I dag minnes vi ...

... professordatteren Emilie Sørensen, Kristianias vakreste pike.

Vinteren 1830 var fjorden islagt, til alle gutter og herrers store glede. Og Emilies. Hun spente skøyter på sine spede føtter og sled ut på isen i selveste Bjørviken, der alle kunne se henne.
Byen var forferdet.
Byen lo.
Byen fryktet et sedelig forfall etter dette.
Men etter vinteren 1830, begynte flere og flere kvinner å spenne skøyter på føttene og ta sin del av moroa. Takk, Emilie Sørensen!

(Emilie Sørensen har jeg lest om på side 105 i Torill Steinfelds Den unge Camilla Collett.)

Tre forfattere, tre bøker

Kristin ga meg en oppgave i et blogginnlegg for en tid tilbake. Den lød slik: «Eg skal nemna tri skaldar som eg likar godt, draga fram éi bok - av kvar - som eg likar serskilt godt, og so gjeva fem andre vevritskrivarar den same uppgåva». Siden jeg i all hemmelighet elsker kjedebrev og veldig ofte fyller dem ut uten å poste dem (det er jo litt flaut), kunne jeg ikke la en slik sjanse gå fra meg. Her er svarene mine:

1. Per Olov Enquist – Blanche och Marie
   Bøkene hans dukket opp sporadisk og noenlunde uventet. Det vil si: jeg lette aldri bevisst etter en Enquist-bok, men plutselig hadde jeg skaffet meg en likevel. Den første boken hadde jeg hørt om på en forelesning, den het Styrtet engel. Da jeg senere det året befant meg inne på Tapir bokhandel for å prokrastinere, kjøpte jeg den ved et innfall. Selv om jeg likte den godt, kjøpte jeg ikke flere bøker av Enquist den gang – å gå berserk med et helt forfatterskap er stort sett ikke noe jeg gjør, etter at jeg brant meg på en lei Sandemo-farsott i trettenårsalderen. På nordkurs i Sverige dukket imidlertid Enquist opp igjen, denne gangen på en svensk bokhandel der jeg lette etter svenske forfattere som jeg kunne lese på originalspråket. På togturen tilbake til Bergen, var det derfor Blanche och Marie som holdt meg med selskap. Innimellom leseøktene, prøvde jeg å fordøye lesningen ved å skrive om boken i notatboken min. Jeg visste ikke helt hva det var som grep meg med Enquist. Var det språket? Det historiske perspektivet, leken med biografisjangeren? Kanskje delvis. Men det viktigste, fant jeg ut, var den hårfine balansen mellom det poetiske, ideelle, til og med klisjépregede på den ene siden, og det groteske og desperate på den andre. Om jeg skal legge hovedvekt på én av Enquist-bøkene, må det være denne, men det handler vel så mye om togreisen, som det handler om boken. Etter Blanche och Marie gikk det vel et år, så fikk jeg låne Kapten Nemos bibliotek en gang jeg skulle ta toget til Bergen. Enquist er velegnet for togreiser. Jeg skaffet meg alle de resterende bøkene i forfattersskapet etterpå, men leste ingen av dem, utenom Enquists selvbiografi, som jeg fikk i uventet bursdagsgave. Kanskje må jeg konkludere med at det viktigste med Enquist-bøkene er selve lesesituasjonen min, og ikke egentlig bøkene i seg selv: Enquist skal dukke opp, ikke søkes etter – og bøkene hans gjør seg godt på reiser.

2. Virginia Woolf – The Waves
   Som jeg nevnte ovenfor, er jeg ikke flink til å lese forfatterskap, og heller ikke til å like forfatterskap som helhet. Derfor holder jeg meg til The Waves når det blir snakk om Virginia Woolf, selv om Orlando og Mrs Dalloway på ingen måte er dårlige bøker (sistnevnte er best omtrent to år etter at man leste den). The Waves er en av få bøker jeg har lest flere ganger, og mest sannsynlig min favorittbok. Den er vanskelig å sette ord på, for den består av en serie monologer som består verken av stemmer, tanker eller stemninger, men av alt på en gang. Mens jeg leser, blir dessuten alle stemmene mine: Jeg føler meg som Bernard, som Louis, Neville, Susan, Jinny og Rhoda. Da jeg leste boken for tredje gang, oppdaget jeg likevel hva som er det viktigste ved den: måten den får meg til å tenke på. Når jeg leser The Waves, får tankene mine en helt spesiell tankestemme, et helt spesielt tempo, som krever at jeg leser mye saktere enn jeg gjør ellers. Den kan selvsagt leses «vanlig» også, men da blir den også langt mer ordinær. Tankestemmen som skapes i The Waves, har jeg bare funnet ett annet sted (se neste punkt). Fordi jeg fant ut at stemmen kom aller best til sin rett når jeg brukte min egen, ble jeg ganske hes sist jeg leste The Waves.

