mandag 5. desember 2011

9 ps. Bananklumper

Oppsummeringen lar vente på seg, jeg har nemlig eksamener og julegaver å ta meg av. Imens har jeg fått verdens fineste (kjøpte) pakke i posten, fra Paludans antikvariat. Se bare her:

9 ps. Bananklumper! Og frimerkene er fra Ecuador og Island.
Baksiden av pakken, med stempel og frimerke.
Inni pakken var dette brevet, som beklaget at boken min hadde kommet så sent.
Med stempel og tyske inflasjonsfrimerker.
Og en kupong verdt 1 pilsner.
Inni det første laget gråpapir var det et bokomslag.
Inni bokomslaget var det en ny pakke med gråpapir, med et fint bilde utenpå.
Og inni det gråpapiret fant jeg Michel Foucaults Galskapens historie. Jeg tør vedde på at ingen bok av Foucault har vært så fint innpakket før, og heller ikke så gledelig mottatt av kjøperen.

Moralen av historien er denne: kjøp alltid bøker fra koselige antikvariater, som Paludans.

onsdag 30. november 2011

50 000!


50 000 ord, en roman og et diplom. Det har jeg ikke fått siden jeg var liten. Jeg er stolt av meg selv!

tirsdag 29. november 2011

Siste innspurt

Det er én dag igjen av NaNoWriMo, og dokumentet mitt teller 40 000 ord. Dere får krysse fingrene for at i morgen blir veldig produktiv, hvis det skal være noe som helst håp om å nå målet på 50 000. Uansett utfall kommer jeg tilbake med noen siste vurderinger av forfatteryrket når fristen har gått ut.

Status nå er at den gamle kvinnen er erklært død, mens hovedpersonen viser seg å være både bifil og lettere nevrotisk. Først så det ut til at hun skulle falle for en særdeles kjekk forfatterspire og doktorgradsstipendiat som jeg hadde kastet inn i kapittel 8, men jammen gikk hun ikke hen og forelsket seg i medhybelboer Hege i stedet. Dessuten har det oppstått et trekantdrama mellom jentene i kollektivet, som følge av den hurtig spredende legningstvilen. Ellers prøver hovedpersonen seg altså som forfatter, og hun preges stadig mer av en broket oppvekst med en psykisk syk mor og mange flyttinger. Det skal ikke være lett, nei! Andre ledemotiver inkluderer en malplassert og heller svak skuespill-/scenemetaforikk og noen enda verre forsøk på litterære og filosofiske diskusjoner.

Akkurat nå skriver jeg om julen, som jeg helt hadde utelatt i det kronologiske forløpet, som strekker seg fra august til vinterferietider. Etter jul og frem mot vinterferie er det for øyeblikket et enormt tomrom, som altså må fylles med 10 000 ord i løpet av morgendagen. Her er deres sjanse til å påvirke resultatet! Hva skal min stadig mer eksentriske hovedperson finne på i de lange, kalde og sørpete vårmånedene? Tips mottas med takk. Siden alle klisjeer i boken allerede er med, hadde det vært fint med noe med litt substans - men jeg er selvsagt ikke i en posisjon der jeg kan stille krav.

Om ikke annet har jeg det mer og mer morsomt mens jeg skriver, kanskje en nødvendig følge av den stadig mer mangslungne handlingen. Dessverre aner det meg at romanen vingler litt vel mye mellom sentimentalitet og (tidvis ufrivillig) komikk.


lørdag 19. november 2011

NaNoWriMo, uke 3

Denne uken har jeg undersøkt to forfattermyter og fått en tredje tredd ned over hodet. Jeg har forsøkt kaféskriving, skrivemaskinskriving og skriving på sykeleiet. Har noen av metodene hatt den ønskede effekten? La oss se:

Kaféskriving
Det best kjente forbildet her er J. K. Rowling, som skrev store deler av Harry Potter-bøkene på små kafeer i Edinburgh. Men jeg tenker også på de rutinemessige kafébesøkene til forfattere som Henrik Ibsen og Jean-Paul Sartre, Ernest Hemingway, August Strindberg - vel, kort sagt, hvilke forfattere tilbringer ikke store deler av tiden sin på kafeer (utenom Karl Ove Knausgård)? Kaféskriving er et velprøvd fenomen i  forfatterkretser, og må prøves ut i jakten på de femti tusen ord.

Jeg valgte meg bibliotekskafeen Gjest Baardsen som fast skrivested. En kafé i et bygg fullt av bøker burde gi den riktige stemningen, tenkte jeg. Fordi jeg sjelden klarer å etablere og holde på faste vaner når det gjelder tidspunkter, bestemte jeg meg for at mitt særegne kjennetegn - som vil huskes for ettertiden og nevnes i litteraturhistorien! - skulle være at jeg alltid, uten unntak, kjøpte meg kaffe og en stor hvetebolle. Som tenkt, så gjort. Jeg befant meg på Gjest Baardsen i halv elleve-tiden på tirsdag denne uken, kaffe og hvetebolle ved min side, klar til å skrive på Den Store Romanen.

De første minuttene i det jeg hadde sett for meg som en overveldende forfatterisk atmosfære, ble skuffende. Jeg satte meg ved det eneste ledige bordet jeg fant, og oppdaget at mellomrommet mellom bord og stol var for lite til at lårene mine kom innunder. Dette sendte meg straks inn i dyp frustrasjon på lårviddens vegne, og det tok oppmerksomhet fra skrivingen i flere minutter. I disse minuttene merket jeg meg at de aller fleste gjestene hos Gjest Baardsen kjøpte seg kaffe og hvetebolle. Kanskje burde jeg vært litt mer original? Etter en liten stund ramlet det dessuten en hel barnehage inn i den ytterste delen av kafeen. De fikk kakao, brus og hvetebolle og bråket på ungers vis. Alle sammen var på en prikk like, kledd i gule refleksvester og med små ryggsekker på ryggene. Jeg fant barna, oppstyret og barnehagetantenes bestilling av brus så fascinerende at jeg ble sittende og stirre. De store forfatterne lovpriser det lave surret av stemmer og det at det skjer noe i bakgrunnen, men jeg ser ikke for meg at de ville blitt stimulert av barnehyl og blinkende joggesko. Igjen ser jeg for meg at dette er et problem som verken Henrik Ibsen eller Ernest Hemingway var nødt til å stri med, og at kafékulturen muligens har endret seg en smule siden Grand Cafés glansdager.

