Denne uken har jeg undersøkt to forfattermyter og fått en tredje tredd ned over hodet. Jeg har forsøkt kaféskriving, skrivemaskinskriving og skriving på sykeleiet. Har noen av metodene hatt den ønskede effekten? La oss se:
Kaféskriving
Det best kjente forbildet her er J. K. Rowling, som skrev store deler av
Harry Potter-bøkene på små kafeer i Edinburgh. Men jeg tenker også på de rutinemessige kafébesøkene til forfattere som Henrik Ibsen og Jean-Paul Sartre, Ernest Hemingway, August Strindberg - vel, kort sagt, hvilke forfattere tilbringer
ikke store deler av tiden sin på kafeer (utenom Karl Ove Knausgård)? Kaféskriving er et velprøvd fenomen i forfatterkretser, og må prøves ut i jakten på de femti tusen ord.
Jeg valgte meg bibliotekskafeen Gjest Baardsen som fast skrivested. En kafé i et bygg fullt av bøker burde gi den riktige stemningen, tenkte jeg. Fordi jeg sjelden klarer å etablere og holde på faste vaner når det gjelder tidspunkter, bestemte jeg meg for at mitt særegne kjennetegn - som vil huskes for ettertiden og nevnes i litteraturhistorien! - skulle være at jeg alltid, uten unntak, kjøpte meg kaffe og en stor hvetebolle. Som tenkt, så gjort. Jeg befant meg på Gjest Baardsen i halv elleve-tiden på tirsdag denne uken, kaffe og hvetebolle ved min side, klar til å skrive på Den Store Romanen.
De første minuttene i det jeg hadde sett for meg som en overveldende forfatterisk atmosfære, ble skuffende. Jeg satte meg ved det eneste ledige bordet jeg fant, og oppdaget at mellomrommet mellom bord og stol var for lite til at lårene mine kom innunder. Dette sendte meg straks inn i dyp frustrasjon på lårviddens vegne, og det tok oppmerksomhet fra skrivingen i flere minutter. I disse minuttene merket jeg meg at de aller fleste gjestene hos Gjest Baardsen kjøpte seg kaffe og hvetebolle. Kanskje burde jeg vært litt mer original? Etter en liten stund ramlet det dessuten en hel barnehage inn i den ytterste delen av kafeen. De fikk kakao, brus og hvetebolle og bråket på ungers vis. Alle sammen var på en prikk like, kledd i gule refleksvester og med små ryggsekker på ryggene. Jeg fant barna, oppstyret og barnehagetantenes bestilling av brus så fascinerende at jeg ble sittende og stirre. De store forfatterne lovpriser det lave surret av stemmer og det at det skjer noe i bakgrunnen, men jeg ser ikke for meg at de ville blitt stimulert av barnehyl og blinkende joggesko. Igjen ser jeg for meg at dette er et problem som verken Henrik Ibsen eller Ernest Hemingway var nødt til å stri med, og at kafékulturen muligens har endret seg en smule siden Grand Cafés glansdager.
Heldigvis forlot en dame sitt vindusbord i de innerste gemakker bare kort tid etterpå, og jeg bordhoppet dit. Langt bedre! Med utsikt mot gaten,ved et gammelt trebord med plass til lårene mine under, sippet jeg kaffe og skrev i notatboken min i tre samfulle timer.
Som jeg nevnte i forrige innlegg, var jeg på forhånd bekymret for hvilken påvirkning kaféskrivingen ville ha på innholdet i romanen min. Frykten viste seg å ikke være helt ubegrunnet. Jeg klarte ikke å fortsette på det spennende plottet med den gamle damen fortapt ute i vinterværet, og begynte heller på noen beskrivelser av de andre jentene i kollektivet. Da jeg skrev inn teksten på datamaskin senere på kvelden, oppdaget jeg til min forferdelse at alle sammen var så å si helt identiske, som fasetter av den samme, lett mistilpassede unge kvinnen. Hjelpe meg, at det skal være så vanskelig å gi folk karaktertrekk! Og som om ikke det var nok, hadde jeg klart å skrive inn både hvetebolle og kaffe i kjøkkenscenen jeg beskrev. Kreativitet og oppfinnsomhet, den for forfatterlivet livsviktige
fantasien, ser altså også ut til å være en mangelvare hos denne forfatterspiren.
Espedalsk skrivemaskinskriving
Nedtrykt av de første kaféerfaringene bestemte jeg meg for å vente noen dager med neste forsøk. Imellomtiden fant jeg frem skrivemaskinen. Her hadde det blitt litt for mye Anna Gevalda- og Linda Olsson-inspirert skriving, og en real Espedalsk skrivemaskinøkt burde få sving på forfattergeniet.
Tomas Espedal skriver om skrivemaskinskrivingen sin flere ganger. For ham var den det helt riktige skriveredskapet: mekanisk, maskinelt, industrielt. Han skriver:
Det var et umiddelbart samsvar, eller en samklang, mellom maskinen og meg. Som om jeg hadde funnet mitt verktøy, eller instrument, kanskje var det som når barnet setter seg foran pianoet og trykker seg frem til sine første melodier, ja, som når den innvendige musikken, den som ennå ikke har fått sitt uttrykk, finner sitt instrument; jeg fikk, straks jeg satte meg ned foran skrivemaskinen, en sterk fornemmelse av at jeg gjorde noe riktig; jeg hadde funnet min maskin (2009: 138-139).