3. Kenneth Koch – New Adresses
   Nummer tre er faktisk en poet! Jeg er ellers ingen poesileser, jeg har sjelden hatt tålmodighet til å lese stort annet enn Inger Hagerup og Halldis Moren Vesaas. Av Kenneth Koch har jeg ikke lest noe annet enn denne ene diktsamlingen, selv om jeg har hørt at minst én annen er like god. Jeg kom over Koch mens jeg skulle lese til en eksamen, men isteden ble sittende og bla i The Norton Anthology of Poetry på lykke og fromme. Der stod diktet «To My Twenties» - og der var stemmen igjen! Tankestemmen fra The Waves er kanskje mer melankolsk og dvelende, mens den fra New Adresses er friskere og gladere - men det er i bunn og grunn den samme lesemåten det er snakk om. Jeg ble overlykkelig, og bestilte diktsamlingen fra internett med en gang jeg var ferdig med å lese diktet høyt for Ellinor (i ettertid har jeg prakket den på flere andre venner av meg også). New Adresses består av dikt som er apostroferinger av begreper, av bygg, av firmaer, av alder, og så videre. Det er et slektskap mellom den følelsen som jeg får av å lese The Waves, og den jeg får av diktene i New Adresses. I begge bøkene føler jeg meg tvunget til å tenke på en ikke-hverdagslig måte, slik at virkelighetsflukten inn i bøkene også blir større. Det er føreløpig ingen bøker som får meg til å føle mer og bedre enn disse to siste på listen.
   

Jeg finner ikke fem mennesker som jeg vil videresende til, men jeg kunne godt tenke meg å lese svarene til Eirin, som jeg ikke tror at har tatt utfordringen fra Ellinor ennå.

Romanlesingens farer

1712: To menn ved navn Addison og Steele, går ut offentlig og advarer kvinner mot å fortære «Romances, Chocolate, and the like Inflamers».

1766: James Fordye kommer med menns samlede dom over kvinners romanlesing: «We consider the general run of Novels as utterly unfit for you (...). They paint scenes of pleasure and passion altogether improper for you to behold, even with the mind's eye.»

2010: Silje W. Aarberg har nettopp fortært den siste ruten av en sjokoladeplate og lest ut fjerde bind av Min kamp*. Et lite øyeblikk, mens hun kjenner på at hun egentlig er litt kvalm (sjokoladen eller «scenes altogether improper to behold»?), lurer hun på om ikke de hadde et poeng.

* Som de opplyste vel vet, kan fjerde bind av Min kamp oppsummeres med denne videoen.

1850-årenes terapisentre

Jeg har vært i Oslo, der jeg har sittet på Nasjonalbiblioteket og bladd i Camillas brev og manuskripter. Siden jeg knapt har blogget denne høsten, tenkte jeg at jeg kunne videreformidle litt av det jeg leste der. Riktignok ikke de store og banebrytende historiene (de beholder jeg for meg selv), men kanskje dere kunne tenke dere et lite innsyn i fortidens terapisentre, kurbadene? I 1850-årene skrev Camilla brev hjem til sin Jonas Collett, mens hun selv befant seg alene på et kurbad. Det er St. Hans, og slik ser dagen hennes ut*:

Klokken 06.00 står Camilla opp. Hun drikker to glass brønnvann med tjue minutters mellomrom. Det smaker grusomt. Deretter spaserer hun på området fram til klokken 09.00, i kald vind og regn. Når spaserturen er over, serveres det første måltidet den dagen, bestående av en kopp kaffe og litt hvetebrød. Dessverre er Camilla så tørst på dette tidspunktet, at maten ikke smaker henne. Brønnvannet gjør henne bare tørstere, men vanlig vann er det ikke lov å drikke mens en er på bad – kun brønnvann eller små mengder vin med vann i.

