Masterpennen

Når en er litteraturviter, kommer en ikke utenom de feministiske litteraturviterne Gilbert og Gubar. Og har en vært innom Gilbert og Gubar, vet en at en penn aldri er en penn; pennen er en metaforisk penis. Det er derfor det tradisjonelt sett har vært så usigelig vanskelig å være en skrivende kvinne. At en god del litteraturvitere fikk et ubekvemt forhold til skriveredskapene sine etter en forelesning om de to litteraturkritikernes mesterverk, skal en ikke se bort i fra.

Det gjelder imidlertid ikke meg. Om pennen er en metaforisk penis, er jeg hardt rammet av penismisunnelse. Hvor mye av statens lånekassepenger som har gått til svarte, lettflytende Pilot Hi-tecpoint V5 Grip-penner, er ikke lett å si. Det har nok blitt en del med årene. Jeg bruker kun de beste pennene, og bare i de beste notatbøkene. Er sidene for hvite, papiret for tynt eller tykt, linjene for smale, høye eller tykke – ja, da blir det ikke skrevet noe. For meg var Moleskinebøkene en åpenbaring, ikke nødvendigvis fordi de er lekre og Hemingway visstnok har eid et eksemplar eller ti, men fordi alle mine krav til en god notatbok er oppfylte til punkt og prikke. Jeg har en hel bokhylle full av dem og de har vært et fast tillegg på ønskelisten hver eneste jul siden 2005.

Fra nå av blir det imidlertid slutt på pennekjøpingen. Jeg legger Pilot-pennene på hyllen, kanskje for godt. Etter å ha fulgt min foreleser og veileders ekstravagante fyllepenn med misunnelige øyne i et halvt år allerede, kunne jeg ikke lenger stå i mot: jeg måtte ha en selv. Nå er jeg den stolte eier av en Cross-fyllepenn til den nette sum av 500 kroner. Hvordan jeg skal klare å forklare bort kjøpet i årsbudsjettet, er fremdeles et åpent spørsmål (foreløpig er den under posten Ting som er helt nødvendige for at jeg skal kunne skrive mastergraden min samt under posten Gavekort - gavekort teller nemlig ikke som ekte penger i min budsjettføring). Her er den:



Jeg trenger vel egentlig ikke påpeke det en gang, dette er en real penisforlenger. Den sluker blekk slik amerikanske biler sluker bensin, får kommentarer fra personer av begge kjønn, kan oppgraderes (med pennesplitter i det reneste gull, om jeg så vil) og overkompenserer med sitt blotte utseende for de mangler i skriveferdigheter jeg måtte ha. Med denne pennen og en passende Moleskine-bok, skal jeg en dag forfatte et mesterverk.

Jeg lurer virkelig på hva som skjer når jeg når 40-årskrisen.

Apropos saft og vann

Hei, alle sammen! Godt nyttår.

Desember krøp opp på meg og fikk meg til å velge pepperkaker og telys over blogginnlegg når et ledig øyeblikk fantes. Nå kvitter jeg meg med verv, kopierer artikler og gjør meg klar til å være Flink Silje 2010. Jeg går til skolen hver dag selv om det er kaldt (sprek), har med brødskiver til niste (økonomisk) og står opp åtte eller tidligere (morgenfugl). Så flink har jeg ikke vært--- noengang før.

