Nærbutikkfrykt: et svar

Sunniva skriver om nærbutikkfrykt: hva tenker egentlig de ansatte om deg når de har begynt å kjenne deg igjen: ”Der er hun som alltid handler på søndager og kjøper den billigste juicen”? Vel, jeg har selv jobbet i en nærbutikk i en kort periode av mitt liv, og det er en periode jeg aldri helt kommer over og gjerne slenger ut en anekdote om i ny og ne. Og det må innrømmes at jeg mang en gang lot min frustrasjon over et utrolig lite givende yrke gå ut over kundene mine. I tankene, selvsagt, med et søtt påklistret smil og noen halvskjulte himlinger med øynene som det eneste en kunne skimte i overflaten. Jeg så på mennene med pannebånd og svett hår som kom innom etter fotballtreningen for å kjøpe Vi Menn og klarte nesten ikke skjule et distansert hånflir. Jeg himlet med øynene bak ryggen til den dresskledte unge mannen som alltid stormet inn i butikken og røsket til seg Dagens Næringsliv, mens han knuget mobiltelefonen med den andre. Faktisk analyserte jeg ofte varene til hvem det skulle være, og så diktet jeg mer og mindre flatterende historier om hva slags personer kundene var. Hva skal man mon ellers underholde seg med i de lange timene med maskinverdig arbeid? Jeg registrerte med et skadefro smil at det tydeligvis ikke funket for den kjempetykke damen at hun kjøpte to flasker Pepsi Max hver dag, framfor sukkerholdige og fæle Coca Cola. Jeg kritiserte foreldre i fleng i harde tankelag fordi de lot ungene skrike seg til godteri og deretter til og med lot dem spise det før de var kommet seg gjennom kasseområdet. Og når noen kom inn i butikken tre minutter før stengetid og tok seg en handlevogn med den mest selvsagte ro! Da tenkte jeg mye stygt, da.

Og, vel, jeg kjenner meg godt igjen i Sunnivas nærbutikkfrykt. Jeg vet at den kan være godt begrunnet. Jeg vet at det er slik at den butikkansatte tenker ”jaha - du skal ha deg i kveld?” om du kjøper kondomer. Jeg vet at de faktisk tenker på deg som lavmåls dersom du kjøper både Se&Hør og Her&Nå. Vel, potensielt: om de er som meg. Og noe tenker de nok, om enn de ikke er så elitistiske og arrogante som jeg kan finne på å være.

Men så vet jeg også at alle analytiske eller sure tanker ble glemt igjen ganske umiddelbart, og at analysen av Sunnivas varer trolig ville fått meg til å tenke ”Hm. Student?” og sikkert ikke noe mer. Tross alt var det i bunn og grunn en respons på lange og kjedsommelige timer, rett og slett en overlevelsesstrategi. Og så jeg unge gutter som handlet inn bakevarer eller barn som hadde fått tak i småpenger til godteri, var jeg like raus med de trivelige tankene som med de slemme. Noen stamkunder ble jeg til og med riktig glad i.

Til syvende og sist blåser jeg som regel i nærbutikkfrykten min og lar dem tenke det de tenke vil, mens jeg selv sender stakkarene bak kassen en sympatiserende tanke. For det aller verste ved å være butikkansatt var de fine solskinnsdagene der folk løp inn og ut og kjøpte kurver med jordbær eller is og boller som de skulle nyte der ute. I solen. I friheten. ”Gni det inn, ja!” tenkte jeg da.