Heldigvis forlot en dame sitt vindusbord i de innerste gemakker bare kort tid etterpå, og jeg bordhoppet dit. Langt bedre! Med utsikt mot gaten,ved et gammelt trebord med plass til lårene mine under, sippet jeg kaffe og skrev i notatboken min i tre samfulle timer.

Som jeg nevnte i forrige innlegg, var jeg på forhånd bekymret for hvilken påvirkning kaféskrivingen ville ha på innholdet i romanen min. Frykten viste seg å ikke være helt ubegrunnet. Jeg klarte ikke å fortsette på det spennende plottet med den gamle damen fortapt ute i vinterværet, og begynte heller på noen beskrivelser av de andre jentene i kollektivet. Da jeg skrev inn teksten på datamaskin senere på kvelden, oppdaget jeg til min forferdelse at alle sammen var så å si helt identiske, som fasetter av den samme, lett mistilpassede unge kvinnen. Hjelpe meg, at det skal være så vanskelig å gi folk karaktertrekk! Og som om ikke det var nok, hadde jeg klart å skrive inn både hvetebolle og kaffe i kjøkkenscenen jeg beskrev. Kreativitet og oppfinnsomhet, den for forfatterlivet livsviktige fantasien, ser altså også ut til å være en mangelvare hos denne forfatterspiren.

Espedalsk skrivemaskinskriving
Nedtrykt av de første kaféerfaringene bestemte jeg meg for å vente noen dager med neste forsøk. Imellomtiden fant jeg frem skrivemaskinen. Her hadde det blitt litt for mye Anna Gevalda- og Linda Olsson-inspirert skriving, og en real Espedalsk skrivemaskinøkt burde få sving på forfattergeniet.

Tomas Espedal skriver om skrivemaskinskrivingen sin flere ganger. For ham var den det helt riktige skriveredskapet: mekanisk, maskinelt, industrielt. Han skriver:

Det var et umiddelbart samsvar, eller en samklang, mellom maskinen og meg. Som om jeg hadde funnet mitt verktøy, eller instrument, kanskje var det som når barnet setter seg foran pianoet og trykker seg frem til sine første melodier, ja, som når den innvendige musikken, den som ennå ikke har fått sitt uttrykk, finner sitt instrument; jeg fikk, straks jeg satte meg ned foran skrivemaskinen, en sterk fornemmelse av at jeg gjorde noe riktig; jeg hadde funnet min maskin (2009: 138-139).

Det hørtes unektelig bra ut. Jeg satte opp skrivemaskinen min på stuebordet, fylte portvin i glasset (Espedal røyker sigaretter, så jeg antar at det er viktig å ha sine laster) og satte meg til rette. Skriveomgivelsene mine så slik ut:




Jeg gikk igang med skrivingen. Slo fingrene mot tastene og kjente virkelig en form for tilfredsstillelse ved det. Hvert tastetrykk, hver bokstav, føltes viktigere med en skrivemaskin. De slås inn i papiret med høy lyd, slagkraft, man føler i fingrene hvordan metallspilene med bokstaven på tar fart og slår inn i papiret. I utkanten av arket, der det hang litt løst mot den ene siden av valsen, hendte det til og med at jeg slo hull på papiret med bokstavene mine. Altså: en god følelse. En form for klang, om ikke akkurat samklang. Men hva med det jeg skrev?

Forferdelig! Rett og slett helt forferdelig. Jeg hamret inn bokstav etter bokstav, men må ha blitt mer opptatt av lydene av maskinen enn av ordene jeg skrev. Kanskje var det rett og slett en for tilfredsstillende følelse av å produsere noe, av å operere en maskin, som fikk selve teksten til å virke overflødig. Og når jeg tenker meg om, burde jeg blitt advart allerede av Espedals sammenligning med pianoet. Det har aldri kommet en ren tone ut av meg, verken ved egen stemme eller via noen form for instrument. Så heller ikke med skrivemaskin! Jeg skrev det mest sentimentale, beskrivende svada jeg noensinne har lirt utav meg, og da trekker jeg inn grufulle dagbøker fra trettenårsalderen i sammenligningsmaterialet.

Heldigvis er jeg ikke alene, heller ikke om dette. "Innholdet var kanskje verdiløst," skriver Espedal, "det forsto jeg allerede noen dager senere, når jeg leste hva jeg hadde skrevet; jeg ble skamfull, rasende over min utilstrekkelighet, umodenhet, dumhet, de dårlige formuleringene, pinlige tankene og overflødige beskrivelsene, alle de lange monologene og elendige dialogene (...)" (140). Alt dette følte jeg også, da jeg endelig kom til gjennomlesingsfasen. Skam, raseri, en klar forståelse av at det jeg hadde skrevet var helt og holdent verdiløst. Det er tross alt beroligende at man ikke er alene om det.

En ting til må nevnes til skrivemaskinens disfavør: lyden. Den er god, rytmisk og nesten litt for hypnotiserende når man er den skrivende. Om man ikke er den skrivende, er den derimot forferdelig plagsom. Espedal oppdaget det ved et tilfelle, jeg ville trolig fått høre det fra samboeren om han ikke nok en gang var jaget ut av huset for anledningen:
Og en kveld skjedde det noe som jeg ikke var forberedt på. A. ville låne en av skrivemaskinene mine (...). Hun ville skrive et brev. (...) Jeg satt nede bak mitt eget bord, og plutselig hørte jeg lyden av meg selv.
En fryktelig, forstyrrende, øredøvende lyd.
Den fylte hele huset.
Jeg for opp. Fylt av et uforklarlig raseri.
Jeg måtte ta meg sammen; det var like før jeg løp opp trappene mot skrivepulten for å få henne til å slutte (2006: 234).
Pianometaforen er med andre ord ganske treffende. Skrivemaskinskriving er romantisert av de samme grunnene; det ser pent ut, det har et klassisk tilsnitt. Det er også gøy, faktisk så morsomt at man glemmer kvaliteten på det man arbeider med. Og akkurat som når en tonedøv sitter og morer seg med det enkle faktum at det kommer lyd fra tangentene når de trykkes ned: det plager omgivelsene. Nok en gang må jeg konkludere med at forfattere er horrible partnere, med mindre de bare skriver når partneren er ute av huset.

