Men hun tvilte iblant. Var det egentlig Welhaven hun var forelsket i, eller var det forelskelsen selv? Hvor mye av ham diktet hun opp, hvor mye av det usagte var riktig fortolket? Og noen ganger ble tvilen ekstra sterk:
Hvem har jeg helliget saa hver Tanke – hvem er da Gjenstand for en saadan Kjerlighed – er det mueligt at det er ham – ham som folk kalde W., ham den Herre, som nu har lagt Knebelsbarter an i Paris (...)? (...) jeg forstaaer mig ikke selv.*
Husk så for ettertiden, mine mannlige lesere: Ingenting får en kvinne til å tvile på sin kjærlighet, som et sett nye knebelsbarter anlagt i Paris.
* Optegnelser fra Ungdomsaarene, side 263 (en smule tillempet for anledningen).
Eg måtte slå upp 'knebelsbart' i ordboki. Det eine førde meg til det andre: ordboki fortalde òg at 'knebel' kjem av tydsk - sjølvsagt - og ordet hadde formi 'knefill' på norrønt. 'Knefill' tyder 'tverrstokk', tømmerstokk i husvegg. Sjarmerande!
SvarSlettJeg ler meg ihjel! Det er så typisk Camilla å skildre detaljer som barter - som om det er vesentlig.
SvarSlettDette gjør heller ikke saken mindre morsom: http://www.sv.uio.no/mutr/kronikk/meyer26.02.00.htm
Fantastisk! Og hvis knebelsbarter er sånn å forstå, skjønner jeg jo at anlegg av knebelsbarter i Paris er ganske tvilsomt.
SvarSlettMen tverrstokk, altså. I utgangspunktet trodde jeg at det handlet om knebling - en så stor bart at mannen ble kneblet av den. Tverrstokk gir egentlig mer mening.
Hahaha, sant!
SvarSlett