«Mainnan i buret» er et forskningsprosjekt som handler om kriminalpsykiatri og om Kriminalasylet i Trondheim. Prosjektet involverer både historikere, kjønnsforskere og andre fagretninger. Hvis jeg får det som jeg vil, skal jeg samarbeide med dem og nyte godt av alt kildematerialet de har samlet. Derfor var jeg på seminar forrige tirsdag, i kapellet på Brøset.
Kriminalasylet
ble opprettet i 1895 som en midlertidig institusjon for de kriminelt
sinnsyke og (ikke-kriminelt) sinnsyke som ble ansett som farlige. I 1923 ble
Reitgjerdet asyl opprettet, i dag kjent som Brøset. Da fikk
Kriminalasylet en mer spesialisert funksjon, som et mottak for
pasienter som ble overført fra fengsler eller et oppbevaringssted
for de vanskeligste pasientene ved Reitgjerdet. Likevel ble ikke det
«midlertidige» asylet lagt ned før i 1963, etter 68 år.
Og
«mainnan i buret»? Tittelen er et sitat fra en åtte år gammel
jentunge, som lurte på hvem alle mennene i buret egentlig var. Og
som vanlig når man skal forklare noe for et barn, blir det med ett
mye vanskeligere enn det virker i utgangspunktet. Hvordan forklare
hva en kriminelt sinnsyk er, hvem som er det, hvorfor de må sperres inne?
Kriminalasylet
lå i Kongens gate, midt i Trondheim sentrum. På bilder kan man se
fangene i en luftegård omgitt av høye plankegjerder, mens de mater
flokker av byduer. Reitgjerdet, eller Brøset, ligger derimot et
stykke utenfor sentrum, den dag i dag omgitt av åker og eng og med
en flott allé som fører fram til hovedbygget. I hektiske perioder
og om vinteren går jeg forbi Brøset to ganger hver dag, fem dager i
uken. Det er den raskeste veien mellom Dragvoll og hjem, og det er
også den fineste.
En skolevei, noen
bøker, et seminar
Når
jeg går til skolen, hører jeg ofte på lydbøker. Men i lange
perioder av gangen synes jeg at det fineste er å ikke høre på
verken lydbøker eller musikk. Skoleveien gir meg tid til å tenke
på alt det jeg ellers kommer til å bruke nattetimene på eller til å la tankene flyte. I en studenthverdag, i alle fall
mens jeg var i masterinnspurten, er det å la tankene flyte nokså
sjelden kost. Men midt mellom de to faste institusjonene i livet
mitt, Hjemmet og Universitetet, fløt de likevel.
Det
vil si: det var nettopp det de ikke
gjorde. Etter å ha gått den samme veien jevnlig i tre år, har jeg
oppdaget at tankene ikke flyter fritt i det hele tatt.
Tankene følger et mønster, som går igjen dag for dag, uke for uke.
De samme stedene vil vekke de samme assosiasjonene om og om igjen.
Noen ganger kommer det nye assosiasjoner, men de legger seg stort sett oppå de som er der fra før. Noen eksempler blant mange: Hver gang
jeg går forbi barnehagen, tenker jeg på da jeg jobbet i barnehage.
Hver gang jeg går gjennom alléen, tenker jeg på Sherlock Holmes.
Og hver gang jeg passerer hovedbygningen til Brøset, tenker jeg på
to bøker: Karin Fossums De
gales hus og Amalie
Skrams Professor
Hieronimus.
Hovedbygningen
på Brøset har et historisk sus over seg. Det er gammeldags, ruvende
og malt hvitt. Høye gjerder innrammer en luftegård langs den ene
siden. Nå for tiden arbeider de med å fjerne hvitmalingen og få
fram den røde mursteinen under den, og det kan på sikt få såpass
store konsekvenser at jeg må tenke på Brontë-bøker i tillegg til
Skram og Fossum. Men så lenge bygget fremdeles er hvitt, gammelt og
enslig blant åkre og høye, forblåste trær, er det selve
inkarnasjonen av et mye brukt litterært motiv: galehuset.
De
to bøkene har det til felles at de handler om et slikt galehus. Jeg
leste De gales hus
da jeg var nokså ung, og bildet av et grått og høyt sinnsykehus er
omtrent det eneste som står igjen.
Professor Hieronimus
leste jeg derimot ganske nylig. Den handler om Else Kant, som legger
seg inn frivillig på en sinnsykeanstalt, for deretter å ikke slippe
ut igjen. Kampen for å bli frisk blir til en kamp mot overlegen.
Boken ble gitt ut i 1895, kort tid etter at Amalie Skram selv var
innlagt. Den ble oppfattet som selvbiografisk, og overlege Knud
Pontoppidan ble nødt til å si opp stillingen sin på grunn av
oppstyret som fulgte. Boken er en av de første som gir den sinnsyke
en egen stemme, en stemme som faktisk nådde fram til en større
offentlighet og ble hørt.
Nå
har jeg altså fått se Brøset på innsiden. Jeg har blitt låst inn
gjennom hovedinngangen og spist lunsj i sørenden av bygget, som fra
utsiden er helt dekket av eføy. Samtidig har jeg fått høre «sanne»
historier om noen av fangene som tilbragte store deler av livet sitt
på Reitgjerdet asyl. Selve seminaret ble holdt i det gamle kapellet,
der fangene en gang i tiden fikk utdelt en enslig kake etter
julegudstjenesten. Vinduene er buede og slipper inn sollys. Framme i
rommet er det flotte vindusmalerier, som viser Jesu tilgivelse av den
som synder.
Mange
historier hører til et slikt bygg. De henger igjen til tross for
laminatgulvet og suset av kontorarbeid i gangene. Når jeg leser og
hører om Mainnan i
buret, føler jeg en
dobbel iver ved det å kunne få arbeide med prosjektet. Her møtes
det sagnomsuste, litterære, alle tankene fra tre år med skolevei og
en hard, historisk realitet som det er viktig
å formidle. Hvem var mennene i buret? Hvorfor var de plassert der? Hvor kan vi finne deres stemmer?
Jeg
skal imidlertid ikke lete etter svarene i pasientjournaler, men i
forbryterbiografier, tidskriftsartikler og «forbryterromaner». Spørsmålene blir likevel mye de samme. Hvordan prøver litteraturen å hente den som står utenfor
samfunnet inn
i litteraturen? Hvilke svar gir de ulike tekstene på hvem disse
mennene er og hvorfor de gjør som de gjør? Hvor ulike er
skjønnlitteraturens svar fra sakprosaens? Hvis noen gir meg tre år
med støttet forskningstid, er det slike spørsmål jeg skal bruke
tiden på.
Imens
kan dere jo sjekke ut Maktens bilder, som er et faktisk resultat av prosjektet:
http://www.norsk-rettsmuseum.no/maktensbilder/index.html
Eg såg gjennom «Maktens bilder», og merkjer at eg er glad det blir forska på dette.
SvarSlettEg hugsar eg var innom Brøset for nokre år sidan, og tenkte, som du, på det som eit monumentalt, skræmande bygg. Eg er sikker på at det skræmande er ein del av meininga bak arkitekturen. Men du skriv så fint om dei litterære assosiasjonane hovudbygget på Brøset gjev, assosiasjonar eg aldri har tenkt på før.
Spanande, spanande, spanande!
SvarSlett