50 000!

50 000 ord, en roman og et diplom. Det har jeg ikke fått siden jeg var liten. Jeg er stolt av meg selv!

Siste innspurt

Det er én dag igjen av NaNoWriMo, og dokumentet mitt teller 40 000 ord. Dere får krysse fingrene for at i morgen blir veldig produktiv, hvis det skal være noe som helst håp om å nå målet på 50 000. Uansett utfall kommer jeg tilbake med noen siste vurderinger av forfatteryrket når fristen har gått ut.

Status nå er at den gamle kvinnen er erklært død, mens hovedpersonen viser seg å være både bifil og lettere nevrotisk. Først så det ut til at hun skulle falle for en særdeles kjekk forfatterspire og doktorgradsstipendiat som jeg hadde kastet inn i kapittel 8, men jammen gikk hun ikke hen og forelsket seg i medhybelboer Hege i stedet. Dessuten har det oppstått et trekantdrama mellom jentene i kollektivet, som følge av den hurtig spredende legningstvilen. Ellers prøver hovedpersonen seg altså som forfatter, og hun preges stadig mer av en broket oppvekst med en psykisk syk mor og mange flyttinger. Det skal ikke være lett, nei! Andre ledemotiver inkluderer en malplassert og heller svak skuespill-/scenemetaforikk og noen enda verre forsøk på litterære og filosofiske diskusjoner.

Akkurat nå skriver jeg om julen, som jeg helt hadde utelatt i det kronologiske forløpet, som strekker seg fra august til vinterferietider. Etter jul og frem mot vinterferie er det for øyeblikket et enormt tomrom, som altså må fylles med 10 000 ord i løpet av morgendagen. Her er deres sjanse til å påvirke resultatet! Hva skal min stadig mer eksentriske hovedperson finne på i de lange, kalde og sørpete vårmånedene? Tips mottas med takk. Siden alle klisjeer i boken allerede er med, hadde det vært fint med noe med litt substans - men jeg er selvsagt ikke i en posisjon der jeg kan stille krav.

Om ikke annet har jeg det mer og mer morsomt mens jeg skriver, kanskje en nødvendig følge av den stadig mer mangslungne handlingen. Dessverre aner det meg at romanen vingler litt vel mye mellom sentimentalitet og (tidvis ufrivillig) komikk.

NaNoWriMo, uke 3

Denne uken har jeg undersøkt to forfattermyter og fått en tredje tredd ned over hodet. Jeg har forsøkt kaféskriving, skrivemaskinskriving og skriving på sykeleiet. Har noen av metodene hatt den ønskede effekten? La oss se:

Kaféskriving
Det best kjente forbildet her er J. K. Rowling, som skrev store deler av Harry Potter-bøkene på små kafeer i Edinburgh. Men jeg tenker også på de rutinemessige kafébesøkene til forfattere som Henrik Ibsen og Jean-Paul Sartre, Ernest Hemingway, August Strindberg - vel, kort sagt, hvilke forfattere tilbringer ikke store deler av tiden sin på kafeer (utenom Karl Ove Knausgård)? Kaféskriving er et velprøvd fenomen i  forfatterkretser, og må prøves ut i jakten på de femti tusen ord.

Jeg valgte meg bibliotekskafeen Gjest Baardsen som fast skrivested. En kafé i et bygg fullt av bøker burde gi den riktige stemningen, tenkte jeg. Fordi jeg sjelden klarer å etablere og holde på faste vaner når det gjelder tidspunkter, bestemte jeg meg for at mitt særegne kjennetegn - som vil huskes for ettertiden og nevnes i litteraturhistorien! - skulle være at jeg alltid, uten unntak, kjøpte meg kaffe og en stor hvetebolle. Som tenkt, så gjort. Jeg befant meg på Gjest Baardsen i halv elleve-tiden på tirsdag denne uken, kaffe og hvetebolle ved min side, klar til å skrive på Den Store Romanen.