Skriving fra sykeleiet
Før jeg fikk noen ordentlig kontinuitet i kaféskrivingen (eller skrivemaskinskrivingen) inntraff det sørgelige: jeg ble syk. Det vil si, sørgelig? Slett ikke! Steffen minnet meg på at det å skrive på sykeleiet også er en velkjent forfatterpraksis. Amalie Skram skrev på sykeleiet, Henrik Wergeland brukte sine siste dager på å beskrive blomstene på nattbordet. Den gode forfatter kan dikte om alt!

Dessverre ikke her i gården. Jeg la meg på sofaen, leste en tykk roman (John Irvings Garps bok), drakk te og surmulte. Det var også alt.

Konlusjoner
Hvis vi ser på ukens statistikk, er det langt fra oppmuntrende nytt. I denne utprøvende forfattermyteuken har jeg kommet opp på 26 292 ord (den fine grafen min har for øvrig sluttet å virke, og nekter å vise fremgangen min fra denne uken). I dag skulle jeg ideelt sett hatt 33 333 ord for å være ajour. Jeg konkluderer:

Kaféskriving: FEILET
Skrivemaskinskriving: FEILET (men morsomt, og den klare vinneren av forfattermytene så langt)
Sykeleieskriving: FEILET

Nedslående nytt, folkens! Men jeg fortsetter neste uke, den siste av NaNoWriMo. Vil jeg nå 50 000 ord i tide?  Vil karakterene mine utvikle noen form for karaktertrekk? Har den gamle damen frosset ihjel for lengst? Dette og mer til i neste ukes forfatterlogg.

fredag 11. november 2011

NaNoWriMo, uke 1 og 2

Det nærmer seg slutten på den andre uken av det store Forfatterprosjektet, og dermed er det på tide med en oppdatering av erfaringene mine så langt. Slik arter livet som forfatter seg:

Forfattermytemessig
Funker det å skrive i stuen? Både-og. Det kommer an på hvilken stue det er, og det kommer an på hvem som er i den. Skrivingen min nådde et fullstendig nullpunkt mens jeg var i Bergen forrige helg, selv om (fordi?) jeg satt i stuen. Problemet var sannsynligvis at stuen ikke er innredet for verken lesing eller skriving, men for at man skal følge med på Idol, noe jeg også endte opp med å gjøre. Jeg antar, med mitt eget innlegg som referansepunkt, at både Halldis Moren Vesaas og Jane Austen slapp den slags forstyrrelser.

Her i Trondheim skriver jeg også i stuen, i den forstand at skrivebordet er plassert i et hjørne av den. Her har jeg innimellom merket en oppgang i antall skrevne ord, som ser ut til å sammenfalle eksakt med de gangene samboeren er ute av huset og ikke spiller skytespill fra sofaen. For eksempel produserte jeg nærmere 5000 ord i dag, etter at han dro til Oslo for helgen. Samtidig merker jeg en nedgang i antall sette QI-episoder daglig, og spørsmål som "skriver du på den der greien nå igjen?!" har fått en hyppigere frekvens.

Foreløpig må jeg konkludere med følgende: forfattermyten om at forfattere er dårlige foreldre og horrible partnere bekreftes. Forfattermyten om at kvinnfolk skriver best i stuen, omgitt av sine nærmeste, avkreftes.

Som et resultat av de nedslående erfaringene med stueskriving, planlegger jeg å prøve ut nye arenaer for skriving i uken som kommer. Jeg har ikke en øde hytte tilgjengelig, så trolig kommer jeg til å prøve meg på fenomenet kaféskriving, gjort populært av blant andre J. K. Rowling. Jeg frykter imidlertid at valget av en kafé fremfor en hytte kan føre til dårlige valg av intertekstuelle referanser/plagieringsmateriale. Dette har jeg allerede brent meg på, som vi skal se nedenfor. Det er nemlig ikke bare at det skrives som er relevant, men også (får man tro) hva som skrives.

Innholdsmessig
Er Silje W. et lovende forfatteremne? Neppe. Ordproduseringen er det lite å si på, den følger stort sett grafen og gjør noen plutselig hopp oppover på gode dager. Skrivesperrer er det foreløpig få av, selv om semesteroppgaver og tidsskriftsarbeid har tatt litt av tiden og kreativiteten som kunne gått med til romanskrivingen. Men ord er en ting, handling og karakterutvikling noe ganske annet. Mottoet "No plot? No Problem!" fungerer bare i en begrenset periode, der tomrom i historien kan fylles av meningsløse barometre og andre virkelighetseffekter, som selvsagt beskrives i detalj. Slike beskrivelser begynte imidlertid å ta opp stadig mer av plassen i tekstdokumentet mitt, og jeg innså at jeg trengte en god gammeldags handlingskurve.

I går tok jeg derfor et blikk på hele dokumentet, med alt jeg har skrevet så langt. Det var en dyster affære. Jeg har plassert førstepersonsfortelleren min i et grønt hus i Bergen, der hun bor i et kollektiv sammen med tre andre jenter. Alle er enten nokså mistilpassede eller uhyre suksessfulle på en romantisk og irriterende søtladen måte, og kollektivet er i andre etasje i et hus som eies av en ensom gammel dame med begynnende senilitet. Høres dette kjent ut for noen? Ja, ganske riktig. Jeg har skrevet et oppkok over Anna Gevaldas Saman er ein mindre aleine! Og så jeg, som høylytt har protestert mot rosemaling av eksentrikere med pikniksett, søte gamle damer og dampende kopper med te! Jeg, som alltid har sett for meg at jeg skulle skrive et poetisk, formmessig genialt og likevel realistisk verk (hostEspedalkremt)!

I et febrilsk forsøk på å oppnå både handling og et litt annerledes plot, har jeg nå latt den gamle, senile damen forville seg ut i vinternatten alene og muligens uten varme klær. Spenning, folkens, spenning! Følg med neste uke for å høre hvordan det går.

