Den viljeløse forbryter

For tiden undersøker jeg litteratur om forbrytere fra 1890-tallet. Og jeg finner så mangt! Noen av artiklene er rene skattkister av gode anekdoter og tragiske livsskjebner. I dag skal dere få høre om forbrytelser gjort av eller mot hypnotiserte, naturlig somnambule eller via telepati! Det hele er hentet fra «Hypnotisme og retspleie», en artikkel skrevet av doktor Denis Zarycki i Samtiden 1895.

Den hypnotiserende tigger

Fra andre halvdel av 1800-tallet finnes det en rekke eksempler på forbrytelser gjort av eller mot hypnotiserte mennesker. Av det sistnevnte slaget er det kanskje Thimoteus Castellan som er den mest kjente og gåtefulle forbryteren.

Castellan var en omstreifende, klumpfotet tigger, som utga seg for å være døvstum. Han var mystisk og kommuniserte bare i skrift, og etter hvert fikk han en form for helgenstatus blant beboerne i en liten, fransk landsby. En vennlig familie lot ham derfor tilbringe natten hos dem. Dagen etterpå går husets mannlige beboere til arbeidet, mens Castellan begynner å innlate seg med husets datter, den unge Josefine:

En nabo, som kommer derhen i løbet af formiddagen, bemerker ved sin indtræden, at Castellan gjør hemmelighedsfulde tegn (sandsynligvis strygninger, passes) bag ryggen paa pigen, som stod bøiet over gryden ved gruen. (...) Da hun spiste middag sammen med tiggeren, havde han ved den anden ske suppe, som hun vilde føre til munden, nærmet sin tommel- og pegefinger til hendes ansigt, som om han kastede noget i skeen, hvorpaa hun var blevet afmektig.

I denne hypnotiserte tilstanden følger Josefine viljeløst etter Castellan rundt omkring i landsbyen, der hun ler vanvittig og kryper omkring på gulvet hos menneskene de besøker. Etter et stykke tid som omstreiferens følgesvenn, havner imidlertid Castellan i samtale med noen jegere langsetter landeveien. Josefine våkner opp fra suggesjonen, løper sin vei og kommer tilbake til sine foreldre. Castellan blir tatt og dømt til tolv års fengsel for ugjerningen. Man mener å vite at han skal ha hypnotisert langt flere kvinner enn Josefine, og at farens hans på lignende måte hadde hypnotisert hans mor.

Hysteriske kvinner og svake menn

Men Zarycki gjengir langt flere tilfeller av det første slaget: mennesker som lar seg overtale til å gjøre forbryterske handlinger under hypnose, uten at hypnotisøren dermed betegnes som forbryteren. Hypnotisøren er nemlig, i disse tilfellene, berømte leger. Pariser-skolen, som består av blant andre Charcot, Brouerdel og Gilles de la Tourette, mener at det er en klar sammenheng mellom hysteri og hypnotiserbarhet. Det er nemlig enklere å hypnotisere mennesker med et svakt sinn, og selv i hypnotisert tilstand er det bare de svake som vil kunne overtales til å gjøre forbrytelser. Derfor utføres det også en rekke forsøk på å hypnotisere hysteriske kvinner innlagt på Salpêtrière, med gode resultater:

En pige skjød f.eks. en revolver, som hun ansaa for ladet, af mod sin egen moder; en anden rystede et pulver, som hun troede var arsenik, ud i et vandglas til en af sine slegtninge o.l.

Den kjente hysterikeren Blanche ble selvsagt hypnotisert av Charcot, og prøvde i hypnotisert tilstand å forgifte en av de tilstedeværende i rommet. Dette foregikk, som vanlig, med en rekke publikummere til stede.

Men man gjorde også forsøk på eldre menn. Denne stakkaren, for eksempel, en sytti år gammel mann som ble hypnotisert i nærvær av Zürichs juridiske forening:

'De, X, lige for Dem staa en – skurk, som vi vil ta livet af; der har De en kniv (han gir ham et stykke kridt i haanden); han staar lige for Dem, stik ham i maven'.

X., foraader stor indre ophidselse; skjælvende og med forvredne ansigtstræk griber han krampaktig kridtet med høire haand, reiser sig pludselig og stikker med stor kraft to gange efter hinanden ud i luften. Han vedbliver at være meget urolig under hypnosen, gir ikke Forel kridtet igjen, men stikker det i lommen, og Forel behøver flere minutter for at berolige ham ved suggestion. Da X. Derpaa blir opvækket, er han endnu sveddryppende og i oprør.

