lørdag 2. mai 2009

Om å ikke høre godt nok

Jeg innbiller meg iblant at jeg sliter såpass lite med flink-pike-komplekset at jeg ville vært i stand til å stå på krava når det skulle være nødvendig. At jeg kan si nei når en arbeidsbyrde blir for tung, at jeg kan unndra meg ansvar for saker og mennesker som blir en belastning, at jeg ville krevd rettighetene mine dersom jeg slet med noe som det gis hjelp for. Til en viss grad er det kanskje sant også, i alle fall at jeg har blitt langt flinkere enn jeg en gang var. Jeg er i stand til å si nei til ting jeg ikke vil store deler av tiden, jeg er i stand til å kvitte meg med bekjentskaper som tærer på kreftene mine uten å gi noe tilbake, jeg er i stand til å si ”dette vil jeg” og leve ut et Nora-kompleks selv om det innebærer en del vanskeligheter og mye narsissisme.

Nå skal jeg imidlertid fortelle om noe jeg er fryktelig dårlig til å anerkjenne, og som jeg har brukt det siste året på å bli mer bekvem med enn jeg var: Jeg hører dårlig.
Jaha, tenker vel dere, og hva så? Kanskje har jeg til og med nevnt det før, for jeg prøver virkelig å bli flinkere til å si ifra med jevne mellomrom. Før var det nesten ingen som visste om det i det hele tatt, nå er det noen flere enn det var. Jeg hørseltestet meg i fjor, og de sa at jeg ikke trenger et høreapparat når jeg kompenserer såpass godt som jeg gjør, og at jeg antagelig oppnår mer ved å opplyse folk enn ved å bruke et. Visstnok blir lydene høyere av et apparat, men også mer kaotiske og vanskelige å sortere, slik at jeg ikke ville blitt mindre sliten uansett. Men selv om jeg har blitt litt flinkere til å si ifra om at det er slik (om enn ikke flink nok), og selv om det ikke er så alvorlig at jeg trenger høreapparat, er det bare noen ytterst få som har hørt noe som helst om hva det tross alt innebærer.

Det innebærer nemlig ganske mye mer enn en (jeg) skulle tro. Jeg har pleid å overse hørseltapet mitt selv. Jeg hører jo folk godt nok til at jeg ikke trenger apparater av noe slag, så det burde ikke være noe å dvele ved. Men det er nok det: For eksempel innebærer det at jeg virkelig misliker å se filmer uten tekst. Også norske filmer, selv om det er verst med engelske. Også norske TV-programmer en vanlig kveld i noens stue. Selv når volumet er høyt nok til at jeg får med meg gangen i det som skjer, får jeg ikke med meg særlig mange detaljer. Jeg er vant til at alle andre ler av noe morsomt på TV-en, mens jeg ikke aner hva det dreide seg om. Mange ganger i løpet av en kveld. Så mange at som regel bare ler jeg også litt, sånn for syns skyld – ellers blir det jo så teit.

Jeg kan ikke være skriveren i møtesammenheng, jeg får nemlig alltid en og annen aha-opplevelse når jeg leser referatet etterpå. Selv om jeg får med meg alt det viktigste, går jeg glipp av ting som menneskers etternavn eller enkelte andre detaljer som noen ganger er viktige og andre ganger ikke. Hodet mitt er vant til å sile bort all uviktig informasjon og fokusere all oppmerksomhet på det som til en hver tid er viktigst. Jeg hører aldri bråkmakerne på raden bak oss i kinosalen, for jeg har lukket det ut fra virkeligheten min. Det er ganske skummelt når samtalen rundt meg plutselig dreier inn på musikk, og jeg innser at vi hører på radioen. Behovet for å være oppmerksom nok gjør også at jeg bare hører på en av gangen når flere snakker samtidig. Derfor liker jeg ikke å spise i kantinen på Dragvoll når den er full av folk, og jeg liker ikke å være på utesteder for å gjøre noe annet enn å danse: det er så mye bråk der, jeg får med meg så lite av alt det morsomme og sosiale som foregår. Og hodet mitt blir så fryktelig slitent! Når det endelig blir stille rundt meg, har jeg hodepine og tinnitus. Jeg har ofte kommet tilbake fra en spisepause og vært mye mer sliten enn jeg ble av lesingen jeg tok pause fra.