Vel, det er alt for denne gang. Innen neste loggføring håper jeg å ha opplevd både en mindre skrivesperre og den fantastiske følelsen av å lese noe selvskrevet og tenke "nei, jaså! Har jeg skrevet dette? Ikke verst".

Hvis dere vil, kan dere følge med på profilen min, komplett med statistikk over hvor mye jeg skriver og når jeg gjør det.

mandag 7. november 2011

Lev en forfattermyte i 30 dager!


Kvinnelige forfattere skriver i stuen, har jeg lest. Halldis Moren Vesaas skrev i stuen, Jane Austen skrev i stuen. Mannlige forfattere skriver derimot i egne rom, som Tarjei Vesaas gjorde, eller i ensomme hytter, som Knut Hamsun.
Dessuten går de mye, forfatterne. Som Jean Jaques Rousseaus og Virginia Woolfs spaserturer, eller Tomas Espedals vandringer.
Og de har sine faste, karakteristiske vaner (og en forkjærlighet for kafeer). Jean-Paul Sartres kafébesøk varte i nøyaktig en time. Henrik Ibsen kunne man stille klokken etter; han ankom Grand Café til samme tid hver dag, med et fast stopp i Arbiensgate for å sjekke at uret gikk riktig.
På den mer negative siden sies det at forfattere også er dårlige foreldre og horrible partnere, særlig om de skriver barnebøker, som James Matthews Barrie og A. A. Milne. Se bare her.

Jeg liker best de ensomme forfattermytene. Kanskje foruten fjellturen, som jeg bare liker før jeg legger ut på den, eller når den kan kombineres med den lille, romantiske trehytten med innlagt vann og strøm. Men i sommerferiene skriver jeg mine memoarer ved spisebordet, mens familien min ser på TV, og ofte er det da jeg skriver både mest og best. En kvinnelig, biologisk fundert forfatterarv? Eller mangelen på annen underholdning?

Siden i sommer har jeg lest mye om både forfatteryrket og forfattermytene. Det er ikke fritt for at det frister, så romantisk som det fremstilles i litteraturen. Iblant tenker jeg at jeg skulle tatt med meg skrivemaskinen jeg fant på Sanden og reist til hytten vår for å skrive en stor og tung roman, som ville blitt banebrytende! Men jeg er en pragmatiker, eller jeg er altfor redd av meg, eller jeg har en ørliten mengde for mye ironisk distanse. Jeg skriver ikke annet enn korte dagboktekster og lister, mange, mange lister.

Men når sjansen byr seg, hvorfor ikke prøve? Nå har jeg slengt meg på NaNoWriMo, etter tips fra og med mye støtte i Eirin (takk, Eirin!). I 30 dager skal jeg late som om jeg er en forfatter og leve deretter. I snitt knoter jeg ned 1667 ord for dagen, og vil dermed ha oppnådd en tekstmengde på 50 000 ord innen utgangen av november – dersom alt går etter planen, så klart. NaNoWriMo har to gigantiske fordeler: mottoet til bakmannen er "No plot? No problem!", og de teller ordene du skriver og lager en fin og oppmuntrende graf over fremgangen. Målet er altså ikke nødvendigvis å skrive noe givende, sammenhengende eller i det hele tatt lesbart, men å produsere tekst. Store mengder tekst. På kort tid. Med andre ord er det en enestående sjanse til å prøve ut forfatterlivet i praksis, med fristen den 30. november som et effektivt pressmiddel.

I de følgende blogginnleggene planlegger jeg å skrive litt om hva jeg finner ut om forfattermytene når/hvis jeg prøver dem i praksis. Foreløpig har jeg verken satt meg til å skrive et syvbindsverk på en kafé eller isolert meg på en hytte i fjellet, jeg kjører heller en klassisk damestil og skriver ved skrivebordet som står midt i stuen. La oss se hvor dette bærer hen! Faren er selvsagt stor for at jeg kommer til å falle av lasset underveis, men per dags dato har jeg produsert 14682 ord og den oppmuntrende grafen er nokså oppmuntrende.

Hvilke forfattermyter er deres favoritter?

lørdag 29. oktober 2011

PHD Comics

Hei, folkens!

Jeg har funnet tegneserien om og for meg (og minst fire av dere fem som leser bloggen min fast): PHD Comics. Hovedpersonene er veldig nerdete masterstudenter som vurderer å bli ph.d.-stipendiater. Jeg for min del kjente meg igjen i veldig mange beskrivelser av universitetslivet, til tross for at de fleste hovedpersonene er ingeniørstudenter (nerdethet er muligens universelt). Her er noen få eksempler, resten kan dere se selv på phdcomics.com.


Masterveiledninger og de siste to årenes ferier oppsummert.
For ikke å snakke om den økonomiske situasjonen.
Og den potensielle fremtiden.


(Dette er selvsagt nok et resultat av prokrastineringen jeg egentlig ikke har tid til. Fristen for søknadslevering er i morgen.)

onsdag 26. oktober 2011

Akribi

Jeg har vært på en kort ferie i hovedstaden, som jeg kanskje (kanskje ikke) kommer tilbake til senere. Nå sitter jeg med søknadsinnspurt og ser fram mot en helg travlere enn noen helg har vært før, selv i masterinnspurten (!). I alt kaoset har jeg bare én relevant opplysning å dele med dere, som jeg brukte en prosentvis altfor stor del av dagen på å undersøke:

Det skrives slik: ph.d.

Altså ikke verken Ph.D. eller PhD eller Ph.d. eller hva du nå ellers måtte finne på å tro.

(Se bare her.)

mandag 17. oktober 2011

Litterær feng shui


Har dere noen gang tenkt over sammenhengen mellom lesing og hvordan møblene er plassert i stuen?

Før i tiden stod stolene langsetter veggene. For å lese eller gjøre håndarbeid var man nødt til å sitte ved vinduene, der lyset kunne slippe inn. Talg og stearin ga riktignok lys, men ikke sterkt nok til at det var behagelig å lese i det. Da parafinlampen kom til Norge i 1850-årene, førte det til en ommøblering i borgerskapets stuer. Bord og stoler ble flyttet inn mot midten av rommet og samlet rundt et bord, og parafinlampen hang fra en tråd i taket over midten av bordet.