Det er imidlertid ikke all ymse-flinkheten jeg skal skrive om nå (den faller uansett bort om få uker), men et annet og muligens like viktig forsett: Jeg øver meg på å drikke nok vann, og det er kanskje det vanskeligste av alt. Jeg kan ikke å drikke, sier noen ærlige sjeler som har sett meg stri med vannglasset. Det går så trutt og lager merkelige lyder. Det er kanskje ikke så rart, for jeg har aldri fått særlig mye øvelse. Som liten påsto jeg at jeg ikke likte vann, så jeg drakk bare saft, juice og sjokomelk. Vann var for tynt og smaksløst, jeg stolte ikke helt på det. Melk drakk jeg heller ikke, det var også for tynt og smakte heslig (usukret). Dessuten var det ment for kuens barn. Jeg drakk et glass ikke-vann til frokost, et glass til middag, et glass til kveldsmaten. Kanskje et til lunsj også. Det er selvsagt ikke på lagt nær nok væske i det. Vann lærte jeg meg først å like en gang i løpet av ungdomsskoleårene, men jeg drakk ikke større mengder av den grunn. Dessuten har jeg et så vrangt forhold til vann at det er mange som mistenker meg for å ha tvangstanker. Jeg skyller for eksempel ut glasset tre ganger før jeg fyller det. For det første fordi glasset må være fritt for alle såperestene de alltid har (oppvaskmaskiner – fysj!), for det andre fordi vannet må være iskaldt og friskt og helst boblefritt også. Lunkent vann som har begynt å smake søtt, er det verste som finnes. Jeg stoler selvsagt ikke på hyttevann eller fjellbekker. I det minste foretrekker jeg kranvann framfor flaskevann, så noe fornuft har jeg muligens beholdt likevel.

Nå er målet at jeg skal drikke minst to og en halv liter hver dag. Og etter bare to uker med det, kjenner jeg meg renset på innsiden og friskere på alle måter – jeg begynner til og med å innbille meg (et muligens fåfengt håp) at blæren så smått har begynt å utvide seg. Dessuten har jeg blitt mye flinkere til å kjenne at jeg er tørst når jeg er det. For eksempel nå. La oss derfor åpne det nye tiåret litt godt ut i januar og skåle for det med vann: den der livsviktige væsken som nordmenn kan velge å ikke like.

Skål!

Sunnivas saftsimile*

Livet er som saft. Du har konsentrat, og så har du vann. Konsentratet er alt det viktigste og vakreste som gjør en Lykkelig, og vannet er alt det tilfeldige og hverdagslige som hører med likevel. For at saft skal være godt, må begge deler til. Faktisk må det være mest vann og minst konsentrat, selv om konsentratet er selve det som gjør saft til saft. Slik er livet også. Blandingsforhold 1:6, best med naturlig sukker og selvplukkede bær.


* Sunniva er jenten jeg drakk te med tvers gjennom videregående og savner fælt akkurat nå. Alltid en ny livsfilosofi eller livsmetafor, alltid veldig lik en Audrey (Tautou, Hepburn eller Horne). Saftsimilen er fra en helt vanlig dag på videregående, da hun kom stormende noen minutter for sent (som alltid) og hadde en ny livssimile til å leve etter (som alltid). Det er godt mulig hun helt har glemt den selv.

Min nye venninne

Jeg skal bruke de neste tre semestrene mine på å skrive hundre sider om Camilla Colletts selvbiografi I de lange Nætter. Nå nylig demret det for meg jeg at valget av masteremne kanskje var noe mer enn et tilfelle. Har ikke hele grunnskolens norskpensum lagt hovedvekt på striden mellom Welhaven og Wergeland? Jeg tror jeg skrev tentamens- og eksamensoppgaver om dem minst en håndfull ganger. Og nå velger jeg altså kvinnen som stod imellom dem og hele livet ble preget av konflikten, men som også hadde sine egne kamper og en egen litterær karriere å tenke på. Det passer jammen fint.

Jeg og Camilla skal altså bli godt kjent med hverandre i løpet av det neste året (i alle fall jeg med henne, og det der med vekselvirkningen kan godt diskuteres). Jeg har skaffet meg hennes samlede verker, tre utgaver av selvbiografien jeg skal skrive om og både brev og dagbøker fra ungdomsårene. Nå for tiden leser jeg brevene hennes. De til faren er kjærlige og tørre, de til brødrene er formanende og enda tørrere, og de til bestevenninnen Emilie er rett og slett kjempeengasjerende. Ikke bare hadde hun en glimrende humor og et romantisk hjerte, hun kan være ganske så skarp i kantene også. I kjærligheten til Welhaven er hun som ungpiker flest, irrasjonell og vaklende mellom idealisme og realisme. Noen ganger skinner det til og med igjennom et syn på ham som minner om det hun har på brødrene sine, som for eksempel når hun med gru tenker på hvor tilskitnet hans dyd kan bli mens han bor i Paris. Tenk alle frivole mennesker han vil møte, tenk hvor lett hans barnlighet og naivitet kan gå fløyten blant alle frittenkende og frittalende franskmenn! Til Emilie skriver hun: "Jeg haaber til Gud, at han ikke kan saa meget Fransk, at han forstaaer, hvad de sige." Hennes egen fransk er derimot glimrende, noe hun er helt klar over selv. Ved enhver tenkelig anledning passer hun på å få fram at Henriks ikke er på langt nær så flytende eller korrekt.

