fredag 11. november 2011

NaNoWriMo, uke 1 og 2

Det nærmer seg slutten på den andre uken av det store Forfatterprosjektet, og dermed er det på tide med en oppdatering av erfaringene mine så langt. Slik arter livet som forfatter seg:

Forfattermytemessig
Funker det å skrive i stuen? Både-og. Det kommer an på hvilken stue det er, og det kommer an på hvem som er i den. Skrivingen min nådde et fullstendig nullpunkt mens jeg var i Bergen forrige helg, selv om (fordi?) jeg satt i stuen. Problemet var sannsynligvis at stuen ikke er innredet for verken lesing eller skriving, men for at man skal følge med på Idol, noe jeg også endte opp med å gjøre. Jeg antar, med mitt eget innlegg som referansepunkt, at både Halldis Moren Vesaas og Jane Austen slapp den slags forstyrrelser.

Her i Trondheim skriver jeg også i stuen, i den forstand at skrivebordet er plassert i et hjørne av den. Her har jeg innimellom merket en oppgang i antall skrevne ord, som ser ut til å sammenfalle eksakt med de gangene samboeren er ute av huset og ikke spiller skytespill fra sofaen. For eksempel produserte jeg nærmere 5000 ord i dag, etter at han dro til Oslo for helgen. Samtidig merker jeg en nedgang i antall sette QI-episoder daglig, og spørsmål som "skriver du på den der greien nå igjen?!" har fått en hyppigere frekvens.

Foreløpig må jeg konkludere med følgende: forfattermyten om at forfattere er dårlige foreldre og horrible partnere bekreftes. Forfattermyten om at kvinnfolk skriver best i stuen, omgitt av sine nærmeste, avkreftes.

Som et resultat av de nedslående erfaringene med stueskriving, planlegger jeg å prøve ut nye arenaer for skriving i uken som kommer. Jeg har ikke en øde hytte tilgjengelig, så trolig kommer jeg til å prøve meg på fenomenet kaféskriving, gjort populært av blant andre J. K. Rowling. Jeg frykter imidlertid at valget av en kafé fremfor en hytte kan føre til dårlige valg av intertekstuelle referanser/plagieringsmateriale. Dette har jeg allerede brent meg på, som vi skal se nedenfor. Det er nemlig ikke bare at det skrives som er relevant, men også (får man tro) hva som skrives.

Innholdsmessig
Er Silje W. et lovende forfatteremne? Neppe. Ordproduseringen er det lite å si på, den følger stort sett grafen og gjør noen plutselig hopp oppover på gode dager. Skrivesperrer er det foreløpig få av, selv om semesteroppgaver og tidsskriftsarbeid har tatt litt av tiden og kreativiteten som kunne gått med til romanskrivingen. Men ord er en ting, handling og karakterutvikling noe ganske annet. Mottoet "No plot? No Problem!" fungerer bare i en begrenset periode, der tomrom i historien kan fylles av meningsløse barometre og andre virkelighetseffekter, som selvsagt beskrives i detalj. Slike beskrivelser begynte imidlertid å ta opp stadig mer av plassen i tekstdokumentet mitt, og jeg innså at jeg trengte en god gammeldags handlingskurve.

I går tok jeg derfor et blikk på hele dokumentet, med alt jeg har skrevet så langt. Det var en dyster affære. Jeg har plassert førstepersonsfortelleren min i et grønt hus i Bergen, der hun bor i et kollektiv sammen med tre andre jenter. Alle er enten nokså mistilpassede eller uhyre suksessfulle på en romantisk og irriterende søtladen måte, og kollektivet er i andre etasje i et hus som eies av en ensom gammel dame med begynnende senilitet. Høres dette kjent ut for noen? Ja, ganske riktig. Jeg har skrevet et oppkok over Anna Gevaldas Saman er ein mindre aleine! Og så jeg, som høylytt har protestert mot rosemaling av eksentrikere med pikniksett, søte gamle damer og dampende kopper med te! Jeg, som alltid har sett for meg at jeg skulle skrive et poetisk, formmessig genialt og likevel realistisk verk (hostEspedalkremt)!

I et febrilsk forsøk på å oppnå både handling og et litt annerledes plot, har jeg nå latt den gamle, senile damen forville seg ut i vinternatten alene og muligens uten varme klær. Spenning, folkens, spenning! Følg med neste uke for å høre hvordan det går.

Vel, det er alt for denne gang. Innen neste loggføring håper jeg å ha opplevd både en mindre skrivesperre og den fantastiske følelsen av å lese noe selvskrevet og tenke "nei, jaså! Har jeg skrevet dette? Ikke verst".

Hvis dere vil, kan dere følge med på profilen min, komplett med statistikk over hvor mye jeg skriver og når jeg gjør det.

4 kommentarer:

  1. Å, eg skulle ynskja NaNoWriMo varte lenger, så du kunne skriva denne typen innlegg nokre månader framover. Eg vil heller lesa at du skriv om skriving, enn Espedal og Gavalda om det same.

    SvarSlett
  2. Eg set stor pris på kor empirisk du går til verks. Sant å seie føler eg at dette er eit aspekt av forfattarlivet som er for lite gjennomgått av akademikarar og eg mistenkjer at du er rette personen til å gjere nettopp det. Eg ser fram til neste eksperiment.

    SvarSlett
  3. Det er så gøyalt å lese om hvordan du opplever dette! Vi har litt ulike opplevelser ser jeg, det er interessant. Kanskje jeg skulle blogge noe selv... hm.

    (Horrible partnere: Ja. Jeg har nesten halshugd Martin de gangene han har forsøkt å få kontakt med meg når jeg er midt i en scene)

    SvarSlett
  4. Ja, blogg noe du også! Så får folk se hvordan skriving skal være hvis det _er_ forfatter man bør bli (for det synes jeg NaNoWriMo har gjort temmelig klart for din del!).

    Steffen: Empiri må det være. Og jeg foreslår at jeg tar en skriveøkt eller to på Gjest Baardsen til uken, så kan vi ta den kakaoen vi har snakket om på et tidspunkt. Det er på tide.

    Per Esben: Takk!

    SvarSlett