Ommøbleringen førte på sin side til en endring i hva som ble lest. Tidligere satt man for seg selv langsetter veggen og leste hva man ville, det vil si underholdningsromaner om kjærlighet, hemmeligheter og mord. Men etter at parafinlampen kom, måtte hele familien og dens gjester samles rundt samme bord. Det ble vanlig å lese høyt for hverandre eller å samtale om bøkene som ble lest, og dermed ble det plent umulig å skjule skyldige lesegleder. Triviallitteraturen måtte leses på sengekanten, i lyset fra et enslig stearinlys, eller ikke leses i det hele tatt. I 1860- og 70-årene er det et påfallende fall i norsk underholdningslitteratur, særlig kriminallitteraturen. Den kommer ikke tilbake for fullt før mot slutten av århundret, da folkeskolen har gjort arbeiderklassen lesekyndig.

Det elektriske lyset hadde nok sine konsekvenser, det også. For ikke å snakke om hvordan sofaer og stoler ble snudd mot den indre veggen i huset etter at TV-apparatet kom. Hva skjedde med lesingen da, mon tro? Jeg for min del har ofte forsøkt å fordype meg i en bok i sofaen i stuen, mens lyset fra TV-skjermen har stått som en solnedgang over toppen av boksiden eller blinket i sidesynet. Det er ikke lett, og det har sikkert sine følger på lesestatistikken. 

Hvordan ville et moderne hjem kunne innredes for best mulig lesekomfort? Forslag mottas med takk.

tirsdag 11. oktober 2011

Mainnan i buret

Det er selve seminaropplevelsen, noen bøker og en skolevei jeg skal skrive om, men litt bakgrunnsinformasjon trengs likevel:

«Mainnan i buret» er et forskningsprosjekt som handler om kriminalpsykiatri og om Kriminalasylet i Trondheim. Prosjektet involverer både historikere, kjønnsforskere og andre fagretninger. Hvis jeg får det som jeg vil, skal jeg samarbeide med dem og nyte godt av alt kildematerialet de har samlet. Derfor var jeg på seminar forrige tirsdag, i kapellet på Brøset.

Kriminalasylet ble opprettet i 1895 som en midlertidig institusjon for de kriminelt sinnsyke og (ikke-kriminelt) sinnsyke som ble ansett som farlige. I 1923 ble Reitgjerdet asyl opprettet, i dag kjent som Brøset. Da fikk Kriminalasylet en mer spesialisert funksjon, som et mottak for pasienter som ble overført fra fengsler eller et oppbevaringssted for de vanskeligste pasientene ved Reitgjerdet. Likevel ble ikke det «midlertidige» asylet lagt ned før i 1963, etter 68 år.

Og «mainnan i buret»? Tittelen er et sitat fra en åtte år gammel jentunge, som lurte på hvem alle mennene i buret egentlig var. Og som vanlig når man skal forklare noe for et barn, blir det med ett mye vanskeligere enn det virker i utgangspunktet. Hvordan forklare hva en kriminelt sinnsyk er, hvem som er det, hvorfor de må sperres inne?

Kriminalasylet lå i Kongens gate, midt i Trondheim sentrum. På bilder kan man se fangene i en luftegård omgitt av høye plankegjerder, mens de mater flokker av byduer. Reitgjerdet, eller Brøset, ligger derimot et stykke utenfor sentrum, den dag i dag omgitt av åker og eng og med en flott allé som fører fram til hovedbygget. I hektiske perioder og om vinteren går jeg forbi Brøset to ganger hver dag, fem dager i uken. Det er den raskeste veien mellom Dragvoll og hjem, og det er også den fineste.

En skolevei, noen bøker, et seminar
Når jeg går til skolen, hører jeg ofte på lydbøker. Men i lange perioder av gangen synes jeg at det fineste er å ikke høre på verken lydbøker eller musikk. Skoleveien gir meg tid til å tenke på alt det jeg ellers kommer til å bruke nattetimene på eller til å la tankene flyte. I en studenthverdag, i alle fall mens jeg var i masterinnspurten, er det å la tankene flyte nokså sjelden kost. Men midt mellom de to faste institusjonene i livet mitt, Hjemmet og Universitetet, fløt de likevel.

Det vil si: det var nettopp det de ikke gjorde. Etter å ha gått den samme veien jevnlig i tre år, har jeg oppdaget at tankene ikke flyter fritt i det hele tatt. Tankene følger et mønster, som går igjen dag for dag, uke for uke. De samme stedene vil vekke de samme assosiasjonene om og om igjen. Noen ganger kommer det nye assosiasjoner, men de legger seg stort sett oppå de som er der fra før. Noen eksempler blant mange: Hver gang jeg går forbi barnehagen, tenker jeg på da jeg jobbet i barnehage. Hver gang jeg går gjennom alléen, tenker jeg på Sherlock Holmes. Og hver gang jeg passerer hovedbygningen til Brøset, tenker jeg på to bøker: Karin Fossums De gales hus og Amalie Skrams Professor Hieronimus.

Hovedbygningen på Brøset har et historisk sus over seg. Det er gammeldags, ruvende og malt hvitt. Høye gjerder innrammer en luftegård langs den ene siden. Nå for tiden arbeider de med å fjerne hvitmalingen og få fram den røde mursteinen under den, og det kan på sikt få såpass store konsekvenser at jeg må tenke på Brontë-bøker i tillegg til Skram og Fossum. Men så lenge bygget fremdeles er hvitt, gammelt og enslig blant åkre og høye, forblåste trær, er det selve inkarnasjonen av et mye brukt litterært motiv: galehuset.

De to bøkene har det til felles at de handler om et slikt galehus. Jeg leste De gales hus da jeg var nokså ung, og bildet av et grått og høyt sinnsykehus er omtrent det eneste som står igjen. Professor Hieronimus leste jeg derimot ganske nylig. Den handler om Else Kant, som legger seg inn frivillig på en sinnsykeanstalt, for deretter å ikke slippe ut igjen. Kampen for å bli frisk blir til en kamp mot overlegen. Boken ble gitt ut i 1895, kort tid etter at Amalie Skram selv var innlagt. Den ble oppfattet som selvbiografisk, og overlege Knud Pontoppidan ble nødt til å si opp stillingen sin på grunn av oppstyret som fulgte. Boken er en av de første som gir den sinnsyke en egen stemme, en stemme som faktisk nådde fram til en større offentlighet og ble hørt.

