddagen, bemerker ved sin indtræden, at Castellan gjør hemmelighedsfulde tegn (sandsynligvis strygninger, passes) bag ryggen paa pigen, som stod bøiet over gryden ved gruen. (...) Da hun spiste middag sammen med tiggeren, havde han ved den anden ske suppe, som hun vilde føre til munden, nærmet sin tommel- og pegefinger til hendes ansigt, som om han kastede noget i skeen, hvorpaa hun var blevet afmektig.

I denne hypnotiserte tilstanden følger Josefine viljeløst etter Castellan rundt omkring i landsbyen, der hun ler vanvittig og kryper omkring på gulvet hos menneskene de besøker. Etter et stykke tid som omstreiferens følgesvenn, havner imidlertid Castellan i samtale med noen jegere langsetter landeveien. Josefine våkner opp fra suggesjonen, løper sin vei og kommer tilbake til sine foreldre. Castellan blir tatt og dømt til tolv års fengsel for ugjerningen. Man mener å vite at han skal ha hypnotisert langt flere kvinner enn Josefine, og at farens hans på lignende måte hadde hypnotisert hans mor.

Hysteriske kvinner og svake menn
Men Zarycki gjengir langt flere tilfeller av det første slaget: mennesker som lar seg overtale til å gjøre forbryterske handlinger under hypnose, uten at hypnotisøren dermed betegnes som forbryteren. Hypnotisøren er nemlig, i disse tilfellene, berømte leger. Pariser-skolen, som består av blant andre Charcot, Brouerdel og Gilles de la Tourette, mener at det er en klar sammenheng mellom hysteri og hypnotiserbarhet. Det er nemlig enklere å hypnotisere mennesker med et svakt sinn, og selv i hypnotisert tilstand er det bare de svake som vil kunne overtales til å gjøre forbrytelser. Derfor utføres det også en rekke forsøk på å hypnotisere hysteriske kvinner innlagt på Salpêtrière, med gode resultater:

En pige skjød f.eks. en revolver, som hun ansaa for ladet, af mod sin egen moder; en anden rystede et pulver, som hun troede var arsenik, ud i et vandglas til en af sine slegtninge o.l.

Den kjente hysterikeren Blanche ble selvsagt hypnotisert av Charcot, og prøvde i hypnotisert tilstand å forgifte en av de tilstedeværende i rommet. Dette foregikk, som vanlig, med en rekke publikummere til stede.

Men man gjorde også forsøk på eldre menn. Denne stakkaren, for eksempel, en sytti år gammel mann som ble hypnotisert i nærvær av Zürichs juridiske forening:

'De, X, lige for Dem staa en – skurk, som vi vil ta livet af; der har De en kniv (han gir ham et stykke kridt i haanden); han staar lige for Dem, stik ham i maven'.
X., foraader stor indre ophidselse; skjælvende og med forvredne ansigtstræk griber han krampaktig kridtet med høire haand, reiser sig pludselig og stikker med stor kraft to gange efter hinanden ud i luften. Han vedbliver at være meget urolig under hypnosen, gir ikke Forel kridtet igjen, men stikker det i lommen, og Forel behøver flere minutter for at berolige ham ved suggestion. Da X. Derpaa blir opvækket, er han endnu sveddryppende og i oprør.

Til tross for disse vellykkede forsøkene, regnes faren for kriminell utnyttelse av hypnose som liten ifølge Zarycki. Hukommelsestapet som følger gjerningen er nemlig sjelden varig, og dertil regner man med at den hypnotiserte vil handle overilet og ende opp med å ødelegge både for seg selv og den som står bak. Hypnotiserte mennesker er rett og slett et for ustabilt verktøy.

Somnambul forbrytelse
Det trenger imidlertid ikke være verken hysteri eller hypnose involvert for at forbrytelser skal kunne skje i viljeløs tilstand. Nært beslektet med hypnose er nemlig den naturlige somnambulismen, eller det å gå i søvne om nettene.

Zarycki gjengir flere eksempler på forbrytelser gjort av somnambulister. I flere av disse ser det heldigvis ut til at søvngjengeren først og fremst begår forbrytelser mot seg selv. Etter å ha anklaget både tjenestefolk og andre og til og med satt opp vakter i huset, viser det seg for eksempel at en rekke tyverier ble utført av husets egen herre. Om nettene stod han opp fra sengen, stjal en gullmynt fra egen lomme og gjemte den på en hylle over sengen!

Men det finnes også noen skumlere historier om forbrytersk søvngjengeri. Her er en:

En aften blir prioren siddende ved sit skrivebord til langt paa nat, beskjæftiget med at gjennemse gamle papirer. Da blir døren aabnet, og lægbroderen træder ind i cellen i somnambul tilstand med vidtaabne øine og en stor kniv i haanden. Han nærmer sig priorens seng, famler om i den, som om han vilde overbevise sig om, at prioren laa der, og støder tre gange løs med kniven af al magt. Derpaa forlader han priorens celle og vender rolig tilbage til sin egen. (...) Den næste morgen spør han [prioren] lægbroderen med rolig mine og uden at meddele ham noget af det som var foregaaet, hvad han havde drømt den natten. Først efter længere nølen fortæller søvngjængeren, at han havde drømt, at prioren havde dræbt hans mor, og at han da som en rasende var styrtet ind i priorens celle og til hevn hadde myrdet ham med en kniv; derpaa var han vaagnet op, ganske badet i sved og havde takket Gud, fordi det bare var en drøm. Da nu prioren fortæller ham sagens sammenhæng og viser ham det af kniven gjennemborede teppe og madrassen, er han fortvilelsen nær over den ulykke, der kunne ha skeet.

Og når alt dette kan foregå i søvne, skulle ikke hypnotisering være både mulig og enkelt? Det er spørsmålet 1890-tallets forskere med glede stiller seg. Selv synes jeg det er påfallende at mens naturlig somnambulisme rammer både husets herre og en lekbroder i et munkekloster, er hypnosen et område som først og fremst favner om sinnsyke kvinner, magiske tiggere eller eldre, svakelige menn.

Bevisets byrde
Til slutt vil både jeg og Zarycki for ordens skyld nevne den såkalte suggestion mentale, telepatien. Eksempler som skal ha lykkes, er følgende:

Hypnotisøren lader en hypnotiseret spille klaver, stiller sig bag hende og tænker saa intenst som muligt i et givet øieblik, at nu skal hun høre op. Den hypnotiserede afbryder spillet, uden at hun ved nogensomhelst sanseiagttagelse, ved noget tegn fra hypnotisøren kan være bragt paa denne tanke. Hypnotisøren tenker sig, at den hypnotiserede skal løfte den høire arm; det sker.

Her innrømmer imidlertid Zarycki at både han selv og «alle fremragende forskere» forholder seg avvisende til at telepati er tilstrekkelig bevist.

 ***
Som et PS til sist: Jeg anbefaler stumfilmen Das Cabinet des Dr. Caligari til den som vil se en virkelig god (og vakker) skrekkfilm med både somnambulister, mystiske hypnotisører og sinnsyke som hovedingredienser.  For den som vil  ha mer moderne underholdning, som kretser omkring hysteriske kvinner og den tidligere omtalte Blanche, anbefales Blanche och Marie av Per Olov Enquist.