Til tross for disse vellykkede forsøkene, regnes faren for kriminell utnyttelse av hypnose som liten ifølge Zarycki. Hukommelsestapet som følger gjerningen er nemlig sjelden varig, og dertil regner man med at den hypnotiserte vil handle overilet og ende opp med å ødelegge både for seg selv og den som står bak. Hypnotiserte mennesker er rett og slett et for ustabilt verktøy.

Somnambul forbrytelse

Det trenger imidlertid ikke være verken hysteri eller hypnose involvert for at forbrytelser skal kunne skje i viljeløs tilstand. Nært beslektet med hypnose er nemlig den naturlige somnambulismen, eller det å gå i søvne om nettene.

Zarycki gjengir flere eksempler på forbrytelser gjort av somnambulister. I flere av disse ser det heldigvis ut til at søvngjengeren først og fremst begår forbrytelser mot seg selv. Etter å ha anklaget både tjenestefolk og andre og til og med satt opp vakter i huset, viser det seg for eksempel at en rekke tyverier ble utført av husets egen herre. Om nettene stod han opp fra sengen, stjal en gullmynt fra egen lomme og gjemte den på en hylle over sengen!

Men det finnes også noen skumlere historier om forbrytersk søvngjengeri. Her er en:

En aften blir prioren siddende ved sit skrivebord til langt paa nat, beskjæftiget med at gjennemse gamle papirer. Da blir døren aabnet, og lægbroderen træder ind i cellen i somnambul tilstand med vidtaabne øine og en stor kniv i haanden. Han nærmer sig priorens seng, famler om i den, som om han vilde overbevise sig om, at prioren laa der, og støder tre gange løs med kniven af al magt. Derpaa forlader han priorens celle og vender rolig tilbage til sin egen. (...) Den næste morgen spør han [prioren] lægbroderen med rolig mine og uden at meddele ham noget af det som var foregaaet, hvad han havde drømt den natten. Først efter længere nølen fortæller søvngjængeren, at han havde drømt, at prioren havde dræbt hans mor, og at han da som en rasende var styrtet ind i priorens celle og til hevn hadde myrdet ham med en kniv; derpaa var han vaagnet op, ganske badet i sved og havde takket Gud, fordi det bare var en drøm. Da nu prioren fortæller ham sagens sammenhæng og viser ham det af kniven gjennemborede teppe og madrassen, er han fortvilelsen nær over den ulykke, der kunne ha skeet.

Og når alt dette kan foregå i søvne, skulle ikke hypnotisering være både mulig og enkelt? Det er spørsmålet 1890-tallets forskere med glede stiller seg. Selv synes jeg det er påfallende at mens naturlig somnambulisme rammer både husets herre og en lekbroder i et munkekloster, er hypnosen et område som først og fremst favner om sinnsyke kvinner, magiske tiggere eller eldre, svakelige menn.

Bevisets byrde

Til slutt vil både jeg og Zarycki for ordens skyld nevne den såkalte suggestion mentale, telepatien. Eksempler som skal ha lykkes, er følgende:

Hypnotisøren lader en hypnotiseret spille klaver, stiller sig bag hende og tænker saa intenst som muligt i et givet øieblik, at nu skal hun høre op. Den hypnotiserede afbryder spillet, uden at hun ved nogensomhelst sanseiagttagelse, ved noget tegn fra hypnotisøren kan være bragt paa denne tanke. Hypnotisøren tenker sig, at den hypnotiserede skal løfte den høire arm; det sker.

Her innrømmer imidlertid Zarycki at både han selv og «alle fremragende forskere» forholder seg avvisende til at telepati er tilstrekkelig bevist.

 ***

Som et PS til sist: Jeg anbefaler stumfilmen Das Cabinet des Dr. Caligari til den som vil se en virkelig god (og vakker) skrekkfilm med både somnambulister, mystiske hypnotisører og sinnsyke som hovedingredienser.  For den som vil  ha mer moderne underholdning, som kretser omkring hysteriske kvinner og den tidligere omtalte Blanche, anbefales Blanche och Marie av Per Olov Enquist.