Nå har jeg altså fått se Brøset på innsiden. Jeg har blitt låst inn gjennom hovedinngangen og spist lunsj i sørenden av bygget, som fra utsiden er helt dekket av eføy. Samtidig har jeg fått høre «sanne» historier om noen av fangene som tilbragte store deler av livet sitt på Reitgjerdet asyl. Selve seminaret ble holdt i det gamle kapellet, der fangene en gang i tiden fikk utdelt en enslig kake etter julegudstjenesten. Vinduene er buede og slipper inn sollys. Framme i rommet er det flotte vindusmalerier, som viser Jesu tilgivelse av den som synder.

Mange historier hører til et slikt bygg. De henger igjen til tross for laminatgulvet og suset av kontorarbeid i gangene. Når jeg leser og hører om Mainnan i buret, føler jeg en dobbel iver ved det å kunne få arbeide med prosjektet. Her møtes det sagnomsuste, litterære, alle tankene fra tre år med skolevei og en hard, historisk realitet som det er viktig å formidle. Hvem var mennene i buret? Hvorfor var de plassert der? Hvor kan vi finne deres stemmer?

Jeg skal imidlertid ikke lete etter svarene i pasientjournaler, men i forbryterbiografier, tidskriftsartikler og «forbryterromaner». Spørsmålene blir likevel mye de samme. Hvordan prøver litteraturen å hente den som står utenfor samfunnet inn i litteraturen? Hvilke svar gir de ulike tekstene på hvem disse mennene er og hvorfor de gjør som de gjør? Hvor ulike er skjønnlitteraturens svar fra sakprosaens? Hvis noen gir meg tre år med støttet forskningstid, er det slike spørsmål jeg skal bruke tiden på.

Imens kan dere jo sjekke ut Maktens bilder, som er et faktisk resultat av prosjektet: http://www.norsk-rettsmuseum.no/maktensbilder/index.html

tirsdag 4. oktober 2011

Universitetsbiblioteket

I dag har jeg vært på et seminar om forskningsprosjektet "Mainnan i buret". Mer om det i en senere post.

Da jeg kom hjem, hadde jeg fått post. En tjukk konvolutt fra NTNU (litt skrekkinngytende). Inni var det en solid bunke papirer og et ark øverst der det stod: "Gratiskopi." Gjest Baardsen. Romantisk Fortælling (1886) viser seg nemlig å ikke være til utlån, og derfor har en Gunnerus-ansatt laget en veldig pen og pyntelig fotokopi av absolutt hele boken til meg. Gratis! Og sendt den i posten!

Og det er fårikål til middag.

Og på seminaret fikk jeg gratis lunsj.

Dette er en veldig god dag.

mandag 3. oktober 2011

Den viljeløse forbryter


For tiden undersøker jeg litteratur om forbrytere fra 1890-tallet. Og jeg finner så mangt! Noen av artiklene er rene skattkister av gode anekdoter og tragiske livsskjebner. I dag skal dere få høre om forbrytelser gjort av eller mot hypnotiserte, naturlig somnambule eller via telepati! Det hele er hentet fra «Hypnotisme og retspleie», en artikkel skrevet av doktor Denis Zarycki i Samtiden 1895.

Den hypnotiserende tigger
Fra andre halvdel av 1800-tallet finnes det en rekke eksempler på forbrytelser gjort av eller mot hypnotiserte mennesker. Av det sistnevnte slaget er det kanskje Thimoteus Castellan som er den mest kjente og gåtefulle forbryteren.

Castellan var en omstreifende, klumpfotet tigger, som utga seg for å være døvstum. Han var mystisk og kommuniserte bare i skrift, og etter hvert fikk han en form for helgenstatus blant beboerne i en liten, fransk landsby. En vennlig familie lot ham derfor tilbringe natten hos dem. Dagen etterpå går husets mannlige beboere til arbeidet, mens Castellan begynner å innlate seg med husets datter, den unge Josefine:

En nabo, som kommer derhen i løbet af formiddagen, bemerker ved sin indtræden, at Castellan gjør hemmelighedsfulde tegn (sandsynligvis strygninger, passes) bag ryggen paa pigen, som stod bøiet over gryden ved gruen. (...) Da hun spiste middag sammen med tiggeren, havde han ved den anden ske suppe, som hun vilde føre til munden, nærmet sin tommel- og pegefinger til hendes ansigt, som om han kastede noget i skeen, hvorpaa hun var blevet afmektig.

I denne hypnotiserte tilstanden følger Josefine viljeløst etter Castellan rundt omkring i landsbyen, der hun ler vanvittig og kryper omkring på gulvet hos menneskene de besøker. Etter et stykke tid som omstreiferens følgesvenn, havner imidlertid Castellan i samtale med noen jegere langsetter landeveien. Josefine våkner opp fra suggesjonen, løper sin vei og kommer tilbake til sine foreldre. Castellan blir tatt og dømt til tolv års fengsel for ugjerningen. Man mener å vite at han skal ha hypnotisert langt flere kvinner enn Josefine, og at farens hans på lignende måte hadde hypnotisert hans mor.

Hysteriske kvinner og svake menn
Men Zarycki gjengir langt flere tilfeller av det første slaget: mennesker som lar seg overtale til å gjøre forbryterske handlinger under hypnose, uten at hypnotisøren dermed betegnes som forbryteren. Hypnotisøren er nemlig, i disse tilfellene, berømte leger. Pariser-skolen, som består av blant andre Charcot, Brouerdel og Gilles de la Tourette, mener at det er en klar sammenheng mellom hysteri og hypnotiserbarhet. Det er nemlig enklere å hypnotisere mennesker med et svakt sinn, og selv i hypnotisert tilstand er det bare de svake som vil kunne overtales til å gjøre forbrytelser. Derfor utføres det også en rekke forsøk på å hypnotisere hysteriske kvinner innlagt på Salpêtrière, med gode resultater:

En pige skjød f.eks. en revolver, som hun ansaa for ladet, af mod sin egen moder; en anden rystede et pulver, som hun troede var arsenik, ud i et vandglas til en af sine slegtninge o.l.

