En oppsummering av 2011s store bloggprosjekt, NaNoWriMo

De siste ukene har jeg vært uten internett hjemme, derfor blir det som skulle være årets siste post til årets første. Jeg planla å avslutte 2011 med en oppsummering av høstens skriveprosjekt, NaNoWriMo. Som dere vet, kom jeg i mål i slutten av november med femti tusen ord i et dokument kalt Kulisser, som også ble «romanens» tittel.

I retrospekt må jeg si at jeg er overrasket over hvor mye tekst jeg fikk til å produsere på så kort tid, spesielt siden jeg ikke hadde tatt meg helt fri fra fagene jeg fulgte og andre hverdagssysler. Tatt i betraktning at jeg hadde som regel at ingenting skulle slettes, er jeg tilsvarende overrasket og til og med litt imponert over at teksten a) henger noenlunde sammen og b) ikke er uleselig. Noen litterær kvalitet kan det imidlertid ikke være snakk om, noe utdragene nedenfor vil vise, i alle fall når jeg innrømmer at de er valgt ut fordi de er blant de bedre.

I løpet av måneden prøvde jeg ut følgende forfattermyter:

• Skrive i stuen (Halldis Moren Vesaas)
• Skrive på skrivemaskin (Tomas Espedal)
• Skrive på kafé (Henrik Ibsen, J. K. Rowling m.fl.)
• Skrive på sykeleiet (Henrik Wergeland)

Ingen av forfattermytene ga meg særlig stort litterært utbytte, selv om særlig skrivemaskinskrivingen var morsom. Best og mest skrev jeg de gangene jeg satt alene ved skrivebordet og hadde jaget samboeren ut av huset. Med det i mente antar jeg at isolert hytteskriving (Knut Hamsun) eller eget skriverom (Tarjei Vesaas) ville vært ideelt for mitt forfattervirke. Det lot seg dessverre ikke prøve ut i løpet av november måned.

Flere har etterlyst utdrag fra det jeg skrev. Hvordan skal man ellers kunne tro på at jeg faktisk gjennomførte prosjektet, diplom eller ei? Av naturlige, tekstlige grunner har jeg vegret meg for å følge oppfordringen eller ta utfordringen. Jeg har hele tiden gitt tydelig uttrykk for at romanen min ikke endte opp der jeg ville (Tomas Espedal), men heller som en blek kopi av «gladsentimentalistenes» bestselgere (Anna Gevalda). Det at jeg ikke tillot meg å slette eller redigere tekst, gjør dessuten at språket er både svulstig og repetitivt.* Men hvor mye mot viser jeg ved å blogge om et prosjekt som jeg ikke avslører noe essensielt fra? Ikke mye.

Her følger derfor noen utdrag som på ulike måter utvikler Tomas Espedal som fiktiv karakter og gjennomgangsmotiv i NaNoWriMo-romanen. Det første utdraget er dessuten inspirert av Steffens forslag fra kommentarfeltet til posten Siste innspurt, som lød slik:

Alternativt - eller samstundes - kan hovudpersonen ta eit oppgjer med dei tradisjonelle vårklisjeane gjennom stadig meir utagerande eksentriske forsøk på å vere original, kanskje ved å rive opp eit lite tre med rota i desperat von om at dette må vere anarkistisk nok til å ha djupne.

Her er altså hva mitt forkvaklede forfattersinn gjorde med Steffens forslag:

Etter som januar ble til februar tok vårsmeltingen til for alvor. Den siste sørpen og isen smeltet bort og forsvant, bare noen grå rester av brøytehauger lå igjen langs kanten av fortauene. Jeg forsøkte å skrive om vårsmeltingen; om våren som brekker ryggen på vinteren og solen som kommer tilbake. Det ble klisjéfylt. Solen, skrev jeg, står som en blodappelsin over byen. Jeg strøk det. Kulden, skrev jeg så, hadde fremdeles skarpe tenner. Herregud! Så beskrev jeg en krokus i detalj, hvordan den steg opp gjennom teven i jorden og sprengte seg vei ut av det mørke, inn i lyset. Hvordan blomsten foldet seg ut og strakte seg mot solen, men da, akkurat i det friheten ble nådd, ble den plukket av et lite barn og høytidelig gitt bort til moren. I to dager var jeg veldig fornøyd med den teksten, men da jeg åpnet dokumentet og leste den på nytt, var den uoriginal og forferdelig dårlig skrevet.