Jeg hører ikke hva folk sier når de roper til meg på litt avstand, jeg hører ikke hva folk sier til meg om de står utenfor en dør og snakker. Det er ikke bare fordi jeg er nerd at jeg sitter på første benk i forelesningssalen. Jeg hører riktignok at noe sies, bare ikke sammenhengen i lydene: de smelter sammen og kunne like gjerne vært på et fremmed språk. Jeg fester ofte blikket mitt på folks lepper, fordi det er lettere å følge med da. Jeg hører ikke alltid folk som står med ryggen til, folk som mumler og folk som snakker fort. Jeg har alltid hatet hemmeligheter, for jeg hører jo aldri hva folk hvisker til meg uansett. Veldig ofte hører jeg ikke alle ordene i folks ytringer, men hodet mitt pusler sammen det viktigste og konkluderer med hva de manglende bitene må være. Det går veldig fort, så fort at jeg nesten ikke er klar over at det er hull der selv. Noen ganger går det selvsagt fryktelig dårlig, og samtalene får et merkelig anstrøk av ”God dag mann økseskaft”.

Og det aller verste av alle konsekvensene hørseltapet innebærer, er at jeg så ofte føler meg dum. Jeg glemmer selv at når jeg ikke alltid klarer å følge med, kan det skyldes at jeg bruker veldig mye krefter på å få det til, at det er bråkete omgivelser eller folk som snakker lavt, at det er ørene og ikke hodet mitt som er et problem. Jeg kan synes at jeg er forferdelig dårlig sosialt og at jeg oppfører meg uhøflig, når det i virkeligheten dreier seg om folk som snakker så lavt at de vanlige metodene ikke kompenserer for det, slik at jeg feiloppfatter det de sier, overhører dem ufrivillig eller spør opp igjen for mange ganger. Jeg legger sikkert mer vekt på det enn folk rundt meg gjør, siden jeg merker meg flere av situasjonene og blir langt mer stresset av dem, kanskje til og med har gjort meg selv stresset på forhånd (desto mer stresset jeg blir, desto mindre får jeg med meg, naturlig nok). Men slik er det. Og jeg skal prøve å bli flinkere til å fortelle folk om det, framfor å smile litt dumt og fortsette samtaler som blir stadig merkeligere for begge parter.

3 kommentarer:

  1. Jeg kjenner meg igjen i det du sier, ikke fordi heg hører dårlig selv, men fordi jeg har en mor, en storebror, storesøster og lillesøster som hører så dårlig at de trenger høreapparart.

    Mamma drar ikke på besøk uten høreapparat, for å si det sånn. Og tekst på tv'en er en selvfølge. Og da hun var yngre, opplevde hun det svært vanskelig å høre dårlig i sosiale situajsoner. Ofte opplevde hun at folk bare sa "glem det" når hun ba dem gjenta seg. Jeg prøver å huske dette, og ikke gjøre det samme.

    Jeg vet at du fungerer helt normalt i sosiale situajsoner, og det er ingen sykeliggjøring eller sammenlikning jeg prøver meg på her, men det er dessvere veldig vanlig (og trist) at tunghørte barn og ungdommer har det vanskeligere sosialt på skolen og ellers enn andre barn. De har vanskeligere for å få venner, vanskeligere for å henge med, rett og slett. Og ofte "hører de ikke etter" som lærere sier. Alt dette fordi de ikke får med seg små, men viktige ord som kan være avgjørende i en læringssituasjon eller i lek. For oss som hører helt normalt kan det være lett å tenke at det å høre dårlig er en filleting, men hadde det vært slik, hadde ikke høreapparater eksistert.

    Jeg prøver også å snakke med aniktet vendt mot de som hører dårlig, og ikke rope langveis fra, eller snakke med ryggen til. Og ikke mumle, samtidig som jeg ikke snakker overtydelig, folk er faktisk ikke tilbakestående, de hører dårlig. Men det er lett å glemme seg, så selv om det kanskje føles masete, er det bare å minne meg på i ny og ne om at du hører dårlig. Jeg er vimsete og sløv av natur. Dårlig hørsel er et usnynlig handicap og derfor veldig lett for andre å glemme.

    SvarSlett
  2. Jeg sier hurra, jeg. Hurra for dette innlegget, for det var gnistrende godt og er egentlig sonitusmateriale.

    SvarSlett
  3. Takk for en flott kommentar, Sunniva. Du har rett i veldig mye av det du sier, spesielt med tanke på folk som sier "glem det!" eller som bare gjentar det de sa uten å endre verken volum eller ordlyd. Men jeg vet at det er fryktelig vanskelig å huske på: mange føler seg vel litt utilpass selv, når jeg spør om igjen så mange ganger, eller de blir utålmodige. Jeg kan være dårlig på den slags selv også, selv om jeg har førstehåndserfaringer.

    Du er veldig flink til å snakke tydelig og med mye kontekst: flere burde vært så tydelige som deg. :-)

    SvarSlett