Iblant blir jeg så revet med av disse venninnebrevene mellom Camilla og Emilie at jeg føler meg som en av dem, en venninne blant de betrodde. Eller rarere: jeg synes jeg kjenner igjen både tonen og temaene venninnene skriver til hverandre om. Det minner meg iblant overraskende mye om brev- og epost-vekslingene jeg førte (og fører) med Ellinor. For eksempel når hun beskriver et besøk av en viss Blytt, som Camilla slett ikke kan like. Til Blytt sier hun ingenting, men til Emilie lar hun alle de innestengte replikkene få luft. Blytt har blant annet blitt bedt om å nevne sin favoritt i en serie malerier av kvinner som forestiller ulike dyder. Om "La Reflection" uttaler Blytt resolutt at "Jeg lider overhovedet ikke de reflecterende Damer." Om hele situasjonen skriver Camilla siden: ""Ak!", tænkte jeg, "de reflecterende Dame vist ikke heller Dem, forsaavidt er alt i sin Orden" Derpaa stansede han, Veed Du ved hvem? La surprise! Du veed den Dame i dybeste Negligée. Er det ikke carakteristisk?"

Jeg får være med mens hun venter og venter på et svarbrev fra Welhaven, jeg er med mens hun bebreider ham (for å skrive høflige brev til "lille Dahl", men ikke et ord til henne) mens hun angrer hvert ord hun har skrevet til ham og mens hun hengir seg til alle forelskelsens små underfundigheter. Av disse vil jeg gjengi et PS til et brev til Emilie, skrevet mens hun iherdig venter på at Welhaven skal gi lyd fra seg. Camilla har aldri stått mer levende for meg enn nettopp her:

"Jeg har endelig opdaget hvad det var for en hemmelighedsfuld Substanz der i Form af smaae Pletter gav W[elhaven]s Brev det mystiske Udseende. Jeg har just ikke ladet dem chemisk opløse, men ved at sætte Tungen paa dem har jeg overbeviist mig om at det ikke er hans Blod, men Caffee og det enda meget sød Caffee! Han har altsaa drukket sød Caffee! Caffee med Sukker i, medens han i Tankerne "holdt mig i sine Arme og følte Savnet dybere!"

Om hun er indignert eller bare morer seg over sin egen oppdagelse, blir jeg ikke sikker på. Kanskje synes hun til og med at det er romantisk? At det er en tydelig ironisk distanse til stede, synes jeg i alle fall at er tydelig. Og når jeg var ferdig med å humre for meg selv, måtte jeg selvsagt rett ut på kjøkkenet for å brygge meg søt kaffe før jeg leste videre.

Slik ser hun ut: (Hun er så vakker at jeg faller helt i staver hver gang jeg åpner en bok som viser fram portrettet hennes først.)

Jesper Juul er verre enn Klara Klok

En av mine laster er den at jeg har valgt dagbladet.no som min hovedkilde til nyheter og annet avisstoff på nett. Trass daglige frustrasjoner knyttet til alskens skrivefeil, merkverdige setningsstrukturer og årsaksforhold og ikke minst de evig deprimerende kommentarfeltene med meningene til mine medlesere, er det et valg jeg holder fast ved. Når det kommer til stykket, er det ingen annen nettavis som har så lattervekkende overskrifter og usannsynlige tanker om hva journalistikk er, som dagbladet.no. Med mindre en regner med vg.no, så klart. Jeg regner ikke med vg.no fordi bare femten sekunders lesing på nettsiden deres gir meg hodepine og en fornemmelse av at jeg snart vil utvikle epilepsi. Nettsiden deres er så dårlig at jeg knapt godtar at den er en del av dagens kommunikasjonssamfunn i det hele tatt. Og for å komme tilbake til dagbladet.no; de har i ny og ne en både lesbar og noenlunde interessant Magasinet-artikkel å by på.

