Kognitiv fortellekløe

I dag har jeg forlest meg. Jeg merker det ved at tankene mine har tatt form av en fortellerstemme som nekter meg å la tankene mine gli i ett med det jeg oppfatter som meg selv. Tankene mine insisterer på å være i forgrunnen, på å ha en egen stilart og på å beskrive og kommentere alt jeg gjør og alt jeg ser; de har simpelthen blitt til en objektiv og allvitende fortellerstemme i mitt eget hode. Og stemmen er ikke en gang enhetlig og stilren i dag. Når den er det, og jeg for eksempel får sitte i ro på en buss og la tankene flyte, er det behagelig å ha en fortellerstemme i hodet for en stund. Jeg dikter sammenhengende historier i tankene mine, med aristotelisk struktur (begynnelse, midte, slutt) og god avsnittsbygging – jeg liker meg da. Det er som å ha en egen, uforpliktende bok gående i tankene, som ikke krever noen anstrengelse og som nesten overrasker meg selv med plotvriene sine iblant. Dessuten pleier stemmen å minne mistenkelig mye om hvilken forfatter det enn var jeg leste sist, det være seg Hamsun eller Virginia Woolf eller hvem som helst jeg for øyeblikket har pløyd meg gjennom noen verker av: og som regel pløyer jeg meg gjennom verker av folk jeg liker.

I dag, derimot, har jeg forlest og forskrevet meg og fortellerstemmen er fragmentert og irriterende. Alle kan vel relatere seg til det å ha en fryktelig dårlig sang på hjernen, såkalt kognitiv kløe? Jeg tror jeg er rammet av nøyaktig det samme, bare på fortellerstemmebasis. Trolig er det først og fremst Arne Melberg som er den skyldige (med sin enerverende tendens til å la alt oscillere), men den er også et sammensurium av alt det merkelige jeg har konsumert på litteraturfronten i dag. Den begynner i alle fall nye stubber hele tiden, med plagsomt mange adjektiver og poetiske vendinger. Til og med språket varierer, mellom bokmål og nynorsk, norsk og engelsk, alt etter hva som stilmessig passer øyeblikket best. Jeg setter meg på sykkelen min og tråkker hjemover: we’re gaining speed sier fortellerstemmen som er tankene mine. Og jeg kjenner at jeg ikke orker. Jeg har lest så mange bøker, jeg vil helst ta fri og ikke tenke på litteratur, men i tankene er jeg plutselig litteratur. Det er ingen måte å slippe fra det på, for jeg klarer ikke å kople av og tenke på noe annet. Mine egne tanker insisterer på å fremmedgjøre meg fra meg selv og fra virkeligheten, du er fiksjon sier den, og gjør meg straks etter om til en beretning i tredjeperson: Hun puster endelig frisk luft igjen, etter timer der luften innendørs har prikket omkring neseregionen fordi den er for varm og tung. Ja. Det stemmer, det. Og jeg er fryktelig lei av å være litterær, av å danne avsnitt etter avsnitt i tankene som ikke kan skrives ned noe sted og som blir borte før fingrene mine får samlet seg om pennen eller trykket ned tastene på tastaturet. Om det fantes tankediktafoner! Da, kanskje. Nå vil jeg bare at tankene skal bli mine egne igjen og tillate at jeg eksisterer utenfor alle bøkene, og at jeg kan kjenne på den friske luften uten å samtidig beskrive det eksplisitt i tankene mine mens tanke-Melberg leter etter nok en anledning til å få si oscillere.

Passende nok har jeg lest veldig mye om å forlese seg i dag, om sentimental 1700-tallslitteratur og didaktiske egenskaper, om at litteratur kan være farlig. Vel tenkte de mest på at litteraturen kan plante all slags obskøne tanker i hodene på dydige ungpiker som ikke bør vite noe om verdens realiteter (det ville jo ødelagt hele gleden ved øyeblikket der den hardt og brutalt slår ned på dem likevel), men jeg benytter anledningen til å hevde at quixotisme fremdeles gjelder i dag, og at det er søren så plagsomt. Jeg er sikker på at det i sin ytterste konsekvens er direkte farlig, og at en kan bli splitter pine gal og/eller gi seg i kast som hobbyforfatter. Jeg gleder meg i alle fall fryktelig til jeg får sommerferie og kan ta tilbake herredømmet over egne tanker.