Jeg ville være original. Det var ikke en hvilken som helst søt liten historie jeg ville skrive, det var noe stort. I flere dager fordypet jeg meg i samlingen min av Tomas Espedal-bøker og spedde på med litt Knut Hamsun. Dette var orginialitet, dette var det jeg skulle strebe etter. Om jeg fuserte de to, tenkte jeg, Espedals språk og hverdagslige handling og Hamsuns ironi og eksentritet, da ville det bli noe banebrytende og nytt. I et nytt tekstutkast skrev jeg om en eldre mann som hakket og grov med en spade for å grave opp alle de små krokusspirene før de stakk hodene opp av jorden. Han bedrev den rene massakren på blomsterspirene, vendte om på hele hagen for å unngå vårblomstene, slet seg ut med å hugge og hakke seg ned gjennom den frosne jorden for å nå dem i tide. Men hvorfor gjorde han det? Det visste jeg ikke. Jeg skrev inn en forhistorie som involverte kjærligheten til en døende kvinne og et lite glass med vårblomster på nattbordet. Det ble ikke bra, men det var i det minste bedre enn det hadde vært.

Litt senere omtales Espedal igjen, denne gangen i forbindelse med stipendiaten David, som jeg-personen har et kort og heller innholdsløst forhold til. Allerede i begynnelsen av forholdet, som altså beskrives her, aner man hvorfor han ikke kan bli historiens Helt:

Så spennende! David holdt på med egne skriveprosjekter. Jeg spurte ham ut, og fikk halt ut av ham at det var snakk om en selvransakende roman, en roman med trekk fra hans egen slektshistorie og kanskje også deler av eget liv. Det skulle handle om hans fars far, hans klassereise fra bygden og inn til universitetsbyen Bergen. Forelskelsene, nederlagene, inntil han altså skapte Davids far og indirekte også David selv, som nå kan sitte og følge slekters ledd i huset de bor i, i Fjellveien, etter at klassereisen tok dem til toppen av det bergenske sosietetslivet. Forretningspapirer var etterlatt i hopetall, fortalte David, men også familiealbum og enkelte brev var å oppdrive. Særlig kjærlighetsbrevene mellom farfaren og forloveden, Davids farmor, var interessante, skrevet som de var i den perioden da farfaren jobbet som hardest for å slå seg opp i det bergenske forretningslivet.

David fortalte om skrivingen, skrivesperrene, de ville raptusene som holdt ham fra å skrive på avhandlingen om performativ biografisme. Hvorfor skrive om det når man kan utøve det? Jeg måtte medgå at jeg lot meg imponere, ikke minst fordi alkoholen begynte å ha sin virkning. Det virket som en veldig god idé å skrive om slektsledd, å tvinne fortidens menneskers liv inn i sitt eget og skrive biografisk og poetisk om det.

Ikke ulikt Tomas Espedal sine prosjekter, sa jeg.

Kanskje ikke tilsynelatende så annerledes, sa David. Men samtidig er mitt prosjekt et helt annet.

Han hadde faktisk møtt Espedal, sa han så. Eller Tomas, som han kalte ham. David satt selv og skrev på de samme brune pubene i Bergen sentrum, og Tomas kom til pubene nesten hver ettermiddag, i alle fall nokså ofte, og drakk cider og snakket med kjente og ukjente. David hadde fortalt ham om både avhandlingen og forfatterprosjektet, og faktisk var det Tomas selv som hadde oppmuntret ham til å fokusere på skrivingen mens ideene og innsatsviljen fremdeles var der.

Jeg nikket og konsentrerte meg om å smalne øynene, som åpnet seg og ble kulerunde hver gang David sa Tomas i stedet for Espedal. Men i beruselsen var jeg ikke en gang sikker på om det storøyde betydde at jeg var imponert, misunnelig eller om jeg hadde innsett noe helt annet, noe som naget og rykket i meg hver gang navnet Tomas gled inn i samtalen. Jeg oppdaget at Jonas hadde snudd seg mot oss og trykket seg inn i tosomheten vår, slik at den nå var i ferd med å utvikle seg til en sirkel. En sirkel hvis midtpunkt var David og hans møter med Tomas på byens mange puber, hans samtaler og hans vurdering av Tomas som en mann som kunne sin litteratur – han kunne absolutt sin litteratur! – men som kanskje hadde noen usympatiske trekk som følge av de livsvalgene han hadde gjort. Bort fra livet, ikke sant? Imot kunsten! Jeg merket at en hånflir lå og lurte i munnviken min, trykket ned av av jeg gapte stort for å smile mest mulig imponert og stort mot midpunktet i samtalen, nå midtpunktet i rommet som helhet.