De siste årene har det imidlertid blitt en trend for nettaviser å skilte med sex- og samlivspalter av ymse slag. Disse er sjelden gode, men som regel bare fordi de tar utdatert og allerede velkvernet materiale og kjører det gjennom kvernen en gang til, uke etter uke. En evinnelig påminnelse om alt fra gjennomsnittslengden på penis til «det er aldri din skyld dersom mannen din slår». Vel. Inntil Jesper Juul dukket opp og ble dagbladet.nos faste Klara Klok-spaltist.

Jesper Juul er nemlig den verste samlivsspaltisten jeg noen gang i hele mitt lange liv har vært ute for, og da inkluderer jeg Dr. Münster fra BT og alle spaltister for ukeblader i hele Norge. Jeg skal komme til hvorfor, men først skal vi se litt på bakgrunnen hans. I informasjonsboksen på dagbladet.no (som i de nyeste artiklene er fjernet) skrives det følgende om Jesper:

[Jesper Juul er] [e]n av Skandinavias ledende familieterapeuter. Han er også foredragsholder, spaltist og forfatter av en rekke bøker om livet i familien.
Hans mest kjente bok, «Ditt kompetente barn», er så langt oversatt til 13 språk og er solgt i 350 000 eksemplarer. Juul jobber som veileder og terapeut i ni land. (Mine uthevinger. Gjelder i alle øvrige sitater også.)1

Ni land. Jesper Juul er veileder og terapeut i ni land. Ifølge nettsidene hans er han dessuten utdannet til familieterapeut i tre land simultant (Danmark, Holland og USA – ingen studiesteder spesifisert) og er nå leder av et institutt for familieterapi - samtidig som han tilbringer tre måneder i året med å hjelpe bosniske flyktningebarn.2 Om ikke personen som trer fram for ditt indre øye nå, er mistenkelig nok i seg selv, hevder dagbladet.no altså at han er en av Skandinavias ledende familieterapeuter og at vi bør høre på det han har å si. Og det kan virkelig ikke stemme. Nå er jeg ikke den som vanligvis kommer med påstander om at en lekmanns oppfatninger av saker og ting er vel så gyldige som en utdannet terapeuts, men når all fornuft i meg skriker i protest over rådene hans, må det vel være noe galt? Jeg er ikke utdannet familieterapeut og jeg jobber aldeles ikke i ni ulike land på en gang, men alle Jesper Juuls råd lyser av sneversynthet og gammelmodig (på det beste) tankegang. Jeg får meg rett og slett ikke til å tro det.

Jeg skal selvsagt komme med eksempler. Et av hovedproblemene med mesterterapeuten Juul, er nemlig hans fullstendig merkverdige retorikk, og hans generaliserende og lite kjønnsnøytrale kategoriseringer av menneskene han skal gi råd til. For eksempel hevder han i spalten sin at «[k]vinner spesielt har en selvdestruktiv tendens til å tro at kjærligheten løser alle problemer».3 Han beskriver en kritisk og kontrollerende far som hustyrann og sier at

«[d]enne type ektemenn og fedre var det mange flere av for femti og hundre år siden, og de døde alle ensomme og med ødelagte relasjoner bak seg. Men de — og det skal man ikke ta feil av — opplevde seg selv som suksessfulle fordi de var dypt overbevist om at de og de alene visste hva som var rett og galt».4