De første minuttene i det jeg hadde sett for meg som en overveldende forfatterisk atmosfære, ble skuffende. Jeg satte meg ved det eneste ledige bordet jeg fant, og oppdaget at mellomrommet mellom bord og stol var for lite til at lårene mine kom innunder. Dette sendte meg straks inn i dyp frustrasjon på lårviddens vegne, og det tok oppmerksomhet fra skrivingen i flere minutter. I disse minuttene merket jeg meg at de aller fleste gjestene hos Gjest Baardsen kjøpte seg kaffe og hvetebolle. Kanskje burde jeg vært litt mer original? Etter en liten stund ramlet det dessuten en hel barnehage inn i den ytterste delen av kafeen. De fikk kakao, brus og hvetebolle og bråket på ungers vis. Alle sammen var på en prikk like, kledd i gule refleksvester og med små ryggsekker på ryggene. Jeg fant barna, oppstyret og barnehagetantenes bestilling av brus så fascinerende at jeg ble sittende og stirre. De store forfatterne lovpriser det lave surret av stemmer og det at det skjer noe i bakgrunnen, men jeg ser ikke for meg at de ville blitt stimulert av barnehyl og blinkende joggesko. Igjen ser jeg for meg at dette er et problem som verken Henrik Ibsen eller Ernest Hemingway var nødt til å stri med, og at kafékulturen muligens har endret seg en smule siden Grand Cafés glansdager.

Heldigvis forlot en dame sitt vindusbord i de innerste gemakker bare kort tid etterpå, og jeg bordhoppet dit. Langt bedre! Med utsikt mot gaten,ved et gammelt trebord med plass til lårene mine under, sippet jeg kaffe og skrev i notatboken min i tre samfulle timer.

Som jeg nevnte i forrige innlegg, var jeg på forhånd bekymret for hvilken påvirkning kaféskrivingen ville ha på innholdet i romanen min. Frykten viste seg å ikke være helt ubegrunnet. Jeg klarte ikke å fortsette på det spennende plottet med den gamle damen fortapt ute i vinterværet, og begynte heller på noen beskrivelser av de andre jentene i kollektivet. Da jeg skrev inn teksten på datamaskin senere på kvelden, oppdaget jeg til min forferdelse at alle sammen var så å si helt identiske, som fasetter av den samme, lett mistilpassede unge kvinnen. Hjelpe meg, at det skal være så vanskelig å gi folk karaktertrekk! Og som om ikke det var nok, hadde jeg klart å skrive inn både hvetebolle og kaffe i kjøkkenscenen jeg beskrev. Kreativitet og oppfinnsomhet, den for forfatterlivet livsviktige fantasien, ser altså også ut til å være en mangelvare hos denne forfatterspiren.

Espedalsk skrivemaskinskriving
Nedtrykt av de første kaféerfaringene bestemte jeg meg for å vente noen dager med neste forsøk. Imellomtiden fant jeg frem skrivemaskinen. Her hadde det blitt litt for mye Anna Gevalda- og Linda Olsson-inspirert skriving, og en real Espedalsk skrivemaskinøkt burde få sving på forfattergeniet.

Tomas Espedal skriver om skrivemaskinskrivingen sin flere ganger. For ham var den det helt riktige skriveredskapet: mekanisk, maskinelt, industrielt. Han skriver:

Det var et umiddelbart samsvar, eller en samklang, mellom maskinen og meg. Som om jeg hadde funnet mitt verktøy, eller instrument, kanskje var det som når barnet setter seg foran pianoet og trykker seg frem til sine første melodier, ja, som når den innvendige musikken, den som ennå ikke har fått sitt uttrykk, finner sitt instrument; jeg fikk, straks jeg satte meg ned foran skrivemaskinen, en sterk fornemmelse av at jeg gjorde noe riktig; jeg hadde funnet min maskin (2009: 138-139).

Det hørtes unektelig bra ut. Jeg satte opp skrivemaskinen min på stuebordet, fylte portvin i glasset (Espedal røyker sigaretter, så jeg antar at det er viktig å ha sine laster) og satte meg til rette. Skriveomgivelsene mine så slik ut:

Jeg gikk igang med skrivingen. Slo fingrene mot tastene og kjente virkelig en form for tilfredsstillelse ved det. Hvert tastetrykk, hver bokstav, føltes viktigere med en skrivemaskin. De slås inn i papiret med høy lyd, slagkraft, man føler i fingrene hvordan metallspilene med bokstaven på tar fart og slår inn i papiret. I utkanten av arket, der det hang litt løst mot den ene siden av valsen, hendte det til og med at jeg slo hull på papiret med bokstavene mine. Altså: en god følelse. En form for klang, om ikke akkurat samklang. Men hva med det jeg skrev?