Den kjente hysterikeren Blanche ble selvsagt hypnotisert av Charcot, og prøvde i hypnotisert tilstand å forgifte en av de tilstedeværende i rommet. Dette foregikk, som vanlig, med en rekke publikummere til stede.

Men man gjorde også forsøk på eldre menn. Denne stakkaren, for eksempel, en sytti år gammel mann som ble hypnotisert i nærvær av Zürichs juridiske forening:

'De, X, lige for Dem staa en – skurk, som vi vil ta livet af; der har De en kniv (han gir ham et stykke kridt i haanden); han staar lige for Dem, stik ham i maven'.
X., foraader stor indre ophidselse; skjælvende og med forvredne ansigtstræk griber han krampaktig kridtet med høire haand, reiser sig pludselig og stikker med stor kraft to gange efter hinanden ud i luften. Han vedbliver at være meget urolig under hypnosen, gir ikke Forel kridtet igjen, men stikker det i lommen, og Forel behøver flere minutter for at berolige ham ved suggestion. Da X. Derpaa blir opvækket, er han endnu sveddryppende og i oprør.

Til tross for disse vellykkede forsøkene, regnes faren for kriminell utnyttelse av hypnose som liten ifølge Zarycki. Hukommelsestapet som følger gjerningen er nemlig sjelden varig, og dertil regner man med at den hypnotiserte vil handle overilet og ende opp med å ødelegge både for seg selv og den som står bak. Hypnotiserte mennesker er rett og slett et for ustabilt verktøy.

Somnambul forbrytelse
Det trenger imidlertid ikke være verken hysteri eller hypnose involvert for at forbrytelser skal kunne skje i viljeløs tilstand. Nært beslektet med hypnose er nemlig den naturlige somnambulismen, eller det å gå i søvne om nettene.

Zarycki gjengir flere eksempler på forbrytelser gjort av somnambulister. I flere av disse ser det heldigvis ut til at søvngjengeren først og fremst begår forbrytelser mot seg selv. Etter å ha anklaget både tjenestefolk og andre og til og med satt opp vakter i huset, viser det seg for eksempel at en rekke tyverier ble utført av husets egen herre. Om nettene stod han opp fra sengen, stjal en gullmynt fra egen lomme og gjemte den på en hylle over sengen!

Men det finnes også noen skumlere historier om forbrytersk søvngjengeri. Her er en:

En aften blir prioren siddende ved sit skrivebord til langt paa nat, beskjæftiget med at gjennemse gamle papirer. Da blir døren aabnet, og lægbroderen træder ind i cellen i somnambul tilstand med vidtaabne øine og en stor kniv i haanden. Han nærmer sig priorens seng, famler om i den, som om han vilde overbevise sig om, at prioren laa der, og støder tre gange løs med kniven af al magt. Derpaa forlader han priorens celle og vender rolig tilbage til sin egen. (...) Den næste morgen spør han [prioren] lægbroderen med rolig mine og uden at meddele ham noget af det som var foregaaet, hvad han havde drømt den natten. Først efter længere nølen fortæller søvngjængeren, at han havde drømt, at prioren havde dræbt hans mor, og at han da som en rasende var styrtet ind i priorens celle og til hevn hadde myrdet ham med en kniv; derpaa var han vaagnet op, ganske badet i sved og havde takket Gud, fordi det bare var en drøm. Da nu prioren fortæller ham sagens sammenhæng og viser ham det af kniven gjennemborede teppe og madrassen, er han fortvilelsen nær over den ulykke, der kunne ha skeet.

Og når alt dette kan foregå i søvne, skulle ikke hypnotisering være både mulig og enkelt? Det er spørsmålet 1890-tallets forskere med glede stiller seg. Selv synes jeg det er påfallende at mens naturlig somnambulisme rammer både husets herre og en lekbroder i et munkekloster, er hypnosen et område som først og fremst favner om sinnsyke kvinner, magiske tiggere eller eldre, svakelige menn.

Bevisets byrde
Til slutt vil både jeg og Zarycki for ordens skyld nevne den såkalte suggestion mentale, telepatien. Eksempler som skal ha lykkes, er følgende:

Hypnotisøren lader en hypnotiseret spille klaver, stiller sig bag hende og tænker saa intenst som muligt i et givet øieblik, at nu skal hun høre op. Den hypnotiserede afbryder spillet, uden at hun ved nogensomhelst sanseiagttagelse, ved noget tegn fra hypnotisøren kan være bragt paa denne tanke. Hypnotisøren tenker sig, at den hypnotiserede skal løfte den høire arm; det sker.

Her innrømmer imidlertid Zarycki at både han selv og «alle fremragende forskere» forholder seg avvisende til at telepati er tilstrekkelig bevist.

 ***
Som et PS til sist: Jeg anbefaler stumfilmen Das Cabinet des Dr. Caligari til den som vil se en virkelig god (og vakker) skrekkfilm med både somnambulister, mystiske hypnotisører og sinnsyke som hovedingredienser.  For den som vil  ha mer moderne underholdning, som kretser omkring hysteriske kvinner og den tidligere omtalte Blanche, anbefales Blanche och Marie av Per Olov Enquist.

lørdag 24. september 2011

Jeg får en åpenbaring

Dette er en historie om en dag i juli i år, der jeg visste hva jeg hadde lyst til.

Det begynte med det motsatte: jeg visste hva jeg ikke hadde lyst til. Jeg hadde ikke lyst til å reise hjem sammen med E., som bodde hos meg, fordi jeg heller ville være alene.

Jeg gikk til bokbutikken i Galleriet. Der plukket jeg fire bøker fra en av romanhyllene, den billigste, som jeg umiddelbart visste at jeg ville lese. Dette er i seg selv uvanlig. Jeg er en leser som veier pris mot sidekvalitet, tykkelse mot høyde og bredde, forsidebilde mot baksidetekst. Jeg vurderer om jeg virkelig kommer til å lese denne boken, om jeg trenger å ha lest den, om forfatteren er av den typen jeg leser en, tre eller fem bøker av. Det kan hende at jeg bør bruke tiden min på noe nytt, eller at én lest roman allerede gitt meg et bredt nok inntrykk av dette forfatterskapet, eller at det er snakk om en bok og en forfatter som bør spares til senere og ikke må brukes opp i utrengsmål. Tid, økonomi og formål må avpasses til hverandre. Det kan ta meg så lang tid å vurdere en bok at det blir flaut å stå så lenge i den samme bokbutikken, foran den samme hyllen.