Det hørtes unektelig bra ut. Jeg satte opp skrivemaskinen min på stuebordet, fylte portvin i glasset (Espedal røyker sigaretter, så jeg antar at det er viktig å ha sine laster) og satte meg til rette. Skriveomgivelsene mine så slik ut:
Jeg gikk igang med skrivingen. Slo fingrene mot tastene og kjente virkelig en form for tilfredsstillelse ved det. Hvert tastetrykk, hver bokstav, føltes viktigere med en skrivemaskin. De slås inn i papiret med høy lyd, slagkraft, man føler i fingrene hvordan metallspilene med bokstaven på tar fart og slår inn i papiret. I utkanten av arket, der det hang litt løst mot den ene siden av valsen, hendte det til og med at jeg slo hull på papiret med bokstavene mine. Altså: en god følelse. En form for klang, om ikke akkurat samklang. Men hva med det jeg skrev?
Forferdelig! Rett og slett helt forferdelig. Jeg hamret inn bokstav etter bokstav, men må ha blitt mer opptatt av lydene av maskinen enn av ordene jeg skrev. Kanskje var det rett og slett en for tilfredsstillende følelse av å produsere noe, av å operere en maskin, som fikk selve teksten til å virke overflødig. Og når jeg tenker meg om, burde jeg blitt advart allerede av Espedals sammenligning med pianoet. Det har aldri kommet en ren tone ut av meg, verken ved egen stemme eller via noen form for instrument. Så heller ikke med skrivemaskin! Jeg skrev det mest sentimentale, beskrivende svada jeg noensinne har lirt utav meg, og da trekker jeg inn grufulle dagbøker fra trettenårsalderen i sammenligningsmaterialet.
Heldigvis er jeg ikke alene, heller ikke om dette. "Innholdet var kanskje verdiløst," skriver Espedal, "det forsto jeg allerede noen dager senere, når jeg leste hva jeg hadde skrevet; jeg ble skamfull, rasende over min utilstrekkelighet, umodenhet, dumhet, de dårlige formuleringene, pinlige tankene og overflødige beskrivelsene, alle de lange monologene og elendige dialogene (...)" (140). Alt dette følte jeg også, da jeg endelig kom til gjennomlesingsfasen. Skam, raseri, en klar forståelse av at det jeg hadde skrevet var helt og holdent verdiløst. Det er tross alt beroligende at man ikke er alene om det.
En ting til må nevnes til skrivemaskinens disfavør: lyden. Den er god, rytmisk og nesten litt for hypnotiserende når man er den skrivende. Om man ikke er den skrivende, er den derimot forferdelig plagsom. Espedal oppdaget det ved et tilfelle, jeg ville trolig fått høre det fra samboeren om han ikke nok en gang var jaget ut av huset for anledningen:
Og en kveld skjedde det noe som jeg ikke var forberedt på. A. ville låne en av skrivemaskinene mine (...). Hun ville skrive et brev. (...) Jeg satt nede bak mitt eget bord, og plutselig hørte jeg lyden av meg selv.
En fryktelig, forstyrrende, øredøvende lyd.
Den fylte hele huset.
Jeg for opp. Fylt av et uforklarlig raseri.
Jeg måtte ta meg sammen; det var like før jeg løp opp trappene mot skrivepulten for å få henne til å slutte (2006: 234).
Pianometaforen er med andre ord ganske treffende. Skrivemaskinskriving er romantisert av de samme grunnene; det ser pent ut, det har et klassisk tilsnitt. Det er også gøy, faktisk så morsomt at man glemmer kvaliteten på det man arbeider med. Og akkurat som når en tonedøv sitter og morer seg med det enkle faktum at det kommer lyd fra tangentene når de trykkes ned: det plager omgivelsene. Nok en gang må jeg konkludere med at forfattere er
horrible partnere, med mindre de bare skriver når partneren er ute av huset.
Skriving fra sykeleiet
Før jeg fikk noen ordentlig kontinuitet i kaféskrivingen (eller skrivemaskinskrivingen) inntraff det sørgelige: jeg ble syk. Det vil si, sørgelig? Slett ikke!
Steffen minnet meg på at det å skrive på sykeleiet også er en velkjent forfatterpraksis. Amalie Skram skrev på sykeleiet, Henrik Wergeland brukte sine siste dager på å beskrive blomstene på nattbordet. Den gode forfatter kan dikte om alt!
Dessverre ikke her i gården. Jeg la meg på sofaen, leste en tykk roman (John Irvings
Garps bok), drakk te og surmulte. Det var også alt.
Konlusjoner
Hvis vi ser på ukens statistikk, er det langt fra oppmuntrende nytt. I denne utprøvende forfattermyteuken har jeg kommet opp på 26 292 ord (den fine grafen min har for øvrig sluttet å virke, og nekter å vise fremgangen min fra denne uken). I dag skulle jeg ideelt sett hatt 33 333 ord for å være ajour. Jeg konkluderer:
Kaféskriving: FEILET
Skrivemaskinskriving: FEILET (men morsomt, og den klare vinneren av forfattermytene så langt)
Sykeleieskriving: FEILET
Nedslående nytt, folkens! Men jeg fortsetter neste uke, den siste av NaNoWriMo. Vil jeg nå 50 000 ord i tide? Vil karakterene mine utvikle noen form for karakter
trekk? Har den gamle damen frosset ihjel for lengst? Dette og mer til i neste ukes forfatterlogg.