I dag minnes vi ...

... professordatteren Emilie Sørensen, Kristianias vakreste pike.

Vinteren 1830 var fjorden islagt, til alle gutter og herrers store glede. Og Emilies. Hun spente skøyter på sine spede føtter og sled ut på isen i selveste Bjørviken, der alle kunne se henne.
Byen var forferdet.
Byen lo.
Byen fryktet et sedelig forfall etter dette.
Men etter vinteren 1830, begynte flere og flere kvinner å spenne skøyter på føttene og ta sin del av moroa. Takk, Emilie Sørensen!

(Emilie Sørensen har jeg lest om på side 105 i Torill Steinfelds Den unge Camilla Collett.)

Tre forfattere, tre bøker

Kristin ga meg en oppgave i et blogginnlegg for en tid tilbake. Den lød slik: «Eg skal nemna tri skaldar som eg likar godt, draga fram éi bok - av kvar - som eg likar serskilt godt, og so gjeva fem andre vevritskrivarar den same uppgåva». Siden jeg i all hemmelighet elsker kjedebrev og veldig ofte fyller dem ut uten å poste dem (det er jo litt flaut), kunne jeg ikke la en slik sjanse gå fra meg. Her er svarene mine:

1. Per Olov Enquist – Blanche och Marie
   Bøkene hans dukket opp sporadisk og noenlunde uventet. Det vil si: jeg lette aldri bevisst etter en Enquist-bok, men plutselig hadde jeg skaffet meg en likevel. Den første boken hadde jeg hørt om på en forelesning, den het Styrtet engel. Da jeg senere det året befant meg inne på Tapir bokhandel for å prokrastinere, kjøpte jeg den ved et innfall. Selv om jeg likte den godt, kjøpte jeg ikke flere bøker av Enquist den gang – å gå berserk med et helt forfatterskap er stort sett ikke noe jeg gjør, etter at jeg brant meg på en lei Sandemo-farsott i trettenårsalderen. På nordkurs i Sverige dukket imidlertid Enquist opp igjen, denne gangen på en svensk bokhandel der jeg lette etter svenske forfattere som jeg kunne lese på originalspråket. På togturen tilbake til Bergen, var det derfor Blanche och Marie som holdt meg med selskap. Innimellom leseøktene, prøvde jeg å fordøye lesningen ved å skrive om boken i notatboken min. Jeg visste ikke helt hva det var som grep meg med Enquist. Var det språket? Det historiske perspektivet, leken med biografisjangeren? Kanskje delvis. Men det viktigste, fant jeg ut, var den hårfine balansen mellom det poetiske, ideelle, til og med klisjépregede på den ene siden, og det groteske og desperate på den andre. Om jeg skal legge hovedvekt på én av Enquist-bøkene, må det være denne, men det handler vel så mye om togreisen, som det handler om boken. Etter Blanche och Marie gikk det vel et år, så fikk jeg låne Kapten Nemos bibliotek en gang jeg skulle ta toget til Bergen. Enquist er velegnet for togreiser. Jeg skaffet meg alle de resterende bøkene i forfattersskapet etterpå, men leste ingen av dem, utenom Enquists selvbiografi, som jeg fikk i uventet bursdagsgave. Kanskje må jeg konkludere med at det viktigste med Enquist-bøkene er selve lesesituasjonen min, og ikke egentlig bøkene i seg selv: Enquist skal dukke opp, ikke søkes etter – og bøkene hans gjør seg godt på reiser.

2. Virginia Woolf – The Waves
   Som jeg nevnte ovenfor, er jeg ikke flink til å lese forfatterskap, og heller ikke til å like forfatterskap som helhet. Derfor holder jeg meg til The Waves når det blir snakk om Virginia Woolf, selv om Orlando og Mrs Dalloway på ingen måte er dårlige bøker (sistnevnte er best omtrent to år etter at man leste den). The Waves er en av få bøker jeg har lest flere ganger, og mest sannsynlig min favorittbok. Den er vanskelig å sette ord på, for den består av en serie monologer som består verken av stemmer, tanker eller stemninger, men av alt på en gang. Mens jeg leser, blir dessuten alle stemmene mine: Jeg føler meg som Bernard, som Louis, Neville, Susan, Jinny og Rhoda. Da jeg leste boken for tredje gang, oppdaget jeg likevel hva som er det viktigste ved den: måten den får meg til å tenke på. Når jeg leser The Waves, får tankene mine en helt spesiell tankestemme, et helt spesielt tempo, som krever at jeg leser mye saktere enn jeg gjør ellers. Den kan selvsagt leses «vanlig» også, men da blir den også langt mer ordinær. Tankestemmen som skapes i The Waves, har jeg bare funnet ett annet sted (se neste punkt). Fordi jeg fant ut at stemmen kom aller best til sin rett når jeg brukte min egen, ble jeg ganske hes sist jeg leste The Waves.

3. Kenneth Koch – New Adresses
   Nummer tre er faktisk en poet! Jeg er ellers ingen poesileser, jeg har sjelden hatt tålmodighet til å lese stort annet enn Inger Hagerup og Halldis Moren Vesaas. Av Kenneth Koch har jeg ikke lest noe annet enn denne ene diktsamlingen, selv om jeg har hørt at minst én annen er like god. Jeg kom over Koch mens jeg skulle lese til en eksamen, men isteden ble sittende og bla i The Norton Anthology of Poetry på lykke og fromme. Der stod diktet «To My Twenties» - og der var stemmen igjen! Tankestemmen fra The Waves er kanskje mer melankolsk og dvelende, mens den fra New Adresses er friskere og gladere - men det er i bunn og grunn den samme lesemåten det er snakk om. Jeg ble overlykkelig, og bestilte diktsamlingen fra internett med en gang jeg var ferdig med å lese diktet høyt for Ellinor (i ettertid har jeg prakket den på flere andre venner av meg også). New Adresses består av dikt som er apostroferinger av begreper, av bygg, av firmaer, av alder, og så videre. Det er et slektskap mellom den følelsen som jeg får av å lese The Waves, og den jeg får av diktene i New Adresses. I begge bøkene føler jeg meg tvunget til å tenke på en ikke-hverdagslig måte, slik at virkelighetsflukten inn i bøkene også blir større. Det er føreløpig ingen bøker som får meg til å føle mer og bedre enn disse to siste på listen.
   

Jeg finner ikke fem mennesker som jeg vil videresende til, men jeg kunne godt tenke meg å lese svarene til Eirin, som jeg ikke tror at har tatt utfordringen fra Ellinor ennå.