Når vi nå er inne på dans...

Det sies at en aldri skal begynne med det beste og så trappe ned, men det har jeg tenkt å blåse i. Jeg har nemlig en flause til å fortelle om, som skjedde langt tidligere enn den fra forrige post. I min egen meningsbygging av livet kommer jeg fra nå av til å se på den som et frampek på det som siden skulle bli Rocky Horror-flausen. Den er i samme kategori, men det pinlige ved den har selvsagt bleknet betraktelig nå som min nyeste bedrift har toppet den.

Det kan nemlig virke som om det utelukkende er på dansefronten jeg tabber meg ut på den gode gamle praktiske måten. Det er både merkelig og ikke merkelig. Jeg kan overhodet ikke danse, så det er ikke rart at det blir pinlig. Men når jeg virkelig ikke kan danse, er det ganske merkelig at jeg stadig vekk gjør det.

Denne gangen var jeg hos en venn og skulle lage middag. Leiligheten er en slik som er høyt oppe i en stor bygning, med veldig store vinduer og brede vinduskarmer. Alle som kjenner meg vet selvsagt at jeg er kjempeglad i å sitte i brede vinduskarmer. På andre siden av veien var en tilsvarende svær bygning med massevis av kontorer og like svære vinduer. Fra vinduene i leiligheten jeg befant meg i, kunne en ha sett direkte inn i kontorene, om det ikke var for at kontorbyggets fasade var bygget opp av mørkt glass som reflekterte en selv mer enn det ga innsyn. Jeg ville muligens vært bekymret for hva eventuelle kontoransatte kunne følge med på av mine bevegelser, om det ikke var for to faktorer: at bygget skulle rives og derfor ikke inneholdt kontoransatte lenger, og at klokken var syv om kvelden og dermed etter vanlig arbeidstid.

Dere skjønner kanskje hvor dette bærer hen? Jeg hørte på Sigur Rós' nyeste plate mens jeg laget den middagen. Fordi jeg var alene og ganske så glad, begynte jeg etter hvert å danse til den. Greit. Jeg skal beskrive den dansen. Jeg danset egentlig ikke så mye som jeg hoppet vilt rundt omkring i ring, svaiet litt upresist fra side til side og sklei over gulvet på en kontorstol. Jepp. Alle vet da hvor mye moro en kan ha det med å skli over gulvet på en kontorstol under rolige partier av en ellers altfor dansbar sang?

Halvveis ut i risens koketid tok jeg meg en pause fra denne ville danseraptusen og satt litt i vinduskarmen for å hente meg inn igjen. Jeg så over på bygget ved siden av for å sjekke at ingen fulgte med i refleksjonen, da jeg øynet en bevegelse bak refleksjonen, fra inne i det antatt tomme kontorbygget. Og da jeg fokuserte blikket og klarte å se inn i det, hva tror du jeg så?

Fem-seks rivningsarbeidere i refleksvester og gule hjelmer, som alle sammen vinket til meg og lo.