Min nye venninne

Jeg skal bruke de neste tre semestrene mine på å skrive hundre sider om Camilla Colletts selvbiografi I de lange Nætter. Nå nylig demret det for meg jeg at valget av masteremne kanskje var noe mer enn et tilfelle. Har ikke hele grunnskolens norskpensum lagt hovedvekt på striden mellom Welhaven og Wergeland? Jeg tror jeg skrev tentamens- og eksamensoppgaver om dem minst en håndfull ganger. Og nå velger jeg altså kvinnen som stod imellom dem og hele livet ble preget av konflikten, men som også hadde sine egne kamper og en egen litterær karriere å tenke på. Det passer jammen fint.

Jeg og Camilla skal altså bli godt kjent med hverandre i løpet av det neste året (i alle fall jeg med henne, og det der med vekselvirkningen kan godt diskuteres). Jeg har skaffet meg hennes samlede verker, tre utgaver av selvbiografien jeg skal skrive om og både brev og dagbøker fra ungdomsårene. Nå for tiden leser jeg brevene hennes. De til faren er kjærlige og tørre, de til brødrene er formanende og enda tørrere, og de til bestevenninnen Emilie er rett og slett kjempeengasjerende. Ikke bare hadde hun en glimrende humor og et romantisk hjerte, hun kan være ganske så skarp i kantene også. I kjærligheten til Welhaven er hun som ungpiker flest, irrasjonell og vaklende mellom idealisme og realisme. Noen ganger skinner det til og med igjennom et syn på ham som minner om det hun har på brødrene sine, som for eksempel når hun med gru tenker på hvor tilskitnet hans dyd kan bli mens han bor i Paris. Tenk alle frivole mennesker han vil møte, tenk hvor lett hans barnlighet og naivitet kan gå fløyten blant alle frittenkende og frittalende franskmenn! Til Emilie skriver hun: "Jeg haaber til Gud, at han ikke kan saa meget Fransk, at han forstaaer, hvad de sige." Hennes egen fransk er derimot glimrende, noe hun er helt klar over selv. Ved enhver tenkelig anledning passer hun på å få fram at Henriks ikke er på langt nær så flytende eller korrekt.

Iblant blir jeg så revet med av disse venninnebrevene mellom Camilla og Emilie at jeg føler meg som en av dem, en venninne blant de betrodde. Eller rarere: jeg synes jeg kjenner igjen både tonen og temaene venninnene skriver til hverandre om. Det minner meg iblant overraskende mye om brev- og epost-vekslingene jeg førte (og fører) med Ellinor. For eksempel når hun beskriver et besøk av en viss Blytt, som Camilla slett ikke kan like. Til Blytt sier hun ingenting, men til Emilie lar hun alle de innestengte replikkene få luft. Blytt har blant annet blitt bedt om å nevne sin favoritt i en serie malerier av kvinner som forestiller ulike dyder. Om "La Reflection" uttaler Blytt resolutt at "Jeg lider overhovedet ikke de reflecterende Damer." Om hele situasjonen skriver Camilla siden: ""Ak!", tænkte jeg, "de reflecterende Dame vist ikke heller Dem, forsaavidt er alt i sin Orden" Derpaa stansede han, Veed Du ved hvem? La surprise! Du veed den Dame i dybeste Negligée. Er det ikke carakteristisk?"

Jeg får være med mens hun venter og venter på et svarbrev fra Welhaven, jeg er med mens hun bebreider ham (for å skrive høflige brev til "lille Dahl", men ikke et ord til henne) mens hun angrer hvert ord hun har skrevet til ham og mens hun hengir seg til alle forelskelsens små underfundigheter. Av disse vil jeg gjengi et PS til et brev til Emilie, skrevet mens hun iherdig venter på at Welhaven skal gi lyd fra seg. Camilla har aldri stått mer levende for meg enn nettopp her:

"Jeg har endelig opdaget hvad det var for en hemmelighedsfuld Substanz der i Form af smaae Pletter gav W[elhaven]s Brev det mystiske Udseende. Jeg har just ikke ladet dem chemisk opløse, men ved at sætte Tungen paa dem har jeg overbeviist mig om at det ikke er hans Blod, men Caffee og det enda meget sød Caffee! Han har altsaa drukket sød Caffee! Caffee med Sukker i, medens han i Tankerne "holdt mig i sine Arme og følte Savnet dybere!"

Om hun er indignert eller bare morer seg over sin egen oppdagelse, blir jeg ikke sikker på. Kanskje synes hun til og med at det er romantisk? At det er en tydelig ironisk distanse til stede, synes jeg i alle fall at er tydelig. Og når jeg var ferdig med å humre for meg selv, måtte jeg selvsagt rett ut på kjøkkenet for å brygge meg søt kaffe før jeg leste videre.

Slik ser hun ut: (Hun er så vakker at jeg faller helt i staver hver gang jeg åpner en bok som viser fram portrettet hennes først.)