Dette er en historie om en dag i juli i år, der jeg visste hva jeg hadde lyst til.
Det begynte med det motsatte: jeg visste hva jeg ikke hadde lyst til. Jeg hadde ikke lyst til å reise hjem sammen med E., som bodde hos meg, fordi jeg heller ville være alene.
Jeg
gikk til bokbutikken i Galleriet. Der plukket jeg fire bøker fra en av
romanhyllene, den billigste, som jeg umiddelbart visste at jeg ville
lese. Dette er i seg selv uvanlig. Jeg er en leser som veier pris mot
sidekvalitet, tykkelse mot høyde og bredde, forsidebilde mot
baksidetekst. Jeg vurderer om jeg virkelig kommer til å lese denne
boken, om jeg trenger å ha lest den, om forfatteren er av den typen jeg
leser en, tre eller fem bøker av. Det kan hende at jeg bør bruke tiden
min på noe nytt, eller at én lest roman allerede gitt meg et bredt nok
inntrykk av dette forfatterskapet, eller at det er snakk om en bok og en
forfatter som bør spares til senere og ikke må brukes opp i
utrengsmål. Tid, økonomi og formål må avpasses til hverandre. Det kan
ta meg så lang tid å vurdere en bok at det blir flaut å stå så lenge i
den samme bokbutikken, foran den samme hyllen.
Denne
gangen vurderte jeg ikke i det hele tatt, jeg handlet, og jeg tok med
meg de fire bøkene til kafé Pygmalion og leste Marguerite Duras' Moderato Cantabile.
Der skjedde det igjen. Jeg visste plutselig hva jeg ikke ville, og jeg ville ikke lenger sitte på en kafé og lese Duras. Det
hadde gått en time, jeg ville hjem. Uten å drikke opp teen min, pakket
jeg bøkene ned i vesken og reiste meg.
Jeg gikk mot Bybanen, men det skjedde på nytt. Jeg ville ikke
ta Bybanen, jeg ville gå. Og jeg ville ikke gå den raskeste veien, den
over Danmarksplass, men veien om Haukeland sykehus. Jeg gikk. Og mens
jeg gikk, tenkte jeg over det at jeg, verdens minst impulsive menneske,
plutselig visste nøyaktig hva jeg ikke ville og deretter ikke gjorde
det. Umiddelbart.
Jeg gikk over kirkegården, der
jeg gikk innom farfars gravplass for å se om noen hadde kuttet ned det
lille grantreet som de siste årene har blitt til et nokså stort grantre
og helt skjuler navnet hans. Noen hadde gjort det. Jeg lurte på om det
var min far. Deretter gikk jeg over haugen og skulle til å ta snarveien
ned i Gimleveien, da noe nytt skjedde: Jeg visste hva jeg ville.
Jeg
ville gå innom Christieparken. Til tross for regnet, som hadde begynt å
falle, hadde jeg lyst til å gå en omvei for å krysse barndommens
Usynlighetsbro. Jeg gikk omveien, krysset broen. Jeg følte meg bra. Det
gikk en dame forbi med to små, stygge hunder. Jeg smilte til henne, og
hun smilte tilbake.
Det er sjelden at jeg vet hva
jeg ikke har lyst til, men det enda mer sjelden at jeg vet hva jeg har
lyst til. Derfor har jeg for lenge siden avskrevet meg selv som et
håpløst menneske. Hvis jeg kjeder meg, får jeg ikke lyst til å gå en
tur. Jeg får ikke lyst til å dra til en kafé i byen for å lese for meg
selv, jeg får ikke lyst til å skrive eller lage noe eller besøke noen:
jeg får lyst til å ha lyst til å gjøre det. Og når jeg likevel driver
meg selv ut på en tur, en dag jeg har kjedet meg og fått lyst til å være
et menneske som har lyst til å bli kvitt kjedsomheten når det kjeder
seg, kjeder jeg meg enda mer. Jeg tenker bare på å bli ferdig med turen,
jeg tenker bare på at dette har jeg virkelig ikke lyst til.
Nå
slo det meg at denne sommeren har det vært annerledes. Jeg har reist
meg fra terrassen, fra tebesøk hos farmor eller fra et kafébord, og jeg
har gått. Og mens jeg har gått, har jeg hatt det fint. Jeg har hatt lyst
til å gjøre noe annet, og jeg har gjort det.
Da
jeg kom hjem hadde E. dradd til byen for å spise middag med familien
sin. Jeg tappet vann i badekaret og laget så mye skum jeg fikk til.
Vinduet åpnet jeg, derfra ser jeg den grå himmelen, oransje taksteiner
og toppen av Ulriken. Så lå jeg i badekaret og så ut på regnet og
forstod at det er på dager som dette at livsomveltende beslutninger må
tas.
Vil jeg forske? Spurte jeg meg selv. Vil jeg
gi opp å søke jobber og heller søke på et doktorgradsstipendiat? Vil jeg
ofre et år eller to på å prøve på det, selv om det ikke er sikkert at
jeg får det til?
Og inni meg kjente jeg at dette
også var noe denne sommerens Silje ikke egentlig trenger å
overveie. Ja, jeg vil forske. Jeg vil gjerne være den personen i Norge
som vet alt om hva som ble utgitt et visst år, for eksempel 1894. Det er
så mye jeg kan se på! Jeg kan se på sentimental påvirkning eller på
triviallitterære trekk, eller, slo det meg, jeg kan se på noe helt, helt
annet. Noe nytt. Og om jeg kan klare det? Så klart kan jeg klare det!
Klarte jeg masteravhandlingen, klarer jeg dette. Sier professor G. at
jeg kan søke, kan jeg søke. Jeg lo høyt i badekaret og utenfor lettet
regnet og en solstråle traff Ulriksmasten --- nei, det er løgn. Men det
var like fullt en åpenbaring, og jeg bestemte meg for at jeg skulle dra
tilbake til Trondheim og bo der i enda noen år.
