fredag 24. juli 2009

Bergen

Jeg satt på kafé og ventet på Lene, som hadde havnet på villspor mens hun letet etter en pakke posten hadde sendt til feil postkontor. Jeg manglet lesestoff. Imidlertid har jeg alltid min kjære, svarte Moleskine i vesken, som jeg i ny og ne skriver mine memoarer i, og lett beskjemmet tok jeg den opp og begynte å fordrive tiden med den og en lettflytende svart Pilotpenn. Selv om jeg vel vet at det å skrive på kafeer, og i alle fall i en Moleskine, som er for forfatterspiren som den skrå luggen for en emo, har vært uglesett siden J. K. Rowling lot seg intervjue om sine skrivemetoder en gang tidlig på totusentallet. Bergen er tross alt hipsterbyen. Jeg så en sekstenårig ungpike med en svart skissebok på kafé Opera dagen i forveien, og smilte lett hånlig av henne.

Og jammen santen. Inn kommer unge herr Hipster. Han ser slik ut:



I det han passerer meg, som sitter på en barkrakk ved vinduet, hva tror du han tillater seg? Han flirer. Åjada. Han har plassert en merkelapp i pannen på meg, og på den står det: Forfatterspire, Moleskine, Oldismote. Han ler, og jeg vet så altfor godt hvorfor han ler. Jeg ville ledd selv, om det ikke var meg selv som plutselig var frøken Innbilt Forfatterspire ved høylys dag og i egen fødeby. Jeg bøyer hodet, rødmer og søler trassig litt mer kaffe på min kjære Moleskines tettskrevne sider. Jeg ser slik ut:



Likevel, jeg nekter å la meg vippe av pinnen. Mens jeg trassig messer ”JEG ER PÅ EKTE, MITT FETISJISTISKE FORHOLD TIL MOLESKINEBØKER HAR INGENTING MED LIVSLØGNER Å GJØRE! E’KKE HIPSTER, LIKER BARE BRUKTKLÆR!” inni meg, skriver jeg videre i min Moleskine og sipper til min svarte kaffe og venter iherdig på Lene. Det tar nok tre minutter før jeg ser opp fra sidene og ut av vinduet igjen. Unge herr Hipster har satt seg på utebordet rett nedenfor vinduet jeg sitter bak. Han har tatt fram sin skrikende ikke-Moleskinske kladdeblokk og plassert en blå kulepenn bak øret. Han skriver.

Nå er det jeg som flirer. Både dypt selvironisk, lett hånende og med en umiskjennelig fellesskapsfølelse.

5 kommentarer:

  1. Ah. Hipster. Jeg ble kalt Dragvollhipster her en dag. Og personen har ikke slutta med det ennå. Jeg går visst med converse og bruker politiske meninger som tilbehør. TUsen takk skal du ha. Men sånn er det vel med påkledning, vil vi alle si noe, bevisst eller ubevisst. Jeg vil helst lure folk til å tro at jeg er søt og snill og naiv. Sånn at de kan få seg en kjempeoverraskelse. Men når iveren tar overhånd og jeg tropper opp på byen i kort kjole med utrningning, nettingstrømpebukser pluss altfor høye hæler, hvem skal jeg da lure? Vel, jeg fikk en gratis øl...

    SvarSlett
  2. Sonitusinnlegg. Jeg visste det før jeg hadde lest feridig. Knall. Veldig, veldig knall.

    SvarSlett
  3. Kulepenn bak øyra! Eg likar at du illustrerer med teikningar. Meir! Meir!

    SvarSlett
  4. kor fantastisk å ha med bok då! eg vert alltid sitjande og knatra på mobilen når eg ventar. det er tragisk. eg vil heller teikna eg òg. forresten gjekk eg kanskje forbi deg i parken på minde i går. viss du var der. elles var det ei som var heilt lik. og ja, eg brukar veldig lang tid på å kjenna att folk, eller i det heile tatt å sjå dei, så eg reagerte alt for seint.

    SvarSlett
  5. Bok er flott. Det var flottere da jeg var 16, skamløs og med enda flere illusjoner enn i dag - men jo, det er fremdeles flott.

    Jeg var i Leaparken på Minde i går, så det var nok meg du så. Jeg så ikke deg i det hele tatt, dessverre.

    SvarSlett