Klokken 11.00 tas det et treleddet bad. Først et lunkent svovelbad (en «skidden Røre», skriver Camilla), deretter en kaldere dusj med sjøvann, og til sist et kaldt «styrkebad» der en også blir «børstet, gredet og banket». Direkte etter badet, fremdeles hutrende og med vått hår, sendes Camilla ut for å spasere noen timer til.

På ettermiddagen er Camilla riktignok friere. Hun kan kjøre turer med vogn eller dra på eventuelle visitter hun er invitert med på. Om hun derimot er så uheldig som hun er denne dagen, og følget hennes plutselig melder avbud – ja, da må hun sitte på rommet sitt hele resten av dagen. Det går ikke an å vandre rundt alene! Dessuten er Camilla kanskje lei av å spasere? I alle fall sitter hun pent i ro på værelset sitt fram til 21.00, og da kryper hun til køys
.
Formålet med alt dette? Camilla skal bli friskere, og komme hjem avslappet og mindre melankolsk.


* Dette er min parafrasering av en annens avskrift av Camillas uleselige, håndskrevne brev – det bør ikke festes lit til noe jeg har skrevet her.

Semesterstartsglede og en glemt forfatter

Da var vi tilbake til hverdagen og daglige adspredelser i kunnskapens haller, fremdeles fulle av glede over nyinnkjøpte pensumbøker, nyfylte fyllepenner og kaffetilsølte kladdeark i dokumentmappen som heter «Master». I alle fall jeg. Jeg har alltid kjent meg litt rastløs mot slutten av en ferie, og lykkelig og full av tiltak når skolen begynner igjen. Noen vil påstå at det er fordi jeg er litt nerdete, men etter å ha tenkt nøye gjennom det i løpet av sommerferiens mange og lange bilturer, har jeg kommet fram til noe annet. Først og fremst, har jeg funnet ut, er det fordi det overlater ansvaret for hverdagen, utdannelsen og (til syvende og sist) lykken min til noen andre, noen som har laget et opplegg for meg og valgt ut bøker for meg, men som deretter stort sett lar meg være i fred. Du kan si hva du vil om at universitetet er fritt for obligatorisk oppmøte og lar alt være opp til hver enkelt, rammer er det like fullt. Jeg har noe å stå opp til hver morgen, noe å gjøre hver dag, og dette noe fører alltid til at jeg blir et litt bedre menneske. Selv om jeg ikke har en eneste forelesning i år og lager pensumlisten selv, har jeg i løpet av en knapp uke falt inn i en herlig, hverdagslig rytme utgjort av alle som sitter rundt meg på lesesalen. Vi kommer til omtrent samme tid hver morgen, spiser lunsj og tar kaffepauser til faste og avtalte tidspunkter, går hjem i løpet av et visst tidsintervall mot kvelden – eller spiser middag sammen, om vi av en eller annen grunn går lange kvelder i møte. Jeg har funnet ut at uansett hvor fælt jeg synes det er å sykle til skolen i regnet etter altfor lite søvn, er det i grunnen verre å ha ferie og ikke føle seg nyttig i det hele tatt.

Det er selvsagt mye masterangst involvert i det å skulle skrive en master, mye bekymring og poduksjonsløse dager og søvnløse netter. Det kan noen ganger virke helt uoverkommelig å skulle skrive hundre sider tekst om en bok på 122 sider, men overraskende nok aldri fordi oppgaven kan komme til å bli for kort. Teksten jeg skriver om, fører meg hele tiden over i andre tekster, tekster som handler om den eller som nevnes i den, tekster som refererer til hverandre og som også må undersøkes, leses og nevnes. I dag havnet jeg over en slik referanse, som jeg tenkte at jeg skulle dele med dere. Jeg-et i Camilla Collett sin I de lange Nætter (som godt kan sies å være Camilla selv, siden det er snakk om en slags erindringsroman), skriver om hvordan det er å være på kostskole som fjortenåring mot slutten av 1820-årene. Blant annet får Camilla en bestevenninne, som får en viktig litterær rolle for henne, fordi hun skarpt kritiserer sentimentalromantiske bøker til fordel for det gotiskfantastiske. Blant forfatterne som kritiseres, nevnes en viss populærromantisk skribent ved navn Lafontaine, som jeg viet noen minutter til i løpet av i dag. Sannsynligvis er det snakk om August Heinrich Julius Lafontaine, som i sin samtid var enda mer populær enn Goethe var. August Fontaine skrev bøker med titler som Huusfaderen, eller Hvor her elskes! og hvorfor? og Udsøgte Fortællinger. I Nordisk Familjbok beskrives han skånselsløst, men muligens treffende, på denne måten:

