Mandagsraptusen

Mandagsraptusen er herved etablert som fenomen. Den er noe som skjer med meg litt ut i andre time av Siv Gørils forelesninger om den sentimentale romanen. I løpet av det første kvarteret av Siv Gørils andre forelesningstime, begynner en kreativ trang å sive inn i meg og deretter å vokse seg stadig større og mer påtrengende. Jeg får fryktelig lyst til å klare å lese ut hele pensum på noen timer. Dessuten vil jeg lese ymse teoritekster som jeg har hatt før og ikke husker godt nok og ymse tekster jeg ennå ikke har lest, som sekundærlitteratur. Jeg vil framfor alt analysere.

I dag, for eksempel, vil jeg skrive om brevromanen som sjanger og det polyfone som kanskje ikke er dialogisk likevel, men mer som en dramatisk monolog, mangelen på lakuner i tekstene, det kroppsliggjorte og metafiktive ved at brevene strekes under eller gråtes på og ved at hovedkarakterene til enhver tid iscenesetter seg selv i brevene sine samtidig som de skal opprettholde tidens feminime beskjedenhet (og her må jeg forresten også huske å reflektere over at jeg gjør helt det samme når jeg skriver dagbok, hvilket er kjempespennende), og jeg må finne ut hva det der med et metonymisk prinsipp var for noe, hvem som skrev om det og om det kan relateres til resten i det hele tatt. Og det eskalerer (ja, det kan!). Jeg vil lese hele Hamsun-pensumet også, og gjerne trekke noen flotte og dyprøde linjer fra 1700-tallet og dit. Jeg vil lese alle bøkene i hyllen som jeg ikke har fått ferdiglest, alle bøkene som står på vente-listen, jeg vil finne en forfatter som gjør meg like engasjert som Kenneth Koch da jeg oppdaget ham like før jul.

Jeg skal skrive brev til Sunniva og til farmor og kanskje noen flere som ville blitt glade for det, jeg skal bloggposte, jeg skal skrive for moro skyld, jeg har plutselig all slags tanker som bør ned i dagboken, jeg har ideer til tegninger jeg kan tegne og gaver jeg kan lage. Det er ikke ende på alt som er kreativt og som jeg mener å ha tid og krefter til litt ut i andre time av Siv Gørils forelesninger på mandager. Og som deretter renner bort i sand, fordi jeg kommer halsende hjem klokken fire og bare må få ryddet opp litt først, laget meg et måltid, sjekket e-posten, få gjort unna litt av det som absolutt må gjøres, og så er det plutselig noe jeg skal.

I dag skal jeg ake på en presenning med Ellinor og Bjarke, for snøen har begynt å falle igjen og to av oss er fremdeles eksil-bergensere som synes det er forunderlig vakkert når det blåser så sterkt at snøen faller ned fra alle trærne utenfor vinduet og lager snøtåke et lite øyeblikk (og den tredje synes det er vakkert selv om han ikke er eksil-bergenser). Derfor er dette en dag der jeg kommer med det gode gamle retoriske klisjéspørsmålet og mener det helt alvorlig, selv om jeg vanligvis er av den oppfatning at en alltid har tid til det en vil ha tid til: Hvorfor har ikke døgnet flere timer?