Jeg reagerer på at Juuls karakteristikker både er tatt ut av løse luften og at de er stigmatiserende og håpløst gammeldagse. En kan ikke levere slike «faktasetninger» om menn og kvinner i en samlivsspalte uten at det sementerer forestillinger som vi (det overveldende flertallet opplyste mennesker – hark!) prøver å få oss bort fra. Hva i all verden vet Juul om at alle hustyranner dør ensomme? Og dør de virkelig ensomme hvis de, som Juul sier, opplevde seg selv som suksessfulle og var dypt overbevist om at de hadde rett? I det hele tatt synes jeg at det er merkelig at Juul, en utdannet terapeut, opererer med ord som «hustyrann», «sirkusdirektørsyndromet» og tilsvarende begreper (konteksten til den siste kommer nedenfor) for å forklare problemer han bare kjenner til gjennom et relativt kort brev. Etter Frode Thuens inntog på samlivsspaltemarkedet, trodde jeg vi hadde beveget oss over på en nøytral og forståelsesfull grunn der en ikke trenger stigmatiserende «hverdagsord» for å nå fram til hverdagsmennesket. Den gang ei.

Det andre hovedproblemet med Juul, er hans merkelige årsakssammenhenger og snodige råd. Det henger selvsagt så uløselig sammen med retorikken han bruker, at den kommer til å bli kommentert her også. For eksempel: I en sak som handler om en datters fortvilte forsøk på å nå fram til en kald mor som bare vil snakke om strikketøy, forklarer Juul morens oppførsel med at hun har levd overflatisk, og det overflatiske har blitt til slik:

«Man kan selvfølgelig undre seg over hvordan disse kvinner kunne leve et tilsynelatende overflatisk liv så lenge, og en del av forklaringen må vi til deres menn for å finne. Menn som din far levde sammen med sine koner i mange år, uten å være ekte og gi partneren motstand. Først når ensomheten og frustrasjonen hadde bygget seg opp til en gedigen isvinter kom tilbakemeldingen i form av skilsmisse."5

Deretter sier han klart ifra om at datteren må se til «å bli voksen» og akseptere at moren ikke kommer til å endre seg. Altså: Om en skriver til Juul og forteller at mamma ikke er «dyp» nok og at hun nekter å snakke om følelser, kommer Juul umiddelbart til å skylde på din far, som umulig kan være «ekte» og heller ikke gir «partneren motstand». Hva slags snodig årsaksforhold er det? Og selv om jeg synes han er mildt berettiget når han råder datteren til å slutte å konfrontere moren og kreve følelsesladde samtaler om «dype» temaer, kan man da umulig snakke om at hun «må bli voksen»? Skal ikke terapeuter være såpass språkbevisste at de vet at både begrepet «voksen» og «moden» er ganske problematiske både i bruk og innhold? Han kunne sagt at de er forskjellige typer. Han kunne rådet henne til å betvinge sin egen personlighet og akseptere morens. Men at hun skal «bli voksen»? En er voksen etter fylte atten, ferdig med det

Et eksempel til. Ingen eksempler er gode før det er to av dem. Når en 17 år gammel gutt beskriver farens ampre humør og spør hva han kan gjøre for å få faren mindre sur og kritisk ved middagsbordet, åpner Juul svaret sitt kort og kontant med dette: «Egentlig er det jo mammaen din sin jobb du tar på deg her.»6 Han fortsetter med å diagnostisere faren med «sirkusdirektørsyndromet» (et forhåpentligvis for anledningen oppfunnet syndrom), og skriver videre at om samtale ikke når frem (gutten hevdet å ha prøvd snakking allerede), råder han 17-åringen til å få med seg hele familien på å reise seg fra middagsbordet og gå sin vei med en gang farens kritikk begynner å komme. Jeg synes jeg ser det for meg, jeg. En sedvanlig middag en sedvanlig dag, faren er sur og stressa som alltid og spør om leksene er gjort – vips! Hele familien reiser seg og straffer ham kollektivt ved å gå sin vei. Ærlig talt. Livet er dessverre ikke en Hollywood-film. Om pappa ikke hører på deg når du setter deg ned med ham for å snakke alvor, kommer han ikke til å bli verken blidere eller mer lydhør av at hele familien lager protesttog i stuen. Både i dette eksempelet og i det forrige, presenterer Juul både årsakssammenhengene og forklaringene sine som selvfølgeligheter, før han kommer med sine snedige råd. Symbolsk sett peker han ut over historien med en feiende og lite spesifikk bevegelse, og hevder at «dette har lange røtter!». Hustyrranner var det mange av for hundre år siden, og da følte de slik og gjorde sånn. Nå er det nesten ikke flere igjen. Husmødre før i tiden var ensomme og overflatiske, og den «dype» og barnslige datteren «er medlem av en ganske stor internasjonal klubb» når hun sliter med sin relasjon til moren. Alt er generaliseringer og løse utsagn om at «slik er det jo», ingenting støttes opp av referanser til forskning.