Det Iffland og Kotzebue var på dramaets område, var Lafontaine på romanens, der han representerte familieromanen i dens mest fortynnede og sjablongmessige form. Lafontaine forherliget den huslige lykken og den ubevisste uskylden i fraserike deklamasjoner, men fylte arbeidene sine med følelsesrike, vellystige illustrasjoner. Trass det ensformige og smakløse i forfatterens manér, ble han ytterst populær gjennom sin grenseløse svada og den småborgerlige oppfatningen.

Det er mangt i litteraturen som går tapt og glemmes, og i masteren min har jeg tenkt å ta tak i en litterær tradisjon som har blitt både forhatt og gjemt unna – i utgangspunktet i et forsøk på å finne fram til og vise de litterære kvalitetene som tross alt finnes i sentimentalitetens retoriske register. Likevel. Enkelte bøker ser det ut til at bare kan hentes tilbake til samtiden for at de skal bli ledd ut, og jeg er redd Udsøgte Fortællinger er blant dem.

(Min oversettelse. Hentet fra Nordisk Familjbok (1911) side 796-797)

PS Det kom aldri et Intermesso II, til tross for den lovende tittelen. Det må jeg bare beklage. Og siden hverdagen min nå er fylt med lite annet enn skole og strikking, kan det muligens drøye litt før jeg skriver om noe annet enn obskure forfattere fra 1800-tallet. Dere er advart.

Intermesso I: Færøyene

Dette er den andre dagen jeg tilbringer i et stort, værbitt hus i Hvalba på Suðuroy. Så langt har jeg erfart at Færøyene stort sett er dekket av tåke, fjell og sauer, at de ikke har et stort budsjett til vei- og tunnelbygging (men bygger dem like fullt) og at det ikke skal så mye til for å vinne nasjonal TV-bingo. Utenfor kjøkkenvinduet har jeg dessuten sett en sel spise en måke. Det så ikke særlig lett ut; først måtte den jage bort alle medmåkene som flakset omkring og skrek, og deretter viste det seg at fjær og vinger gjør den sedvanlige «kast opp og svelg ned»-teknikken ganske ubrukelig. Den holdt på lenge, dukket opp og ned av vannet og så rådvill ut. Måken forsvant etterhvert, jeg vet ikke om den gikk til bunns i vannet eller i selens mage.

Men den største hendelsen så langt er altså at jeg vant i Gekkur, den færøyske ekvivalenten til lottorekken der hjemme. Gekkur er TV-bingo, med innkjøpte bingohefter som fylles ut med store spesialinnkjøpte tusjer som lager perfekte rundinger i enten rødt eller grønt. Jeg fikk en riktig rekke, hvinte av glede, og omman hoppet ut av stolen og slo det riktige telefonnummeret i tide til at vi kom på rikskringkastingen og fikk spille om et gavekort. TV-verten så ut slik de norske gjorde på nittitallet, med et stort lykkehjul i bakgrunnen og et vennlig smil om munnen. «Det er ikke jeg som har vunnet,» sa omman til TV-verten, «det er min sønnesønns kjæreste, Silja, og hun er fra Norge. Det er første gang hun spiller.» «Hvordan tar hun det, da?» sa den stadig smilende TV-verten. «Hun er helt vill!» sa omman.

Så det. Jeg skal være her i to hele uker til, så går ferden hjemover med tre-fire ulike båter. Kanskje kommer det et intermesso eller to til, i alle fall om jeg får kameraet igang igjen.

Hallo, er det noen der ute?

Når det er lenge siden sist det ble skrevet et blogginnlegg, blir terskelen høyere for hver dag som går. Jeg vet ikke hva jeg vil skrive eller hva dere vil ha, dere som kanskje, kanskje ikke, sniker omkring i utkantene av bloggen min fremdeles. Noen av dere har prøvd å hinte om at når underholdningen jeg byr på ikke en gang kommer månedlig, da blir det for dårlig. Jeg er selvsagt enig. Selv leser jeg aldri blogger som ikke oppdateres i alle fall annenhver uke. Uten skam kritiserer jeg andre for de samme feilene som jeg tredobler selv. Ingen innlegg siden april! Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg.

