Tvilen

Joda, Camilla Collett skrev side opp og side ned om den godeste Johan Sebastian Welhaven. Bunkevis med brev til Emilie, hemmelige samtaler med fortrolige venninner, hundrevis av dagboksider, halvskjulte forkledninger i fiksjonsform - til og med etter Welhavens død skrev hun en ny versjon av kjærlighethistorien og sendte den som brev til en venninne. Hun sammenlignet kjærlighetshistorien deres - i den grad det i det hele tatt var en kjærlighetshistorie - med den mellom Héloïse og Abelaird, Romeo og Julie. Det var ingen annen som kunne ta den samme plassen i hennes hjerte.

Men hun tvilte iblant. Var det egentlig Welhaven hun var forelsket i, eller var det forelskelsen selv? Hvor mye av ham diktet hun opp, hvor mye av det usagte var riktig fortolket? Og noen ganger ble tvilen ekstra sterk:

Hvem har jeg helliget saa hver Tanke – hvem er da Gjenstand for en saadan Kjerlighed – er det mueligt at det er ham – ham som folk kalde W., ham den Herre, som nu har lagt Knebelsbarter an i Paris (...)? (...) jeg forstaaer mig ikke selv.*

Husk så for ettertiden, mine mannlige lesere: Ingenting får en kvinne til å tvile på sin kjærlighet, som et sett nye knebelsbarter anlagt i Paris.



* Optegnelser fra Ungdomsaarene, side 263 (en smule tillempet for anledningen).