Det som frustrerer meg aller mest med Juul, er det at han er av de snikende og liksom-flinke som får folk til å høre på ham og ansette ham i ni forskjellige land på en gang, før han sniker inn alskens utdaterte holdninger til mor-far-barn-roller i spaltene sine og blander dem med det som sikkert skal være en «forfriskende direkte stil» eller noe slikt tøys. Jesper Juul kommer med direkte skadelige råd og forklaringer på det verste og bare håpløst innlysende svar på det beste. Han sementerer kjønnsroller og årsaksforhold som burde dø ut omkring disse dager, og når han prøver å være moderne strekker han det ikke lenger enn til «kvinner er også slemme!». Velkommen etter! Jeg synes at Juul er langt verre enn Klara Klok-damene fra Norsk Ukeblad, Hjemmet og Allers. Disse henger godt nok igjen på 50-tallet og kommer med helt hårreisende utsagn, men det er også det en forventer av dem. Av et menneske som jobber i ni land og er utdannet tre steder simultant samt driver et institutt som utdanner familieterapeuter (som kanskje skal ha med faktiske familieproblemer å gjøre, ikke bare skrive spalter på dagbladet.no), venter jeg noe helt annet. Jeg forventer en viss faglig kompetanse, en viss grad av sunn, moderne fornuft. Det finner en ikke hos Juul. Skjønt, han skal ha for at han er geskjeftig, og med den arbeidsmengden han må ha i sine ni land og ett institutt, ser jeg for meg at den gjennomsnittlige tiden han bruker på dagbladet.no-spalter kan være nede i et drøyt kvarter. Ikke at det unnskylder ham.

Jovialitet

Jeg øver meg for tiden på å være jovial.

Jovial (uttales med et solid trykk på første stavelse: jovvial) er en betegnelse på det å være godslig eller gemyttlig. I denne sammenheng betyr det først og fremst å kunne være trivelig og omgjengelig i møte med tilfeldige fremmede eller halvbekjente. En jovial person kan når som helst småprate med bussjåføren, jenten fra forelesningen eller naboen. Jeg er (inntil videre) ikke særlig jovial.

Når en en gammel dame sukker over været for å åpne en trivelig småprat, smiler jeg stivt, stirrer tomt på henne i noen sekunder og sier nervøst og teatralsk "Ja. Det er jammen vått for tiden". Deretter dør samtalen brått ut. Jeg har sagt noe som absolutt kan kalles et svar, ledsaget av et smil, men det er likevel et feil framstilt svar. Det fører ikke til videre samtaler, det tvert imot dreper dem. Bussjåfører hilser ikke tilbake om jeg hilser på dem, damer i butikken blir stive av skrekk om jeg kommenterer det de gjør. Jeg har etter hvert (tror jeg) funnet ut hvorfor: jeg mangler jovialitet. Jeg virker rett og slett ikke som om jeg mener et ord av det jeg sier. Og det gjør jeg selvsagt heller ikke, personene er ikke meg bekjente og samtaleemnene er trivielle og grunnleggende falske. Men jeg vil jo gjerne kunne føre trivielle samtaler likevel. Iblant treffer en folk som er verdt en samtale. Jeg har hørt rykter om at samtaler med bussjåfører og gamle damer kan berike en ellers kjedelig dag. Er en flink til å være jovial når det ikke betyr noe som helst, blir det dessuten betraktelig lettere å skulle føre en samtale med noen en faktisk vil bli kjent med, men ennå ikke kjenner. Jovialitet er en god egenskap som har mange bruksområder.