Forferdelig! Rett og slett helt forferdelig. Jeg hamret inn bokstav etter bokstav, men må ha blitt mer opptatt av lydene av maskinen enn av ordene jeg skrev. Kanskje var det rett og slett en for tilfredsstillende følelse av å produsere noe, av å operere en maskin, som fikk selve teksten til å virke overflødig. Og når jeg tenker meg om, burde jeg blitt advart allerede av Espedals sammenligning med pianoet. Det har aldri kommet en ren tone ut av meg, verken ved egen stemme eller via noen form for instrument. Så heller ikke med skrivemaskin! Jeg skrev det mest sentimentale, beskrivende svada jeg noensinne har lirt utav meg, og da trekker jeg inn grufulle dagbøker fra trettenårsalderen i sammenligningsmaterialet.

Heldigvis er jeg ikke alene, heller ikke om dette. "Innholdet var kanskje verdiløst," skriver Espedal, "det forsto jeg allerede noen dager senere, når jeg leste hva jeg hadde skrevet; jeg ble skamfull, rasende over min utilstrekkelighet, umodenhet, dumhet, de dårlige formuleringene, pinlige tankene og overflødige beskrivelsene, alle de lange monologene og elendige dialogene (...)" (140). Alt dette følte jeg også, da jeg endelig kom til gjennomlesingsfasen. Skam, raseri, en klar forståelse av at det jeg hadde skrevet var helt og holdent verdiløst. Det er tross alt beroligende at man ikke er alene om det.

En ting til må nevnes til skrivemaskinens disfavør: lyden. Den er god, rytmisk og nesten litt for hypnotiserende når man er den skrivende. Om man ikke er den skrivende, er den derimot forferdelig plagsom. Espedal oppdaget det ved et tilfelle, jeg ville trolig fått høre det fra samboeren om han ikke nok en gang var jaget ut av huset for anledningen:

Og en kveld skjedde det noe som jeg ikke var forberedt på. A. ville låne en av skrivemaskinene mine (...). Hun ville skrive et brev. (...) Jeg satt nede bak mitt eget bord, og plutselig hørte jeg lyden av meg selv.
En fryktelig, forstyrrende, øredøvende lyd.
Den fylte hele huset.
Jeg for opp. Fylt av et uforklarlig raseri.
Jeg måtte ta meg sammen; det var like før jeg løp opp trappene mot skrivepulten for å få henne til å slutte (2006: 234).

Pianometaforen er med andre ord ganske treffende. Skrivemaskinskriving er romantisert av de samme grunnene; det ser pent ut, det har et klassisk tilsnitt. Det er også gøy, faktisk så morsomt at man glemmer kvaliteten på det man arbeider med. Og akkurat som når en tonedøv sitter og morer seg med det enkle faktum at det kommer lyd fra tangentene når de trykkes ned: det plager omgivelsene. Nok en gang må jeg konkludere med at forfattere er horrible partnere, med mindre de bare skriver når partneren er ute av huset.

Skriving fra sykeleiet
Før jeg fikk noen ordentlig kontinuitet i kaféskrivingen (eller skrivemaskinskrivingen) inntraff det sørgelige: jeg ble syk. Det vil si, sørgelig? Slett ikke! Steffen minnet meg på at det å skrive på sykeleiet også er en velkjent forfatterpraksis. Amalie Skram skrev på sykeleiet, Henrik Wergeland brukte sine siste dager på å beskrive blomstene på nattbordet. Den gode forfatter kan dikte om alt!

Dessverre ikke her i gården. Jeg la meg på sofaen, leste en tykk roman (John Irvings Garps bok), drakk te og surmulte. Det var også alt.

Konlusjoner
Hvis vi ser på ukens statistikk, er det langt fra oppmuntrende nytt. I denne utprøvende forfattermyteuken har jeg kommet opp på 26 292 ord (den fine grafen min har for øvrig sluttet å virke, og nekter å vise fremgangen min fra denne uken). I dag skulle jeg ideelt sett hatt 33 333 ord for å være ajour. Jeg konkluderer:

Kaféskriving: FEILET
Skrivemaskinskriving: FEILET (men morsomt, og den klare vinneren av forfattermytene så langt)
Sykeleieskriving: FEILET

Nedslående nytt, folkens! Men jeg fortsetter neste uke, den siste av NaNoWriMo. Vil jeg nå 50 000 ord i tide?  Vil karakterene mine utvikle noen form for karaktertrekk? Har den gamle damen frosset ihjel for lengst? Dette og mer til i neste ukes forfatterlogg.