Og nå kommer jeg tilbake igjen for et øyeblikk, ikke for å love bot og bedring, men for å si ifra om at det kommer til å ta enda en stund før bloggen blir ordentlig virksom igjen. Kanskje til slutten av august. Ferie, og så videre. Det er nesten så jeg rødmer litt. Jeg lover at hvis jeg har internettforbindelse underveis, skal jeg i det minste slenge inn noen intermezzoposter med jevne mellomrom.

Men når jeg nå først er her, skal dere i alle fall få med dere noen velvalgte ord videre. Det er nemlig ikke slik at jeg bruker tiden min på ingenting, langt derifra! Jeg har nettopp pløyd meg gjennom en murstein av en bok som har rykte på seg for å være intet mindre enn vår første store dameroman: Rousseaus Julie, ou la nouvelle Héloïse fra 1761. Den bruker i overkant av 600 sider fordelt på seks bind på å fortelle sine lesere den gripende historien om hvordan Julie og St. Preux forelsker seg unge, men skilles fordi Julie tvinges inn i et ekteskap med den langt eldre Wolmar. Dette skjer i bok 1 og 2, hvorpå de resterende bindene tar for seg hvordan Wolmar inviterer St. Preux hjem til seg og lærer de to elskende hvordan man overkommer utuktig kjærlighet og lever lykkelig og platonisk sammen i et stort kollektiv, inntil døden skiller dem ad. Sånn omtrent.

Jeg tenkte å dele et passende utdrag med dere, og har valgt et der St. Preux beskriver gjensynsgleden mellom Julie og kusinen/bestevenninnen Claire (som selvsagt også skal få bo i det lykkelige herskapshuskollektivet). Henriette er Claires datter. Dette er kanskje det avsnittet som best av alle viser hva sentimentalitet innbefatter og hvordan semikoloner best kommer til uttrykk:

Opening the door of her room, I saw Julie seated facing the window and holding little Henriette on her knees, as she often did. Claire had prepared a big speech after her manner laced with sentiment and levity; but as she set foot on the threshold of the room, the speech, the levity, were all forgot; she flew to her friend shouting in an indescribable rapture: Cousin, forever, forever until death! Henriette upon seeing her mother leapt and ran to meet her also shouting: Maman! maman! with all her strenght and she ran into her so hard that the poor child fell from the blow. This sudden apparition, this fall, the joy, the commotion seized Julie to such a point, that having arisen and extending her arms with a very sharp cry, she sank back into the chair and swooned. Claire while trying to lift up her daughter, saw her friend go pale, hesitated, not knowing to which she should turn. Finally, seeing me lift up Henriette, she rushed to assist the helpless Julie, and fell onto her in the same condition.
[...] For my part, seized, transported, out of my senses, I strode erratically about the room not knowing what I was doing, with broken exclamations, and in a convulsive spasm I was unable to control.

(nyoversatt utgave fra 1997, side 490)

God sommer, folkens!

Livskunst i det små: dagens og ukens skjønnhetstabell

Jeg kom tilbake fra ferie og fant at Kristin hadde gjort et dypdykk i ukebladlagrene på hytten sin og funnet noen skjønnhetstips fra 40-tallet, som lå på pulten min og ventet i dag. Det er en lang og strålende artikkel fra Norsk Dameblad det er snakk om, der skribenten Veritas kommer med eviggyldige råd som "Pass på vekten. Vær heller litt for tynn, det går an" og "Se bare på amerikanerinnen! Det er utrolig hva hun får utrettet i løpet av dagen, og for henne er det en selvfølge å være pen og velstelt. Hun ville simpelthen ikke få noen jobb ellers og slett ikke beholde noen mann!". At disse sitatene fremdeles repeteres i dag, og ikke en gang mindre spissformulerte, trenger en bare se til Anna Anka for å få bekreftet. At neglelakken skal være heldekkende og at skjemmende hår bør fjernes med elektrolyse ("Helt ufarlig og ikke vondt.") er for så vidt også tips som har holdt seg. Men noen mer tidsspesifikke råd kommer Veritas også med, vi får for eksempel vite at i England har de ikke brukt hatt på seks år nå, at håret bør vaskes og legges hver eneste fredag og øyevippene smøres med olje eller transalve - "det får dem til å se lenger og mørkere ut og styrker hårveksten".