Så langt har jeg øvd meg på å skape grobunn for småprat ved å smile hyggeligere og si "God morgen!" ofte. Det har resultert i to jovialitetsprøver som jeg selv mener at jeg har bestått. Her følger en redegjørelse:

Jovialitetsprøve 1, bussjåføren:
Bussjåfører er gode prøveemner for jovialitet. Spesielt når en hver morgen går på bussen på dens endestopp, ofte mens bussjåføren tar seg en timinutters pause og rydder opp i bussen. Jeg prøver meg som sagt hver morgen på et smilende og trivelig "God morgen!", mens jeg venter på en sjanse til å prøve mine småpratevner. En morgen regnet det fælt og jeg kom hoppende bortover grusstien for å unngå en rekke små sølepytter. "Jaså!" sier bussjåføren, som tar seg en røyk utenfor bussen. "Du kommer trippende, du!"

Til vanlig ville jeg stoppet, tenkt meg om, sagt "Hehe. Ja." og en pinlig stillhet ville fulgt.

"Ja, det er så fryktelig mange sølepytter her!" sa jeg, klistret på meg et muntert smil og fortsatte: "Går det greit om jeg går inn i bussen selv om du har røykepause?" "Åjada!" sa bussjåføren. Så gikk jeg inn på bussen, ristet paraplyen og fant meg et sete, og bussjåføren kom inn for å rydde i midtgangen. Nå fulgte en minst tre minutter lang samtale om hvilke funn en bussjåfør kan gjøre mens han rydder i setene (flest mobiltelefoner og t-kort), den gangen jeg mistet mobiltelefonen min og en snill bussjåfør ga den tilbake til meg (han slo opp på "mamma" i telefonlisten, "Haha, ja, vi må være oppfinnsomme!" sa bussjåføren), hvilke plikter en bussjåfør har utenom busskjøringen (å bringe fulle mennesker hjem, å sørge for at "sånne litt forvirrede" får seg på jobb om morgenen(!)) og noen avsluttende betraktninger rundt været.

Jeg gir meg selv ståkarakter og anser meg for beriket.

Jovialitetsprøve 2, dame i kiosken:
En annen jovialitetsprøve som ofte oppstår, er når kunder i en butikk tar en "kunder imellom"-prat om noe de leter etter og ikke finner, er misfornøyd med eller når en av dem gjør noe litt snålt. En slik oppstod nylig mens jeg var i kiosken for å lete etter yoghurt og en annen dame var ute i nøyaktig samme ærend. Hun tok ned en yoghurt og satte den tilbake, deretter en ny, så en tredje. Så sa hun (fordi det var litt snålt å ta så mange yoghurter og så sette dem tilbake): "Ja, jeg klarer bare ikke bestemme meg! Jeg ville ha blåbærsmak, men det har de ikke."

Til vanlig ville jeg hevet øyenbrynene, smilt anstrengt og sagt "Hem. Ja, det kan være vanskelig, det." og en pinlig stillhet ville fulgt.

Nå sa jeg: "De har Go' Morgen med blåbærsmak, da. Om det er en fullgod erstatning." Det var det ikke. Vi snakket litt om ulike yoghurttyper med blåbærsmak og deres fordeler og ulemper samt yoghurtutvalget på kiosker og i butikker. Damen valgte til slutt en molteyoghurt, sa farvel og ble borte.

Jeg gir meg selv ståkarakter også her.

Med mer øvelse regner jeg med å bli riktig jovial og å betraktelig øke sjansene mine for å en dag helt tilfeldig bli venn med en kjemperik og ensom gammel dame som deretter testamenterer meg hele sitt jordlige gods.

Metaforer som ikke funker på Silje

"Det er noen som sier at skjult mobbing føles som å gå opp til eksamen hver dag."

"... litt som lille julaften?"