NaNoWriMo, uke 1 og 2

Det nærmer seg slutten på den andre uken av det store Forfatterprosjektet, og dermed er det på tide med en oppdatering av erfaringene mine så langt. Slik arter livet som forfatter seg:

Forfattermytemessig
Funker det å skrive i stuen? Både-og. Det kommer an på hvilken stue det er, og det kommer an på hvem som er i den. Skrivingen min nådde et fullstendig nullpunkt mens jeg var i Bergen forrige helg, selv om (fordi?) jeg satt i stuen. Problemet var sannsynligvis at stuen ikke er innredet for verken lesing eller skriving, men for at man skal følge med på Idol, noe jeg også endte opp med å gjøre. Jeg antar, med mitt eget innlegg som referansepunkt, at både Halldis Moren Vesaas og Jane Austen slapp den slags forstyrrelser.

Her i Trondheim skriver jeg også i stuen, i den forstand at skrivebordet er plassert i et hjørne av den. Her har jeg innimellom merket en oppgang i antall skrevne ord, som ser ut til å sammenfalle eksakt med de gangene samboeren er ute av huset og ikke spiller skytespill fra sofaen. For eksempel produserte jeg nærmere 5000 ord i dag, etter at han dro til Oslo for helgen. Samtidig merker jeg en nedgang i antall sette QI-episoder daglig, og spørsmål som "skriver du på den der greien nå igjen?!" har fått en hyppigere frekvens.

Foreløpig må jeg konkludere med følgende: forfattermyten om at forfattere er dårlige foreldre og horrible partnere bekreftes. Forfattermyten om at kvinnfolk skriver best i stuen, omgitt av sine nærmeste, avkreftes.

Som et resultat av de nedslående erfaringene med stueskriving, planlegger jeg å prøve ut nye arenaer for skriving i uken som kommer. Jeg har ikke en øde hytte tilgjengelig, så trolig kommer jeg til å prøve meg på fenomenet kaféskriving, gjort populært av blant andre J. K. Rowling. Jeg frykter imidlertid at valget av en kafé fremfor en hytte kan føre til dårlige valg av intertekstuelle referanser/plagieringsmateriale. Dette har jeg allerede brent meg på, som vi skal se nedenfor. Det er nemlig ikke bare at det skrives som er relevant, men også (får man tro) hva som skrives.

Innholdsmessig
Er Silje W. et lovende forfatteremne? Neppe. Ordproduseringen er det lite å si på, den følger stort sett grafen og gjør noen plutselig hopp oppover på gode dager. Skrivesperrer er det foreløpig få av, selv om semesteroppgaver og tidsskriftsarbeid har tatt litt av tiden og kreativiteten som kunne gått med til romanskrivingen. Men ord er en ting, handling og karakterutvikling noe ganske annet. Mottoet "No plot? No Problem!" fungerer bare i en begrenset periode, der tomrom i historien kan fylles av meningsløse barometre og andre virkelighetseffekter, som selvsagt beskrives i detalj. Slike beskrivelser begynte imidlertid å ta opp stadig mer av plassen i tekstdokumentet mitt, og jeg innså at jeg trengte en god gammeldags handlingskurve.

I går tok jeg derfor et blikk på hele dokumentet, med alt jeg har skrevet så langt. Det var en dyster affære. Jeg har plassert førstepersonsfortelleren min i et grønt hus i Bergen, der hun bor i et kollektiv sammen med tre andre jenter. Alle er enten nokså mistilpassede eller uhyre suksessfulle på en romantisk og irriterende søtladen måte, og kollektivet er i andre etasje i et hus som eies av en ensom gammel dame med begynnende senilitet. Høres dette kjent ut for noen? Ja, ganske riktig. Jeg har skrevet et oppkok over Anna Gevaldas Saman er ein mindre aleine! Og så jeg, som høylytt har protestert mot rosemaling av eksentrikere med pikniksett, søte gamle damer og dampende kopper med te! Jeg, som alltid har sett for meg at jeg skulle skrive et poetisk, formmessig genialt og likevel realistisk verk (hostEspedalkremt)!