Akk, ja. Som nevnt i tidligere bloggposter, ender det hele med at David forsvinner ut av jeg-ets liv like fort som han trengte seg inn i det. Hun ender opp med å forelske seg i medboer Hege i stedet, i det som en liten stund ser ut til å nærme seg en lykkelig avslutning før peripetien inntreffer og Ilka, den gamle og begynnende senile kvinnen de bor hos, forsvinner ut i kulden og nattemørket og blir funnet ihjelfrosset i morgentimene. Kollektivet truer med å opphøre, limet i tilværelsen til våre hovedpersoner er i ferd med å løsne. Løsningen (ikke opp-) inntreffer i begravelsen, i kapittelet som heter «Deus ex machina»:

Begravelsesdagen var grå, med det tynne regnet som kjennetegnet Bergen fremfor noe. Asfalten var så våt at det dannet seg pøler i hver minste lille forsenkning, som sprutet opp på skoene våre da vi gikk fra drosjene til kirken. Det var en nokså liten forsamling som stod og ventet foran kirkedøren. Jeg kjente igjen Jørn, ved siden av seg hadde han en liten, vever kvinne som måtte være konen hans. To barn stod og sparket grus over skoene til hverandre ved siden av kirketrappen. Ellers var der fem eller seks kvinner på Ilkas alder som stod i en gruppe for seg selv, noen tretti år gamle kvinner og ektemennene deres og en enslig mann på noenogfemti. Det var alle.

(...) [Intetsigende beskrivelser fra seremonien i kirken.]

Ilkas kiste ble senket ned på en gravplass helt sør på kirkegården. Vi kastet hver vår rose på kistelokket, presten messet om jorden, støvet. Solen skinte skarpt ned på oss, regnet var som dradd bort fra himmelen. Jeg så restene av skydekket rett over Ulriken, det var i ferd med å drive bort fra oss. Himmelen var mildt blålig. Vi tok Jørn i hånden en etter en, mumlet at vi kondolerte, tok konen hans i hånden også. Barna gjemte seg bak foreldrenes kåper. Jeg smilte høflig ned i et lite barneansikt med snørrender under nesen. Grusveien var sølete, noen av de eldre kvinnene måtte støttes opp bakken mot kirken.

Da vi kom tilbake til huset, også nå i drosje, gikk vi for første gang inn inngangsdøren som lå på Ilkas side av huset. Det hadde jeg aldri gjort før, og det satte meg i en høytidelig stemning. Jørn og barna gikk foran oss, en del av de eldre kvinnene var der, og den noenogfemti år gamle mannen. Resten hadde dradd hjem, de var i alle fall ikke der. (...) I gangen hang vi fra oss jakkene våre som om vi var gjester, stilte skoene våre på skostativet, som konen til Jørn hadde ryddet for anledningen. Inne i stuen luktet det kaffe, de hadde bestilt snitter og det stod en kake på kjøkkebenken.

De eldre kvinnene gikk en runde blant oss, hilste og utvekslet noen lavmælte kommentarer.

Kari. Du er vel en av de som bodde her? Hyggelig. Jeg kjente Ilka fra skoletiden.

Eller:

Hei. Merete. Jeg jobbet med Ilka tidligere, i Storebrand.

Vi nikket og smilte, men glemte navnene så fort vi hadde hørt dem. Den middelaldrende mannen hadde tatt av seg hatten og den store frakken ute i gangen, nå kom han inn rommet. Han så kjent ut, syntes jeg, det begynte å ringe små bjeller for ørene mine. Også han gikk runden.

Hei, sa han til meg. Tomas.

Espedal, tenkte jeg. Tomas Espedal. Nå som hatten var av kjente jeg igjen det grånende håret, skjeggveksten, de små øynene og den brede munnen. Det var Tomas Espedal.

Så det var dere som bodde her?

Ja, sa jeg.

Og dere er litteraturstudenter, mener jeg Ilka fortalte?

Jeg hostet og harket litt.

Ja. Vel. Tre av oss, i alle fall. Jeg og Hege og Stella, der borte. Og Tonje skal bli lærer, så--.

Jaha. Jaja, sa Tomas Espedal. Jeg vokste opp rett her nede, jeg. I alle fall delvis. Jeg kan ikke huske hvordan vi kjente Ilka, men vi var innom henne rett som det var. Det var et hjem nummer to for hele nabolaget, slik jeg husker det nå.

Det høres ut som Ilka, sa Hege.