Det avsluttende tipset er likevel det jeg virkelig ønsker å dele med dere. Her samles de aller viktigste punktene i en ektefølt advarsel mot det som i hvert fall ikke går an:

Finn Deres egenart og gå inn for den.
Nesten alle kan være pene hvis de er velpleide, pent kledt og finner sin type.
Noen tror de har funnet den, og tar helt feil. Da legg om. Overdriv ikke, så De blir en karikatur. Vær innenfor rammen av moten, men bli derfor ikke en masseartikel med amorbue og øyebryn som streker. Det er ikke moderne lenger.

(Hører dere det, piker? Det gikk av moten på førtitallet.)

Husk så til sist på, at et vakkert utseende forøker velværet og derved også energien. Og det viktigste tipset av alle: "Innrett deres dag på å slappe av med en god bok eller hvile, en times tid hver dag."

Lesesalshilsen

Til deg som sitter innerst i kroken, slik at jeg må lene meg litt tilbake i stolen for å se om føttene dine er på plass under pulten;
til deg som sitter på andre siden av veggen med kortleseren på, slik at jeg alltid er litt lei meg for at jeg forstyrrer deg når jeg skal inn igjen fra pausen;
til deg som sitter helt bak ved vinduet, i en del av rommet som ikke fantes for meg før du havnet der;
til dere som har hver deres plass ved vinduet som vender ut mot plassen, og som kanskje ennå har kaffepause hver morgen klokken ni;
og til deg som jeg ikke vet hvor sitter, men som likevel går innom pulten min iblant:

Jeg er glad for at jeg sitter nesten hver dag i det rommet, med alle bøkene og postitlappene, sammen med deg. Selv om du er en høytravende akademiker som tenker seks umulige ting før frokost hver eneste dag, drikker du kaffe på en så jordnær måte at jeg vet det stemmer: alt kommer til å gå bra.

Tre små språkopplysninger

Jeg er interessert i og studerer språk, derfor vet jeg etter hvert ganske mye om hvordan det norske språket helst bør skrives - i alle fall ifølge meg selv og Språkrådet. Men særlig tre av de tingene jeg vet om språk, er det nesten ingen andre rundt meg som praktiserer, selv ikke mine likesinnede språkentusiaster. Fordi det ikke er så morsomt som en skulle tro å være den eneste som gjør det riktig når alle andre tror det riktige er feil, skal jeg opplyse dere alle om akkurat de tre små tingene:

1) Eventuelt forkortes ikke slik: evt.
Eventuelt forkortes slik: ev.

2) Når en skal skrive hilseordet "hei" og deretter navnet til den en hilser på, skal det være komma imellom. Og mens vi er inne på kommaer og hilsener, fant jeg endelig en språkrådet.no-kilde som bekrefter at det skal være utropstegn eller ingenting etter en innledende hilsen i e-post eller brev, ikke komma. Uvissheten har plaget meg lenge, så jeg er veldig lettet nå. Altså:
Ikke sånn: Hei Silje,
Eller sånn: Hei, Silje,
Men sånn: Hei, Silje
Eller sånn: Hei, Silje!

3) Det skal veldig-veldig sjelden være komma etter "samt". Mens "men" nesten alltid skal ha et komma foran seg, skal "samt" nesten aldri ha det.
Ikke: Ta med sovepose og ryggsekk, samt en solid nistepakke.
Sånn: Ta med sovepose og ryggsekk samt en solid nistepakke.

Ta-da!

Trenger du bevis?
1)Språkrådet om forkortelser
2)Språkrådet om formelle brev og e-poster
3)Jeg finner ikke igjen språkrådet.no-siden om "samt". Men det er sant, jeg lover!

