Det er én dag igjen av NaNoWriMo, og dokumentet mitt teller 40 000 ord. Dere får krysse fingrene for at i morgen blir veldig produktiv, hvis det skal være noe som helst håp om å nå målet på 50 000. Uansett utfall kommer jeg tilbake med noen siste vurderinger av forfatteryrket når fristen har gått ut.
Status nå er at den gamle kvinnen er erklært død, mens hovedpersonen viser seg å være både bifil og lettere nevrotisk. Først så det ut til at hun skulle falle for en særdeles kjekk forfatterspire og doktorgradsstipendiat som jeg hadde kastet inn i kapittel 8, men jammen gikk hun ikke hen og forelsket seg i medhybelboer Hege i stedet. Dessuten har det oppstått et trekantdrama mellom jentene i kollektivet, som følge av den hurtig spredende legningstvilen. Ellers prøver hovedpersonen seg altså som forfatter, og hun preges stadig mer av en broket oppvekst med en psykisk syk mor og mange flyttinger. Det skal ikke være lett, nei! Andre ledemotiver inkluderer en malplassert og heller svak skuespill-/scenemetaforikk og noen enda verre forsøk på litterære og filosofiske diskusjoner.
Akkurat nå skriver jeg om julen, som jeg helt hadde utelatt i det
kronologiske forløpet, som strekker seg fra august til vinterferietider.
Etter jul og frem mot vinterferie er det for øyeblikket et enormt tomrom, som altså må fylles med 10 000 ord i løpet av morgendagen. Her er deres sjanse til å påvirke resultatet! Hva skal min stadig mer eksentriske hovedperson finne på i de lange, kalde og sørpete vårmånedene? Tips mottas med takk. Siden alle klisjeer i boken allerede er med, hadde det vært fint med noe med litt substans - men jeg er selvsagt ikke i en posisjon der jeg kan stille krav.
Om ikke annet har jeg det mer og mer morsomt mens jeg skriver, kanskje en nødvendig følge av den stadig mer mangslungne handlingen. Dessverre aner det meg at romanen vingler litt vel mye mellom sentimentalitet og (tidvis ufrivillig) komikk.
Eg set stor pris på dette høvet til idémyldring, særleg sidan du verkar for å ha gjeve rom for ganske mykje med dette utgangspunktet.
SvarSlettFyrst og fremst tenkjer eg at her kan du slå deg laus på meta-nivået ved at hovudpersonen brukar lang tid på å finne ut korleis i alle dagar vårsørpa kan nyttast som metafor, gjerne med so mange mislukka forsøk du kan kome på.
Alternativt - eller samstundes - kan hovudpersonen ta eit oppgjer med dei tradisjonelle vårklisjeane gjennom stadig meir utagerande eksentriske forsøk på å vere original, kanskje ved å rive opp eit lite tre med rota i desperat von om at dette må vere anarkistisk nok til å ha djupne.
Eg er spent på korleis du vel å avslutte soga.
Haha! Det blir bra, og skal definitivt inkorporeres.
SvarSlettOg slutten lurer jeg veldig på. Foreløpig slutter det ganske direkte etter at den gamle damen er funnet død, og det går jo ikke. Spenningskurve osv.
Sentrale spørsmål:
SvarSlett- Skal den gamle damens død medføre at jentene må flytte ut av kollektivet, eller går vi for en "alt løser seg og noen gifter seg"-slutt?
- Hvordan skal kvinne 2, rivalinnen, reagere når hovedpersonen ender opp med å vinne prinsessen?
- I løpet av vårmånedene må vi bli kvitt det første amorøse tilsnittet, den kjekke forfatterspiren. Hvordan skal det gå til? Inntil videre har hun avslått hans tafatte forslag om å se en film ("Han burde hatt vett nok til å invitere meg med på en åpning av en kunstutstilling eller et eller annet sånt. Hva tror han egentlig om meg?"), men de dukker stadig vekk opp på de samme kafétreffene og tilstelningene.
Den gamle damens død skal kanskje tvinge jentene ut, men det må finnes en happy ending. Har du ingen sideperson som plutselig kan fortelle at det finnes en tom herskapsvilla på utsiden av byen, som vel trengs litt oppussing, men som likevel er klar til å flyttes inn i? Vips har du mulighet for oppfølgeren...
SvarSlettEkteskapet vet jeg ikke, men jeg synes det hadde vært fint om du fikk det med. Du kan jo få den nevrotiske hovedpersonen til å tenke over saken, få en voldsom og påtrengende åpenbaring, hvorpå hun bestemme seg for å *fri* til Hege, noe som gjør at Hege blir satt fullstendig ut og leter etter en pen måte å avslå frieriet. (Der er giftemålet, som aldri blir noe av. *Det' kan lede til pinlige, sentimentale og filosofiske avsnitt, det!) Du kan også bruke et sånt giftemål nettopp i de kaotiske vårmånedene, fordi du kan smette inn et og annet frempek, samt la henne tenke over ekteskap og evig kjærlighet.
Du kan også gjøre et poeng av å avslutte med at alle dør? I en bussulykke, av en farlig pest som slår ut hele verden? La dem bli zombier! Det er virkelig et brudd med sentimentaliteten. Du kan gjøre det skikkelig parodisk, en brå vending som er bare sær og som ikke passer inn i det hele tatt. Med en referanse til Tove Janssons "Farlig Midtsommer", der Mummimamma synes det er så mye koseligere med en lykkelig slutt, så hun lurer på hvorfor alle må dø - og hun, temmelig nedlatende, får beskjed om at det er en tragedie, derfor må alle dø.
Ikke det, nei? Neinei.
Ellers liker jeg både Steffen og Per Esbens forslag, det lover så mange forviklinger.
Gode forslag! Jeg har fått noen på facebook også, som begge foreslår en metafiktiv vri der alt gjøres om til et skuespill eller forfatteren trer inn i teksten. Selv har jeg blitt litt giret på å la det ta form av en plutselig og obskur deus ex machina, som kommer og redder dagen idet det er som mørkest. Jeg vet bare ikke hvilken form den skal ta, men en plutselig biperson med en herskapsvilla i ermet er jo ikke å forakte. Eventuelt kommer jeg til å kjøre full pakke, med en faktisk heisanretning som kommer ned fra taket med en gud i.
SvarSlettDenne romanen høres sabla kul ut :D Og jeg DIGGER idéen om en faktisk heis med gud i... haha!
SvarSlettDen faktiske heisen ble for absurd, men en deus ex machina med et hus i ermet inntraff i form av selveste Tomas Espedal. Han dukker opp i den eldre kvinnens begravelse og har sjenket dem huset han beskriver at han bor i med sine to døtre i "imot kunsten". I virkeligheten tror jeg det er noen detaljer om at det huset selges, men heldigvis kan jeg ta med så mange fiksjonens friheter jeg bare vil.
SvarSlettSteffens forslag om dårlige vårmetaforer ble innført i den manglende tidsperioden mellom jul og vinterferie. Dessverre ble det ikke inkorporert noe slektskapsforhold mellom den kjekke forfatterspiren og den eldre damen i denne omgang (Per Esbens forslag), men jeg har ganske lyst til å slenge det inn i etterkant. Foreløpig forsvinner den unge og kjekke ut av historien på helt klassisk vis, ved at han tas på fersk gjerning med en førsteårsstudent.
Jeg skal skrive en mer ordentlig oppsummering (og kanskje finne noen smakebiter også) med en gang stivheten i fingrene mine gir seg.
Takk for hjelpen!