Desember krøp opp på meg og fikk meg til å velge pepperkaker og telys over blogginnlegg når et ledig øyeblikk fantes. Nå kvitter jeg meg med verv, kopierer artikler og gjør meg klar til å være Flink Silje 2010. Jeg går til skolen hver dag selv om det er kaldt (sprek), har med brødskiver til niste (økonomisk) og står opp åtte eller tidligere (morgenfugl). Så flink har jeg ikke vært--- noengang før.
Det er imidlertid ikke all ymse-flinkheten jeg skal skrive om nå (den faller uansett bort om få uker), men et annet og muligens like viktig forsett: Jeg øver meg på å drikke nok vann, og det er kanskje det vanskeligste av alt. Jeg kan ikke å drikke, sier noen ærlige sjeler som har sett meg stri med vannglasset. Det går så trutt og lager merkelige lyder. Det er kanskje ikke så rart, for jeg har aldri fått særlig mye øvelse. Som liten påsto jeg at jeg ikke likte vann, så jeg drakk bare saft, juice og sjokomelk. Vann var for tynt og smaksløst, jeg stolte ikke helt på det. Melk drakk jeg heller ikke, det var også for tynt og smakte heslig (usukret). Dessuten var det ment for kuens barn. Jeg drakk et glass ikke-vann til frokost, et glass til middag, et glass til kveldsmaten. Kanskje et til lunsj også. Det er selvsagt ikke på lagt nær nok væske i det. Vann lærte jeg meg først å like en gang i løpet av ungdomsskoleårene, men jeg drakk ikke større mengder av den grunn. Dessuten har jeg et så vrangt forhold til vann at det er mange som mistenker meg for å ha tvangstanker. Jeg skyller for eksempel ut glasset tre ganger før jeg fyller det. For det første fordi glasset må være fritt for alle såperestene de alltid har (oppvaskmaskiner – fysj!), for det andre fordi vannet må være iskaldt og friskt og helst boblefritt også. Lunkent vann som har begynt å smake søtt, er det verste som finnes. Jeg stoler selvsagt ikke på hyttevann eller fjellbekker. I det minste foretrekker jeg kranvann framfor flaskevann, så noe fornuft har jeg muligens beholdt likevel.
Nå er målet at jeg skal drikke minst to og en halv liter hver dag. Og etter bare to uker med det, kjenner jeg meg renset på innsiden og friskere på alle måter – jeg begynner til og med å innbille meg (et muligens fåfengt håp) at blæren så smått har begynt å utvide seg. Dessuten har jeg blitt mye flinkere til å kjenne at jeg er tørst når jeg er det. For eksempel nå. La oss derfor åpne det nye tiåret litt godt ut i januar og skåle for det med vann: den der livsviktige væsken som nordmenn kan velge å ikke like.
Skål!
Kan ditt idiosynkratiske forhold til vatn tilskrivast ein oppvekst i Bergen? Eg veit at enkelte vestlandske byar har hatt problem med godt kranvatn både kva smak og farge gjeld. Sjølv har ein oppvekst på bygda sementert min kjærleik til vatnet, og eg har stor sans for fjellvatn, hyttevatn og elvevatn - i alle fall kva drikking gjeld, eg er mindre ukritisk i lekamleg omgang med nemnde fenomen. I det minste skal du ha applaus for at du har kome nokre steg vidare mot lutringa som er å velje vatn utan å dvele ved alternativa. Og so vert du, som Per Petterson seier, vener med vatn.
SvarSlettDet kan absolutt ha noe med saken å gjøre, men mest av alt var jeg nok bare et kresent lite barn som fikk bestemme mat- og drikkevanene sine selv. Egentlig smaker ikke vannet i Bergen så ille, men det er jo en og annen smittekrise iblant (noen uker der alt vann må kokes). Ditt hjemvann er nok en del friskere, vil jeg tro. Det er også noe med at fjellbekker på Ulriken kanskje ikke er helt til å stole på. Den urørte naturen i nærheten av en storby, er ikke så urørt likevel.
SvarSlettDu var slettens ikke et kresent lite barn!! Du nynnet til omtrent alle måltider. :-)
SvarSlettForvitneleg lesnad! Eg visste ikkje at slikt var gjerande i det heile. Å ikkje drikka vatn i barndomen. Men eg er vel som Steffen, uppvaksi ein stad med friskt og freistande vatn. Dessutan fekk eg ikkje avgjera kva eg åt og drakk sjølv. Vatn og mjølk til kvardags. Stødt.
SvarSlettEr det berre glas du skyller tri gonger, eller gjeld det koppar òg? (ikkje kritisk, berre nyfiken)