Denne gangen vurderte jeg ikke i det hele tatt, jeg handlet, og jeg tok med meg de fire bøkene til kafé Pygmalion og leste Marguerite Duras' Moderato Cantabile.

Der skjedde det igjen. Jeg visste plutselig hva jeg ikke ville, og jeg ville ikke lenger sitte på en kafé og lese Duras. Det hadde gått en time, jeg ville hjem. Uten å drikke opp teen min, pakket jeg bøkene ned i vesken og reiste meg.

Jeg gikk mot Bybanen, men det skjedde på nytt. Jeg ville ikke ta Bybanen, jeg ville gå. Og jeg ville ikke gå den raskeste veien, den over Danmarksplass, men veien om Haukeland sykehus. Jeg gikk. Og mens jeg gikk, tenkte jeg over det at jeg, verdens minst impulsive menneske, plutselig visste nøyaktig hva jeg ikke ville og deretter ikke gjorde det. Umiddelbart.

Jeg gikk over kirkegården, der jeg gikk innom farfars gravplass for å se om noen hadde kuttet ned det lille grantreet som de siste årene har blitt til et nokså stort grantre og helt skjuler navnet hans. Noen hadde gjort det. Jeg lurte på om det var min far. Deretter gikk jeg over haugen og skulle til å ta snarveien ned i Gimleveien, da noe nytt skjedde: Jeg visste hva jeg ville.

Jeg ville gå innom Christieparken. Til tross for regnet, som hadde begynt å falle, hadde jeg lyst til å gå en omvei for å krysse barndommens Usynlighetsbro. Jeg gikk omveien, krysset broen. Jeg følte meg bra. Det gikk en dame forbi med to små, stygge hunder. Jeg smilte til henne, og hun smilte tilbake.

Det er sjelden at jeg vet hva jeg ikke har lyst til, men det enda mer sjelden at jeg vet hva jeg har lyst til. Derfor har jeg for lenge siden avskrevet meg selv som et håpløst menneske. Hvis jeg kjeder meg, får jeg ikke lyst til å gå en tur. Jeg får ikke lyst til å dra til en kafé i byen for å lese for meg selv, jeg får ikke lyst til å skrive eller lage noe eller besøke noen: jeg får lyst til å ha lyst til å gjøre det. Og når jeg likevel driver meg selv ut på en tur, en dag jeg har kjedet meg og fått lyst til å være et menneske som har lyst til å bli kvitt kjedsomheten når det kjeder seg, kjeder jeg meg enda mer. Jeg tenker bare på å bli ferdig med turen, jeg tenker bare på at dette har jeg virkelig ikke lyst til.

Nå slo det meg at denne sommeren har det vært annerledes. Jeg har reist meg fra terrassen, fra tebesøk hos farmor eller fra et kafébord, og jeg har gått. Og mens jeg har gått, har jeg hatt det fint. Jeg har hatt lyst til å gjøre noe annet, og jeg har gjort det.

Da jeg kom hjem hadde E. dradd til byen for å spise middag med familien sin. Jeg tappet vann i badekaret og laget så mye skum jeg fikk til. Vinduet åpnet jeg, derfra ser jeg den grå himmelen, oransje taksteiner og toppen av Ulriken. Så lå jeg i badekaret og så ut på regnet og forstod at det er på dager som dette at livsomveltende beslutninger må tas.

Vil jeg forske? Spurte jeg meg selv. Vil jeg gi opp å søke jobber og heller søke på et doktorgradsstipendiat? Vil jeg ofre et år eller to på å prøve på det, selv om det ikke er sikkert at jeg får det til?

Og inni meg kjente jeg at dette også var noe denne sommerens Silje ikke egentlig trenger å overveie. Ja, jeg vil forske. Jeg vil gjerne være den personen i Norge som vet alt om hva som ble utgitt et visst år, for eksempel 1894. Det er så mye jeg kan se på! Jeg kan se på sentimental påvirkning eller på triviallitterære trekk, eller, slo det meg, jeg kan se på noe helt, helt annet. Noe nytt. Og om jeg kan klare det? Så klart kan jeg klare det! Klarte jeg masteravhandlingen, klarer jeg dette. Sier professor G. at jeg kan søke, kan jeg søke. Jeg lo høyt i badekaret og utenfor lettet regnet og en solstråle traff Ulriksmasten --- nei, det er løgn. Men det var like fullt en åpenbaring, og jeg bestemte meg for at jeg skulle dra tilbake til Trondheim og bo der i enda noen år.

tirsdag 4. januar 2011

Tvilen

Joda, Camilla Collett skrev side opp og side ned om den godeste Johan Sebastian Welhaven. Bunkevis med brev til Emilie, hemmelige samtaler med fortrolige venninner, hundrevis av dagboksider, halvskjulte forkledninger i fiksjonsform - til og med etter Welhavens død skrev hun en ny versjon av kjærlighethistorien og sendte den som brev til en venninne. Hun sammenlignet kjærlighetshistorien deres - i den grad det i det hele tatt var en kjærlighetshistorie - med den mellom Héloïse og Abelaird, Romeo og Julie. Det var ingen annen som kunne ta den samme plassen i hennes hjerte.

Men hun tvilte iblant. Var det egentlig Welhaven hun var forelsket i, eller var det forelskelsen selv? Hvor mye av ham diktet hun opp, hvor mye av det usagte var riktig fortolket? Og noen ganger ble tvilen ekstra sterk:

Hvem har jeg helliget saa hver Tanke – hvem er da Gjenstand for en saadan Kjerlighed – er det mueligt at det er ham – ham som folk kalde W., ham den Herre, som nu har lagt Knebelsbarter an i Paris (...)? (...) jeg forstaaer mig ikke selv.*



Husk så for ettertiden, mine mannlige lesere: Ingenting får en kvinne til å tvile på sin kjærlighet, som et sett nye knebelsbarter anlagt i Paris.



* Optegnelser fra Ungdomsaarene, side 263 (en smule tillempet for anledningen).