Kvinnelige forfattere
skriver i stuen, har jeg lest. Halldis Moren Vesaas skrev i stuen,
Jane Austen skrev i stuen. Mannlige forfattere skriver derimot i egne
rom, som Tarjei Vesaas gjorde, eller i ensomme hytter, som Knut
Hamsun.
Dessuten går de mye,
forfatterne. Som Jean Jaques Rousseaus og Virginia Woolfs spaserturer, eller Tomas
Espedals vandringer.
Og de har sine faste,
karakteristiske vaner (og en forkjærlighet for kafeer). Jean-Paul Sartres kafébesøk varte i
nøyaktig en time. Henrik Ibsen kunne man stille klokken etter;
han ankom Grand Café til samme tid hver dag, med et fast
stopp i Arbiensgate for å sjekke at uret gikk riktig.
På den mer negative siden sies det at forfattere også er dårlige foreldre og horrible partnere, særlig om de skriver barnebøker, som James
Matthews Barrie og A. A. Milne. Se bare her.
Jeg liker best de ensomme
forfattermytene. Kanskje foruten fjellturen, som jeg bare liker før
jeg legger ut på den, eller når den kan kombineres med den lille,
romantiske trehytten med innlagt vann og strøm. Men i sommerferiene skriver jeg mine memoarer
ved spisebordet, mens familien min ser på TV, og ofte er det da jeg
skriver både mest og best. En kvinnelig, biologisk fundert
forfatterarv? Eller mangelen på annen underholdning?
Siden i sommer har jeg
lest mye om både forfatteryrket og forfattermytene. Det er ikke fritt for at det frister, så romantisk som det fremstilles i litteraturen. Iblant tenker jeg at jeg skulle tatt med meg skrivemaskinen jeg
fant på Sanden og reist til hytten vår for å skrive en stor og tung
roman, som ville blitt banebrytende! Men jeg er en pragmatiker, eller
jeg er altfor redd av meg, eller jeg har en ørliten mengde for mye
ironisk distanse. Jeg skriver ikke annet enn korte dagboktekster og
lister, mange, mange lister.
Men når sjansen byr seg, hvorfor ikke prøve? Nå har jeg slengt meg på NaNoWriMo, etter tips fra og med mye støtte i Eirin (takk, Eirin!). I 30 dager skal jeg late som om jeg er en forfatter og leve deretter. I snitt knoter jeg ned 1667 ord for dagen, og vil dermed ha oppnådd en tekstmengde på 50
000 ord innen utgangen av november – dersom alt går etter planen,
så klart. NaNoWriMo har to gigantiske fordeler: mottoet til bakmannen er "No plot? No problem!", og de teller ordene du skriver og lager en fin og oppmuntrende graf over fremgangen. Målet er altså ikke nødvendigvis å skrive noe givende, sammenhengende eller i det hele tatt lesbart, men å produsere tekst. Store mengder tekst. På kort tid. Med andre ord er det en enestående sjanse til å prøve ut forfatterlivet i praksis, med fristen den 30. november som et effektivt pressmiddel.
I de følgende blogginnleggene planlegger jeg å
skrive litt om hva jeg finner ut om forfattermytene når/hvis jeg prøver
dem i praksis. Foreløpig har jeg verken satt meg til å skrive et syvbindsverk på en kafé eller isolert meg på en hytte i fjellet, jeg kjører heller en klassisk damestil og skriver ved skrivebordet som står midt i stuen. La oss se hvor dette bærer hen! Faren er selvsagt stor for at jeg kommer til å falle av lasset underveis, men per dags dato har jeg produsert 14682 ord og den oppmuntrende grafen er nokså oppmuntrende.
Hvilke forfattermyter er deres favoritter?
Eg likar prosjektet ditt svært godt! Eg må innrømme at eg òg har sansen for den lettare eremittiske forfattaren som i ein avgrensa periode stengjer seg ute frå verda og kjem attende med ein gild tekst under armen. For min del trur eg dette er sterkt påverka av min favorittforfattar Alistair MacLean (som er det engelskmennene kallar ein "guilty pleasure"), som stengde seg inne på eit rom i 30 dagar "just to finish the damn thing". Personleg ville eg heller ha valt ein litt opnare stad for eit slikt eksil, mest truleg Whitby eller støylen. Valet av eksilstad bør vel ideelt sett avgjerast på grunnlag av kva slags tekst du skal skrive.
