For en gangs skyld har jeg en god grunn til å ikke skrive, kjære blogglesere. Bloggen ligger nemlig for døden. Kommentarfeltet virker aldri på min PC og stadig sjeldnere på andres, og hva verre er: selve innleggsskrivingen fusker også.

Jeg har planer om å benytte anledningen til å endre profil, nettadresse og kanskje til og med bloggleverandør - men det må selvsagt overveies grundig og over lang tid. Kanskje gjenoppstår bloggen i ny og voksen utgave, mens jeg er i ferd med å forlate studenttilværelsen. Det passer jo fint?

Student vs. voksen I: Tverrfaglig samarbeid

Jeg har nettopp kommet hjem fra mitt første ordentlige forskerseminar. Av det slaget som finner sted på en gammel hytte eid av Det Norske Videnskabs-Akademi (med et bibliotek som har førsteutgaver av Maurits Hansen i!), og som innebærer tunge middager, fyr på peisen og flytende linjer mellom faglig diskusjon og småprat. Et første steg mot voksenlivet? Jeg håper det.

          Foto: Anna Kvile, hentet fra Det Norske Videnskabs-Akademis nettsider.

La oss derfor sette opplevelsen i sammenheng med vårens bloggtematikk, som altså er det begynnende voksenlivet og krisene det medfører. Seminaropplevelsen må regnes som en av mest markante voksenopplevelsene så langt i år. Men skiller det seg egentlig så mye fra tidligere opplevelser som er i samme gate?

Vel, la oss sammenligne helgens seminar med min eneste tidligere erfaring med tverrfaglig forskningsarbeid, nemlig Eksperter i Team (EiT). Sistnevnte er obligatorisk for alle masterstudenter og skal fremme samarbeid på tvers av fagmiljøer, kunnskaper om gruppearbeid og forberedelse på arbeidslivet. Faget omgis av innbydende(?) metaforikk, ved at prosjektene kalles landsbyer og prosjektleder for landsbyhøvding. Man blir dessuten fulgt opp av gruppearbeidsfasilitatorer, lett gjenkjennbare på at de alltid setter seg ned på huk ved deltakernes stoler for å kommunisere fra øyehøyde.

Min landsby het "Kunstproduksjon" og innebar samarbeid med en kunstner, en byggingeniør og et par eksemplarer kunstkritikere. Vi tilbragte hver onsdag i et halvt år med å skrive omkring tretti sider ut fra utgangspunktet "Trondheim vil kanskje en gang få seg en kunsthall. Hvordan bør den i så fall være?". Min opplevelse av hvor fruktbart dette var kan oppsummeres med følgende dikt, forært meg av Kristin på en av de begredelige onsdagene:

Og jaggu vart det onsdag att
og jaggu fekk ho Silje fnatt
for onsdag er ein trasig dag,
han skjer i hjarta som ei sag:
Ho Silje likar dikt og rim
og slukar bøker nett som prim
ho vil 'kje leika fisk i stim
med 'ekspertar i team!

Nok sagt om EiT.

Helgens seminar, derimot, var ganske annerledes. Det er igjen Galskapens fengsel/Mainnan i buret det er snakk om. På seminaret var psykiatri, kriminologi, historie, litteraturvitenskap og kjønnsforskning representert. Jeg stod altså for litteraturen. Til sammen utgjorde vi en gruppe som bestod av ulike mennesker, med ulik faglig bakgrunn, ulike opplevelser og ulik vekting av kvantitative mot kvalitative metoder. Likevel gikk det kjempefint. Jeg lærte mye, følte at jeg bidro selv også, fikk tre-fire nye ideer til et litteraturvitenskaplig vinklet arbeid innenfor prosjektet og hadde det koselig.

Prosjektet er fremdeles i startgropen, flere av deltakerne på seminaret er i ferd med å søke om ulike midler og stillinger som vil gjøre dem i stand til å jobbe videre med det på sikt. Derfor var ikke det viktigste at graden av nytte, interessefelt eller seriøsitet skilte seg fra EiT-prosjektet. Jeg er interessert i kunst og forventet å få mye utbytte av landsbyvalget mitt den gangen. Nei, viktigst var at rammene omkring prosjektet og samarbeidet er helt annerledes. Rett og slett: at alle er voksne, interesserte mennesker, som ønsker å få noe gjort og å lære mest mulig, uansett hvilken faglig vinkling kunnskapen har. Det er langt fra nødvendig for prosjektet at deltakerne blir "fisk i stim", snarere tvert i mot; her trengs selvstendighet like mye som samarbeidsevner. Dessuten fikk vi store mengder god mat og drikke, mot EiTs gratis kjeks og pulverkaffe.

Konklusjon

Voksenliv: 1
Studentliv: 0

Lenkesamling: Siv Gøril Brandtzæg

Siv Gøril Brandtzæg, i bloggsammenheng kjent for å gi meg mandagsraptuser, har vunnet Trondheims delfinaler av Forsker Grand Prix 2011 (hun fikk en god andreplass i finalen i Bergen) og presentert doktorgradsprosjektet sitt på Schrödingers katt. Hun gjør triviallitteratur fra 1700-tallet kjempespennende og dagsaktuelt. Samtidig!