Høreapparat

Jeg har akkurat fått et høreapparat. Det er en helt ny sort, ingen i Trondheim har maken. "Se så snertent!", sa audiografdamen. Hun var av den litt eldre, spreke sorten, med kastanjebrunt farget hår og kort sveis. "Og fargen er jo riktig lekker." Selv om jeg ikke jobber med høreapparater til daglig og er både ung og fordomsfull, måtte jeg si meg enig. Høreapparatet er mye mindre enn jeg hadde sett for meg at det skulle være. Fargen er nøytral og grei, i en slags beigetone. Dessuten er dette apparatet et jeg bare får til låns, senere kan jeg velge hvilken farge jeg vil. De har veldig mange, sa audiografen, både til ulike hudtyper og hårtyper og for de som vil ha noe med sterke og klare farger. Det var veldig betryggende for meg at hun var så ivrig, jeg kjenner meg tross alt godt igjen i faglig interesse og stolthet som gjør en blind både for andres inkompetanse og for at de kanskje ikke er like entusiastiske som en selv. "Hvor variable er forholdene dine?" spurte hun, og kunne ikke helt forstå at jeg ikke umiddelbart visste hva det var eller hvilke forhold hun snakket om.

Apparatet jeg fikk er en "åpen løsning", den enkleste sorten høreapparat som finnes. Det er supert for folk som meg, som ikke hører veldig dårlig, men som kanskje trenger litt hørehjelp likevel. En liten boks henger bak øret, og en gjennomsiktig ledning går fram og inn i øregangen. Jeg så meg i speilet da jeg kom hjem, og det var langt mindre synlig enn jeg hadde fryktet. Ikke som bestemors apparat, som er av den store, klumpete, brunbeige sorten. Fordi apparatet er helt nytt, skal det komme en dame fra Oslo for å tilpasse det for meg etter hvert. Audiografen min gjorde sitt beste på egen hånd, men hun var ikke sikker på om det ble bra nok. Hun tok bort litt av mikrofonpreget og gjorde lyden litt rundere, men vi ble ikke sikre på hva som var best. Når jeg sier at noe høres bra ut, er det jo fordi det ligner på det jeg er vant til å høre – og det er kanskje helt feil.

Så sitter jeg her, da. Tastaturet bråker så fælt at jeg ikke skjønner hvordan normalhørende mennesker holder ut. Plutselig har jeg forståelse for alle lesesalssjelene som sitter og irriterer seg over hvordan andre studenter bråker når de blar, taster eller spiser. For meg har det vært ubetydelig inntil nå. Blafringen i avis- og boksider som snus, er også overraskende høy. Andre ting er derimot ikke like overraskende som jeg hadde ventet. Jeg hører ikke oppvaskmaskinen så mye tydeligere enn før (men litt), og huset knirker ikke så fælt mye som det stod i brosjyrene at jeg ville synes. Kanskje er det fordi, som damen sa, "det er jo de lyse tonene du mangler". Hun slang det fram som om jeg visste det godt, men det gjorde jeg ikke. Trodde kanskje det var de mørke, det er visstnok det vanligste. Så vet jeg det i alle fall nå.

Etter å ha sett min første utekstede Star Trek-episode med normalt lydnivå, har jeg store forhåpninger om å endelig kunne følge med på norske TV-programmer. Det gleder jeg meg til.

Masterpennen

Når en er litteraturviter, kommer en ikke utenom de feministiske litteraturviterne Gilbert og Gubar. Og har en vært innom Gilbert og Gubar, vet en at en penn aldri er en penn; pennen er en metaforisk penis. Det er derfor det tradisjonelt sett har vært så usigelig vanskelig å være en skrivende kvinne. At en god del litteraturvitere fikk et ubekvemt forhold til skriveredskapene sine etter en forelesning om de to litteraturkritikernes mesterverk, skal en ikke se bort i fra.

Det gjelder imidlertid ikke meg. Om pennen er en metaforisk penis, er jeg hardt rammet av penismisunnelse. Hvor mye av statens lånekassepenger som har gått til svarte, lettflytende Pilot Hi-tecpoint V5 Grip-penner, er ikke lett å si. Det har nok blitt en del med årene. Jeg bruker kun de beste pennene, og bare i de beste notatbøkene. Er sidene for hvite, papiret for tynt eller tykt, linjene for smale, høye eller tykke – ja, da blir det ikke skrevet noe. For meg var Moleskinebøkene en åpenbaring, ikke nødvendigvis fordi de er lekre og Hemingway visstnok har eid et eksemplar eller ti, men fordi alle mine krav til en god notatbok er oppfylte til punkt og prikke. Jeg har en hel bokhylle full av dem og de har vært et fast tillegg på ønskelisten hver eneste jul siden 2005.

