Høreapparat

Jeg har akkurat fått et høreapparat. Det er en helt ny sort, ingen i Trondheim har maken. "Se så snertent!", sa audiografdamen. Hun var av den litt eldre, spreke sorten, med kastanjebrunt farget hår og kort sveis. "Og fargen er jo riktig lekker." Selv om jeg ikke jobber med høreapparater til daglig og er både ung og fordomsfull, måtte jeg si meg enig. Høreapparatet er mye mindre enn jeg hadde sett for meg at det skulle være. Fargen er nøytral og grei, i en slags beigetone. Dessuten er dette apparatet et jeg bare får til låns, senere kan jeg velge hvilken farge jeg vil. De har veldig mange, sa audiografen, både til ulike hudtyper og hårtyper og for de som vil ha noe med sterke og klare farger. Det var veldig betryggende for meg at hun var så ivrig, jeg kjenner meg tross alt godt igjen i faglig interesse og stolthet som gjør en blind både for andres inkompetanse og for at de kanskje ikke er like entusiastiske som en selv. "Hvor variable er forholdene dine?" spurte hun, og kunne ikke helt forstå at jeg ikke umiddelbart visste hva det var eller hvilke forhold hun snakket om.

Apparatet jeg fikk er en "åpen løsning", den enkleste sorten høreapparat som finnes. Det er supert for folk som meg, som ikke hører veldig dårlig, men som kanskje trenger litt hørehjelp likevel. En liten boks henger bak øret, og en gjennomsiktig ledning går fram og inn i øregangen. Jeg så meg i speilet da jeg kom hjem, og det var langt mindre synlig enn jeg hadde fryktet. Ikke som bestemors apparat, som er av den store, klumpete, brunbeige sorten. Fordi apparatet er helt nytt, skal det komme en dame fra Oslo for å tilpasse det for meg etter hvert. Audiografen min gjorde sitt beste på egen hånd, men hun var ikke sikker på om det ble bra nok. Hun tok bort litt av mikrofonpreget og gjorde lyden litt rundere, men vi ble ikke sikre på hva som var best. Når jeg sier at noe høres bra ut, er det jo fordi det ligner på det jeg er vant til å høre – og det er kanskje helt feil.

Så sitter jeg her, da. Tastaturet bråker så fælt at jeg ikke skjønner hvordan normalhørende mennesker holder ut. Plutselig har jeg forståelse for alle lesesalssjelene som sitter og irriterer seg over hvordan andre studenter bråker når de blar, taster eller spiser. For meg har det vært ubetydelig inntil nå. Blafringen i avis- og boksider som snus, er også overraskende høy. Andre ting er derimot ikke like overraskende som jeg hadde ventet. Jeg hører ikke oppvaskmaskinen så mye tydeligere enn før (men litt), og huset knirker ikke så fælt mye som det stod i brosjyrene at jeg ville synes. Kanskje er det fordi, som damen sa, "det er jo de lyse tonene du mangler". Hun slang det fram som om jeg visste det godt, men det gjorde jeg ikke. Trodde kanskje det var de mørke, det er visstnok det vanligste. Så vet jeg det i alle fall nå.

Etter å ha sett min første utekstede Star Trek-episode med normalt lydnivå, har jeg store forhåpninger om å endelig kunne følge med på norske TV-programmer. Det gleder jeg meg til.