Og jammen santen. Inn kommer unge herr Hipster. Han ser slik ut:

I det han passerer meg, som sitter på en barkrakk ved vinduet, hva tror du han tillater seg? Han flirer. Åjada. Han har plassert en merkelapp i pannen på meg, og på den står det: Forfatterspire, Moleskine, Oldismote. Han ler, og jeg vet så altfor godt hvorfor han ler. Jeg ville ledd selv, om det ikke var meg selv som plutselig var frøken Innbilt Forfatterspire ved høylys dag og i egen fødeby. Jeg bøyer hodet, rødmer og søler trassig litt mer kaffe på min kjære Moleskines tettskrevne sider. Jeg ser slik ut:

Likevel, jeg nekter å la meg vippe av pinnen. Mens jeg trassig messer ”JEG ER PÅ EKTE, MITT FETISJISTISKE FORHOLD TIL MOLESKINEBØKER HAR INGENTING MED LIVSLØGNER Å GJØRE! E’KKE HIPSTER, LIKER BARE BRUKTKLÆR!” inni meg, skriver jeg videre i min Moleskine og sipper til min svarte kaffe og venter iherdig på Lene. Det tar nok tre minutter før jeg ser opp fra sidene og ut av vinduet igjen. Unge herr Hipster har satt seg på utebordet rett nedenfor vinduet jeg sitter bak. Han har tatt fram sin skrikende ikke-Moleskinske kladdeblokk og plassert en blå kulepenn bak øret. Han skriver.
Nå er det jeg som flirer. Både dypt selvironisk, lett hånende og med en umiskjennelig fellesskapsfølelse.