Masterpennen

Når en er litteraturviter, kommer en ikke utenom de feministiske litteraturviterne Gilbert og Gubar. Og har en vært innom Gilbert og Gubar, vet en at en penn aldri er en penn; pennen er en metaforisk penis. Det er derfor det tradisjonelt sett har vært så usigelig vanskelig å være en skrivende kvinne. At en god del litteraturvitere fikk et ubekvemt forhold til skriveredskapene sine etter en forelesning om de to litteraturkritikernes mesterverk, skal en ikke se bort i fra.

Det gjelder imidlertid ikke meg. Om pennen er en metaforisk penis, er jeg hardt rammet av penismisunnelse. Hvor mye av statens lånekassepenger som har gått til svarte, lettflytende Pilot Hi-tecpoint V5 Grip-penner, er ikke lett å si. Det har nok blitt en del med årene. Jeg bruker kun de beste pennene, og bare i de beste notatbøkene. Er sidene for hvite, papiret for tynt eller tykt, linjene for smale, høye eller tykke – ja, da blir det ikke skrevet noe. For meg var Moleskinebøkene en åpenbaring, ikke nødvendigvis fordi de er lekre og Hemingway visstnok har eid et eksemplar eller ti, men fordi alle mine krav til en god notatbok er oppfylte til punkt og prikke. Jeg har en hel bokhylle full av dem og de har vært et fast tillegg på ønskelisten hver eneste jul siden 2005.

Fra nå av blir det imidlertid slutt på pennekjøpingen. Jeg legger Pilot-pennene på hyllen, kanskje for godt. Etter å ha fulgt min foreleser og veileders ekstravagante fyllepenn med misunnelige øyne i et halvt år allerede, kunne jeg ikke lenger stå i mot: jeg måtte ha en selv. Nå er jeg den stolte eier av en Cross-fyllepenn til den nette sum av 500 kroner. Hvordan jeg skal klare å forklare bort kjøpet i årsbudsjettet, er fremdeles et åpent spørsmål (foreløpig er den under posten Ting som er helt nødvendige for at jeg skal kunne skrive mastergraden min samt under posten Gavekort - gavekort teller nemlig ikke som ekte penger i min budsjettføring). Her er den:



Jeg trenger vel egentlig ikke påpeke det en gang, dette er en real penisforlenger. Den sluker blekk slik amerikanske biler sluker bensin, får kommentarer fra personer av begge kjønn, kan oppgraderes (med pennesplitter i det reneste gull, om jeg så vil) og overkompenserer med sitt blotte utseende for de mangler i skriveferdigheter jeg måtte ha. Med denne pennen og en passende Moleskine-bok, skal jeg en dag forfatte et mesterverk.

Jeg lurer virkelig på hva som skjer når jeg når 40-årskrisen.

Apropos saft og vann

Hei, alle sammen! Godt nyttår.

Desember krøp opp på meg og fikk meg til å velge pepperkaker og telys over blogginnlegg når et ledig øyeblikk fantes. Nå kvitter jeg meg med verv, kopierer artikler og gjør meg klar til å være Flink Silje 2010. Jeg går til skolen hver dag selv om det er kaldt (sprek), har med brødskiver til niste (økonomisk) og står opp åtte eller tidligere (morgenfugl). Så flink har jeg ikke vært--- noengang før.

Det er imidlertid ikke all ymse-flinkheten jeg skal skrive om nå (den faller uansett bort om få uker), men et annet og muligens like viktig forsett: Jeg øver meg på å drikke nok vann, og det er kanskje det vanskeligste av alt. Jeg kan ikke å drikke, sier noen ærlige sjeler som har sett meg stri med vannglasset. Det går så trutt og lager merkelige lyder. Det er kanskje ikke så rart, for jeg har aldri fått særlig mye øvelse. Som liten påsto jeg at jeg ikke likte vann, så jeg drakk bare saft, juice og sjokomelk. Vann var for tynt og smaksløst, jeg stolte ikke helt på det. Melk drakk jeg heller ikke, det var også for tynt og smakte heslig (usukret). Dessuten var det ment for kuens barn. Jeg drakk et glass ikke-vann til frokost, et glass til middag, et glass til kveldsmaten. Kanskje et til lunsj også. Det er selvsagt ikke på lagt nær nok væske i det. Vann lærte jeg meg først å like en gang i løpet av ungdomsskoleårene, men jeg drakk ikke større mengder av den grunn. Dessuten har jeg et så vrangt forhold til vann at det er mange som mistenker meg for å ha tvangstanker. Jeg skyller for eksempel ut glasset tre ganger før jeg fyller det. For det første fordi glasset må være fritt for alle såperestene de alltid har (oppvaskmaskiner – fysj!), for det andre fordi vannet må være iskaldt og friskt og helst boblefritt også. Lunkent vann som har begynt å smake søtt, er det verste som finnes. Jeg stoler selvsagt ikke på hyttevann eller fjellbekker. I det minste foretrekker jeg kranvann framfor flaskevann, så noe fornuft har jeg muligens beholdt likevel.

Nå er målet at jeg skal drikke minst to og en halv liter hver dag. Og etter bare to uker med det, kjenner jeg meg renset på innsiden og friskere på alle måter – jeg begynner til og med å innbille meg (et muligens fåfengt håp) at blæren så smått har begynt å utvide seg. Dessuten har jeg blitt mye flinkere til å kjenne at jeg er tørst når jeg er det. For eksempel nå. La oss derfor åpne det nye tiåret litt godt ut i januar og skåle for det med vann: den der livsviktige væsken som nordmenn kan velge å ikke like.

Skål!