Alt sammen finnes på verdensveven, og jeg vet at dette er noe mine trofaste blogglesere ikke ønsker å gå glipp av. Derfor skal dere få alt sammen samlet på ett brett, her:

Her kan du se innslaget på Schrödingers katt: http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/297205/

Her kan du se hele Forsker Grand Prix 2011 sine delfinaler i Trondheim: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/826889/

Og her kan du se finalen i Bergen: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/828158/

Vårens bloggtematikk

Jeg trodde at tjuefemårskrisen var noe jeg kom til å hoppe over, en slags arbitrær, forventet krise som egentlig bare er tøys og tull. Hva skulle vel endre seg ved at man fyller tjuefem? Bare et tall! Jeg oppfører meg allerede som en noenlunde sprek pensjonist, så jeg kommer bare nærmere meg selv desto mer jeg eldes.

Det viser seg selvsagt at det året jeg fyller tjuefem innebærer ganske store endringer. Først og fremst er jeg nødt til å slutte å leve livet som om jeg allerede er en noenlunde sprek pensjonist. Statens lånekasse nekter å betale for det lenger. Denne skremmende innsikten kom i løpet av julen, og deretter fulgte det en hel rekke av dem.

Andre innsikt: jeg er ferdigutdannet. Det skjedde urovekkende plutselig til at jeg har sett det komme i fem år allerede. Det viser seg dessuten at det jeg har sagt i alle år, nemlig at jeg har utdannet meg til arbeidsledighet, i og for seg stemmer. I alle fall er jeg nå, som en tredje innsikt, både ferdigutdannet og arbeidsledig. Men dette var jeg jo forberedt på? Ikke bare tok jeg meg med den største selvfølge et år som poststudent, jeg begynte også prosessen med å sørge for å bli evig student. Joda. Men så kom det krypende en fjerde innsikt: at stipendiattilværelsen kanskje ikke er en reell mulighet likevel, i alle fall ikke med det aller første. Greit nok. Jeg tok noen dype magadrag og begynte å søke på jobber. Så fulgte innsiktsraset.

Femte innsikt: Rentene på studielånet begynner å løpe i august.
Sjette innsikt: Fy søren, så stort det studielånet har blitt!
Syvende innsikt: Man går ikke på jobbintervju med slitt skinnveske, hullete kåpe og tøyblomster i håret.
Åttende innsikt: Hvis man får seg konsulentoppdrag, bør man bli et enkeltmannsforetak.
Niende innsikt: Det finnes viktige papirer om økonomi som man må fylle ut selv.
Tiende innsikt: Jeg har et Coop-kort.

Samlet innsikt: Jeg er verken student eller pensjonist, jeg er voksen. Livet handler om mer enn Camilla Colletts breve og optegnelser.

Resultat: Tjuefemårskrise.

Heldigvis har jeg arvet både min fars pessimisme (krise) og min ømme moders optimisme (krisehåndtering). Jeg har nemlig bestemt meg på å hoppe rett i fanget på tjuefemårskrisen. En del av meg synes at det er på tide at jeg blir voksen og begynner å gjøre voksne ting. En ørliten del er til og med tilbøyelig til å være enig i at livet handler om mer enn Camilla Colletts breve og optegnelser. Derfor har jeg blitt med i en skrivegruppe, søkt på jobber, skrevet motivasjonslister med gode egenskaper jeg har, sagt "Ja!" til å være med på et seminar med forskningsprosjektet Galskapens fengsel og faktisk, allerede, og takket være Kristin Fridtun, fått meg et konsulentoppdrag for et lite forlag. Det er ikke verst!

Vårhalvårets bloggposter kommer med andre ord mest sannsynlig til å handle om kriser og krisehåndtering. Jeg håper at dere mine trofaste blogglesere vil være med på det også.

Tilstandsrapport

Jeg er uten internett hjemme, og har vært det i lange tider. Bloggoppdateringer venter på PC-en der hjemme, og postes når jeg får nett.

Nyttårsforsett for 2012: bli betalt for arbeidet mitt. Med andre ord er dette forhåpentligvis det siste semesteret jeg tilbringer som student.

Jeg fyller 25 i år, og er allerede dypt inne i krisen.

9 ps. Bananklumper

Oppsummeringen lar vente på seg, jeg har nemlig eksamener og julegaver å ta meg av. Imens har jeg fått verdens fineste (kjøpte) pakke i posten, fra Paludans antikvariat. Se bare her:

9 ps. Bananklumper! Og frimerkene er fra Ecuador og Island.

Baksiden av pakken, med stempel og frimerke.

Inni pakken var dette brevet, som beklaget at boken min hadde kommet så sent.

Med stempel og tyske inflasjonsfrimerker.

Og en kupong verdt 1 pilsner.

Inni det første laget gråpapir var det et bokomslag.

Inni bokomslaget var det en ny pakke med gråpapir, med et fint bilde utenpå.

Og inni det gråpapiret fant jeg Michel Foucaults Galskapens historie. Jeg tør vedde på at ingen bok av Foucault har vært så fint innpakket før, og heller ikke så gledelig mottatt av kjøperen.

Moralen av historien er denne: kjøp alltid bøker fra koselige antikvariater, som Paludans.

50 000!

50 000 ord, en roman og et diplom. Det har jeg ikke fått siden jeg var liten. Jeg er stolt av meg selv!