En skyldig ode til rullekaken

I siste utgave av Mål og Makt* skriver Kjartan Helleve en fantastisk liten sak om hans egen lille vri på studentmat: rullekaken. Rullekaken som en finner på nærbutikkens hylle og som, ifølge Helleve selv "skal innehalde nitti prosent sukker og ti prosent tilsetjingsstoff". Jeg kjenner meg igjen. Å, som jeg kjenner meg igjen!

Riktignok var min rullekaketid en tid jeg la bak meg omtrent da jeg ble student, den tilhørte videregående. Da jeg ble student, ble jeg på forunderlig vis samtidig elitist. Det er nå jeg bare drikker løste fra Te- og Kaffehuset og boikotter aspartam og Coca Cola – ikke av politiske grunner, men fordi det er så flaut å bli knyttet til noe så ordinært og småborgerlig. Som enhver student er jeg fattig og ute av stand til å lage alle middager fra bunnen ( noe som også bunner i at det utelukkende er klesmoten jeg har tatt med meg fra femtitallet, og ikke et eneste husmorideal), men jeg holder meg til det øvre sjiktet av alt som er fælt. Spiser jeg frossenpizza, heter den Dr. Oetkers eller Casa di Mama. Spiser jeg Toro, prøver jeg å forkle det ved å putte oppi noe ferskt noe og late som ingenting. Selvsagt vet jeg at det ikke gjør saken bedre, snarere tvert imot, men jeg blir likevel hengende et sted i midten: Toro er greit, men jeg kan ikke bli sett død med en Grandiosa i handleposen.

Men på videregående, da var overgangen til småborgerlig elitisme bare så vidt påbegynt. Da skammet jeg meg ikke over en eneste av de merkelige matvanene jeg har, og som jeg nå gjør mitt beste for bare å utøve i all hemmelighet. Riktignok har jeg ikke klart å legge av meg den leie uvanen med å kjøpe et stykke brie og spise det helt, men det er stadig sjeldnere at jeg spiser rå nudler rett fra pakken. Eller, som temaet er: rullekake. Jeg spiste mye rullekake fra den lokale Remaen da jeg gikk på videregående. Som Helleve så fint poengterer, er det fine med rullekake at den lett strekker seg til mer enn ett måltid, siden den er så mektig som den er. Som han også beskriver, skal den helst spises hel: ”Det var å opne ho i enden og bite seg nedover”. Nettopp slik var mitt forhold til rullekake. Jeg kjøpte den, jeg spiste den, og jeg nøt den. Den er nitti prosent sukker og resten er noe mystisk med E-er foran, og den smaker slik også. Derfor var den selvsagt hele tiden en ”skyldig glede”, en lurer jo alltid litt på hvem som spiser Rema 1000-rullekaker på alvor. Er det for eksempel noen som serverer rullekaken oppdelt til kaffen i et vanlig hjem? Jeg kan ikke se det for meg. For meg er rullekaken for alltid knyttet til det å være 16-17, ha forbrenning på topp og ennå mangle sosiale sperrer for hva slags mat jeg inntar og hvor jeg inntar den. Som Helleve gjorde, kunne også jeg godt ha funnet på å ta med meg en rullekake på kino mens de andre tok med bøtter med popkorn og smågodt. Jeg tror til og med at jeg kan ha gjort nettopp det, selv om jeg i skrivende stund bare kan huske å ha tatt med en stor pakke med Pianos sjokoladepudding.

Rullekaken er et tilbakelagt stadium fordi skammen har sneket seg inn på meg. Jeg har hatt ett eneste tilbakefall siden jeg la Bergen by bak meg, og da involverte jeg Ellinor som en medskyldig og vi spiste opp rullekaken vår i hui og hast i skjul på hennes hybel. Likevel: jeg savner den iblant. Iblant får jeg et søtbehov som ingen hjemmebakt kake kan stille, og da kan det jo hende, nå som Helleve har vist at det finnes andre der ute, at jeg vil ty til rullekaken på ny.

* Mål og Makt 20009-1, s 28-29. ”Rullekake à la Hellings”