I et febrilsk forsøk på å oppnå både handling og et litt annerledes plot, har jeg nå latt den gamle, senile damen forville seg ut i vinternatten alene og muligens uten varme klær. Spenning, folkens, spenning! Følg med neste uke for å høre hvordan det går.

Vel, det er alt for denne gang. Innen neste loggføring håper jeg å ha opplevd både en mindre skrivesperre og den fantastiske følelsen av å lese noe selvskrevet og tenke "nei, jaså! Har jeg skrevet dette? Ikke verst".

Hvis dere vil, kan dere følge med på profilen min, komplett med statistikk over hvor mye jeg skriver og når jeg gjør det.

Lev en forfattermyte i 30 dager!

Kvinnelige forfattere skriver i stuen, har jeg lest. Halldis Moren Vesaas skrev i stuen, Jane Austen skrev i stuen. Mannlige forfattere skriver derimot i egne rom, som Tarjei Vesaas gjorde, eller i ensomme hytter, som Knut Hamsun.

Dessuten går de mye, forfatterne. Som Jean Jaques Rousseaus og Virginia Woolfs spaserturer, eller Tomas Espedals vandringer.

Og de har sine faste, karakteristiske vaner (og en forkjærlighet for kafeer). Jean-Paul Sartres kafébesøk varte i nøyaktig en time. Henrik Ibsen kunne man stille klokken etter; han ankom Grand Café til samme tid hver dag, med et fast stopp i Arbiensgate for å sjekke at uret gikk riktig.

På den mer negative siden sies det at forfattere også er dårlige foreldre og horrible partnere, særlig om de skriver barnebøker, som James Matthews Barrie og A. A. Milne. Se bare her.

Jeg liker best de ensomme forfattermytene. Kanskje foruten fjellturen, som jeg bare liker før jeg legger ut på den, eller når den kan kombineres med den lille, romantiske trehytten med innlagt vann og strøm. Men i sommerferiene skriver jeg mine memoarer ved spisebordet, mens familien min ser på TV, og ofte er det da jeg skriver både mest og best. En kvinnelig, biologisk fundert forfatterarv? Eller mangelen på annen underholdning?

Siden i sommer har jeg lest mye om både forfatteryrket og forfattermytene. Det er ikke fritt for at det frister, så romantisk som det fremstilles i litteraturen. Iblant tenker jeg at jeg skulle tatt med meg skrivemaskinen jeg fant på Sanden og reist til hytten vår for å skrive en stor og tung roman, som ville blitt banebrytende! Men jeg er en pragmatiker, eller jeg er altfor redd av meg, eller jeg har en ørliten mengde for mye ironisk distanse. Jeg skriver ikke annet enn korte dagboktekster og lister, mange, mange lister.

Men når sjansen byr seg, hvorfor ikke prøve? Nå har jeg slengt meg på NaNoWriMo, etter tips fra og med mye støtte i Eirin (takk, Eirin!). I 30 dager skal jeg late som om jeg er en forfatter og leve deretter. I snitt knoter jeg ned 1667 ord for dagen, og vil dermed ha oppnådd en tekstmengde på 50 000 ord innen utgangen av november – dersom alt går etter planen, så klart. NaNoWriMo har to gigantiske fordeler: mottoet til bakmannen er "No plot? No problem!", og de teller ordene du skriver og lager en fin og oppmuntrende graf over fremgangen. Målet er altså ikke nødvendigvis å skrive noe givende, sammenhengende eller i det hele tatt lesbart, men å produsere tekst. Store mengder tekst. På kort tid. Med andre ord er det en enestående sjanse til å prøve ut forfatterlivet i praksis, med fristen den 30. november som et effektivt pressmiddel.

I de følgende blogginnleggene planlegger jeg å skrive litt om hva jeg finner ut om forfattermytene når/hvis jeg prøver dem i praksis. Foreløpig har jeg verken satt meg til å skrive et syvbindsverk på en kafé eller isolert meg på en hytte i fjellet, jeg kjører heller en klassisk damestil og skriver ved skrivebordet som står midt i stuen. La oss se hvor dette bærer hen! Faren er selvsagt stor for at jeg kommer til å falle av lasset underveis, men per dags dato har jeg produsert 14682 ord og den oppmuntrende grafen er nokså oppmuntrende.

Hvilke forfattermyter er deres favoritter?