Fra nå av blir det imidlertid slutt på pennekjøpingen. Jeg legger Pilot-pennene på hyllen, kanskje for godt. Etter å ha fulgt min foreleser og veileders ekstravagante fyllepenn med misunnelige øyne i et halvt år allerede, kunne jeg ikke lenger stå i mot: jeg måtte ha en selv. Nå er jeg den stolte eier av en Cross-fyllepenn til den nette sum av 500 kroner. Hvordan jeg skal klare å forklare bort kjøpet i årsbudsjettet, er fremdeles et åpent spørsmål (foreløpig er den under posten Ting som er helt nødvendige for at jeg skal kunne skrive mastergraden min samt under posten Gavekort - gavekort teller nemlig ikke som ekte penger i min budsjettføring). Her er den:



Jeg trenger vel egentlig ikke påpeke det en gang, dette er en real penisforlenger. Den sluker blekk slik amerikanske biler sluker bensin, får kommentarer fra personer av begge kjønn, kan oppgraderes (med pennesplitter i det reneste gull, om jeg så vil) og overkompenserer med sitt blotte utseende for de mangler i skriveferdigheter jeg måtte ha. Med denne pennen og en passende Moleskine-bok, skal jeg en dag forfatte et mesterverk.

Jeg lurer virkelig på hva som skjer når jeg når 40-årskrisen.

Apropos saft og vann

Hei, alle sammen! Godt nyttår.

Desember krøp opp på meg og fikk meg til å velge pepperkaker og telys over blogginnlegg når et ledig øyeblikk fantes. Nå kvitter jeg meg med verv, kopierer artikler og gjør meg klar til å være Flink Silje 2010. Jeg går til skolen hver dag selv om det er kaldt (sprek), har med brødskiver til niste (økonomisk) og står opp åtte eller tidligere (morgenfugl). Så flink har jeg ikke vært--- noengang før.

Det er imidlertid ikke all ymse-flinkheten jeg skal skrive om nå (den faller uansett bort om få uker), men et annet og muligens like viktig forsett: Jeg øver meg på å drikke nok vann, og det er kanskje det vanskeligste av alt. Jeg kan ikke å drikke, sier noen ærlige sjeler som har sett meg stri med vannglasset. Det går så trutt og lager merkelige lyder. Det er kanskje ikke så rart, for jeg har aldri fått særlig mye øvelse. Som liten påsto jeg at jeg ikke likte vann, så jeg drakk bare saft, juice og sjokomelk. Vann var for tynt og smaksløst, jeg stolte ikke helt på det. Melk drakk jeg heller ikke, det var også for tynt og smakte heslig (usukret). Dessuten var det ment for kuens barn. Jeg drakk et glass ikke-vann til frokost, et glass til middag, et glass til kveldsmaten. Kanskje et til lunsj også. Det er selvsagt ikke på lagt nær nok væske i det. Vann lærte jeg meg først å like en gang i løpet av ungdomsskoleårene, men jeg drakk ikke større mengder av den grunn. Dessuten har jeg et så vrangt forhold til vann at det er mange som mistenker meg for å ha tvangstanker. Jeg skyller for eksempel ut glasset tre ganger før jeg fyller det. For det første fordi glasset må være fritt for alle såperestene de alltid har (oppvaskmaskiner – fysj!), for det andre fordi vannet må være iskaldt og friskt og helst boblefritt også. Lunkent vann som har begynt å smake søtt, er det verste som finnes. Jeg stoler selvsagt ikke på hyttevann eller fjellbekker. I det minste foretrekker jeg kranvann framfor flaskevann, så noe fornuft har jeg muligens beholdt likevel.

Nå er målet at jeg skal drikke minst to og en halv liter hver dag. Og etter bare to uker med det, kjenner jeg meg renset på innsiden og friskere på alle måter – jeg begynner til og med å innbille meg (et muligens fåfengt håp) at blæren så smått har begynt å utvide seg. Dessuten har jeg blitt mye flinkere til å kjenne at jeg er tørst når jeg er det. For eksempel nå. La oss derfor åpne det nye tiåret litt godt ut i januar og skåle for det med vann: den der livsviktige væsken som nordmenn kan velge å ikke like.

Skål!