Jeg kremtet, blunket noen ganger for å ikke stirre, og så hørte jeg meg selv si:

Jeg har lest alle bøkene dine.

Har du det? sa Tomas Espedal. Så det er pensum nå.

Ja, nei, jo, sa jeg. Imot kunsten er pensum, men jeg har lest resten på egenhånd. De er virkelig gode.
Jeg kjente at kinnene mine ble varme, men det var umulig å ikke fortsette.
Du er faktisk den beste forfatteren jeg vet om. Altså, som er nålevende, i alle fall.
Tomas Espedal begynte å gapskratte, le så han ristet i skuldrene. De eldre kvinnene snudde seg og så på oss.
Nei, sa Espedal. Nå skal jeg ha meg en snitte.
(...)
Hege sørget for at vi satte oss ved spisebordet i hjørnet, ikke i sofagruppen, der Tomas Espedal hadde satt seg og begynt en samtale med Jørn og konen hans. Det var nok lurt. Tonje satte seg med oss, men Stella fløt inn fra et sideværelse og sank ned i stolen ved enden av bordet, der Espedal satt helt bortest i sofaen og drakk kaffe fra en av Ilkas små, blå kaffekopper av porselen. Det virket som de kjente hverandre fra før. Stella smilte og snakket og jeg hørte bruddstykker av samtale som involverte Kjøbenhavn og litteraturmiljøer. Iblant lo Espedal på nytt, en høy, bergensk og hyggelig latter. Han bøyde seg nærmere Stella og de snakket lavmælt sammen og spiste snitter med reker og majones.
(...) [De setter seg etter hvert i sofagruppen likevel, ettersom gjestene drar.]
Tomas Espedal fortalte om gåturene sine. Noe kjente jeg igjen fra bøkene, andre ting var helt nye og helt annerledes. Hege fortalte om fotturer lenger nord i landet, som hun hadde vært på noen år tidligere. Jeg kjente meg litt skamfull, som beundret bøkene hans så mye som jeg gjorde når jeg ikke hadde noen tilsvarende erfaringer selv. Jeg hadde aldri vært på en eneste fottur, og nå satt jeg og tenkte på det at jeg egentlig aldri kunne tenke meg å dra på en, heller. Jørn hadde vært på flere, viste det seg. På ryggsekkturer i USA, han hadde haiket omkring der nede i månedsvis og gått de strekkene han ikke fikk skyss. I det øde, øde amerikanske landskapet.
(...) [De siste gjestene drar.]
Vi hørte døren slå igjen i andre enden av huset, dumpt. Men jeg hørte fremdeles Espedals brummende stemme fra stuen til Ilka. Litt senere kom både han og Stella inn på kjøkkenet.
Slå deg ned her, imens! sa Stella til ham. Hun forsvant opp trappen.
Jeg ble forsøkt overtalt med et glass rødvin, sa han til oss. Men det drikker jeg ikke. Jeg lot meg overtale med noens cider i stedet.
Han satte seg på kjøkkenstolen ved siden av Hege. Stella kom løpende ned trappen igjen, en rødvinsflaske i hånden. Tonje kom etter. Mens Stella hentet en kjøkkenstol inne hos Ilka, hentet Tonje frem cider fra kjøleskapet.
Eple? sa hun til Espedal.
Han nikket, slo litt ut med armene. Samme for ham, liksom.
(...) [De blir venner med Espedal, godt hjulpet av Stellas rødvin.]
Hør her, sa Tomas Espedal. Dette er et fint kollektiv. Dere er unge på den måten man skal være det, dere har et eller annet som jeg ærlig talt misunner. Ungdom, sannsynligvis.
Han tok en liten pause og så på hver og en av oss.
Jeg har et hus.
Han så bort på meg.
Du har lest om det.
Jeg rødmet.
Det huset står tomt nå, det er stort og litt mer trekkfullt enn dette og ligger en rimelig god vei utenfor byen. Det er ikke sikkert det lønner seg for dere som studerer. Men hvis dere vil, kan dere bo der.
Mener du det?
Ingenting i veien for det, sa Tomas Espedal.

Slik går det med jentenes kollektiv, og slik ender NaNoWriMo-romanen Kulisser. Nå er det tid for et nytt år og blanke ark, som forhåpentligvis kan fylles med jevnlige bloggoppdateringer også utover våren. Det er i alle fall lov å håpe (og å mase).

* I utdragene har jeg rettet opp trykkleifer og utelatt deler der det er markert med (...). Ellers står det som det stod.