SvarSlettDessutan er eg svært glad i ideen om å skrive poesi på kafear, noko eg har prøvd ut med varierande hell, særleg i York.
Å, Silje, det er ei sæl njoting å koma inn her og lesa dei gluptrivelege stykki dine. Yndlingsmyten min må vera piperøykjingi. Utan tvil. Helst skal ein røykja likso mykje som Ivar Aasen, som vart til sist vart temmeleg knirkut og knudrut i røysti (og dessutan var nytta i marknadsføringi til tobakksmakarar).
SvarSlettMen sidan du alt hev nemnt Ibsen og Grand og punktleg i same andedraget; Aasen var av same slaget. Og her er eit møte millom Ibsen og Aasen, skildra av Anders Hovden:
"Aasen og eg kjem ruslande upp etter Karl Johansgata - og sjå, der kjem Ibsen sprikjande, den store europearen, folk vik vyrdsamt, sume snur seg attende og ser. Han gjeng nett si daglege rute frå Victoria terrasse til Grand. Straks dreg han kjensel på Aasen, stoggar upp og helsar, og dei samtalar nokre minuttar overlag blidsleg.
Til slutt fell ordi på lag soleis frå Aasen: 'De hev vide fare og er vorten vide kjend. --- Men med meg er det no helst soleis at eg lite hev fått fylgt med i "skjønnlitteraturen".' Ibsen svara straks: 'Det same er just tilfældet med mig. Jeg læser aldri andres bøker mere.' Dermed skilst dei."
Hoi!
Å guri, Aasen er så vakker.
SvarSlettMin favorittforfattarmyte er dei store, svulstige kjenslene. I ein italiensk roman om Sapfo blir det fortald om korleis ho som ungjente ser den nakne ynglingen Phaon smurd inn i olje før eit idrettsstemne. Ho blir så forelska at ho sporenstreks spring bort til han og deklamerer ein spontan ode. Når ho blir vaksen, svik han henne og ho kastar seg djupt vonbroten frå Leukas-klippa ut i det joniske havet.
Var det meg, skulle eg ikkje kasta meg ut. Eg skulle berre stått der og hulka, før eg gjekk heim og dikta poesi som aldri døydde.
Haha! Heldigvis er det mange diktere av din sort også, som hulker og dikter udødelig poesi snarere enn å hoppe utfor klipper.
SvarSlettJeg glemte helt å nevne en av mine store favoritter: Stella-diktningen. Det å skrive til en kvinne, helst død eller aldri en gang levende, som ingen andre noensinne kan nå opp til. Det er essensen av konflikten mellom liv og fiksjon, det!
Takk for fortellingen om Aasen og Ibsen, Kristin. Alt jeg knytter til de to er så ulikt, de er nesten som fiksjonsfigurer i seg selv, sp jeg synes det er rart å lese om at de traff hverandre. Som i de tegneseriene der Mikke Mus plutselig er i samme historie som Donald Duck. Helt feil, selv om universet er det samme.
Og Steffen, jeg ville faktisk aldri gjettet at Alistair MacLean var favorittforfatteren der i gården. Det var en trivelig overraskelse!
Samanlikningi med Mikke og Donald var so råkande at eg tek ein skål for deg (med kaffikoppen, må vita). Du er so avgjort det dei kallar åndfull ('som kombinerer vektig innhald med elegant framføring').
SvarSlettJaa, NaNo, hurra! Jeg har vært så veldig langt inne i romanen min, at jeg bare husker på at det finnes en (nett)verden også utenom skrivingen, og nano-forumene, og så snubler jeg sannelig over blogginnlegg som handler om det også.
SvarSlettDet er gøy å leve forfattermyten. Himla gøy.
(Jeg sitter ved skrivebordet mitt som står på soverommet - hva gjør det meg for en slags type forfatter..?)