Semesterstartsglede og en glemt forfatter

Da var vi tilbake til hverdagen og daglige adspredelser i kunnskapens haller, fremdeles fulle av glede over nyinnkjøpte pensumbøker, nyfylte fyllepenner og kaffetilsølte kladdeark i dokumentmappen som heter «Master». I alle fall jeg. Jeg har alltid kjent meg litt rastløs mot slutten av en ferie, og lykkelig og full av tiltak når skolen begynner igjen. Noen vil påstå at det er fordi jeg er litt nerdete, men etter å ha tenkt nøye gjennom det i løpet av sommerferiens mange og lange bilturer, har jeg kommet fram til noe annet. Først og fremst, har jeg funnet ut, er det fordi det overlater ansvaret for hverdagen, utdannelsen og (til syvende og sist) lykken min til noen andre, noen som har laget et opplegg for meg og valgt ut bøker for meg, men som deretter stort sett lar meg være i fred. Du kan si hva du vil om at universitetet er fritt for obligatorisk oppmøte og lar alt være opp til hver enkelt, rammer er det like fullt. Jeg har noe å stå opp til hver morgen, noe å gjøre hver dag, og dette noe fører alltid til at jeg blir et litt bedre menneske. Selv om jeg ikke har en eneste forelesning i år og lager pensumlisten selv, har jeg i løpet av en knapp uke falt inn i en herlig, hverdagslig rytme utgjort av alle som sitter rundt meg på lesesalen. Vi kommer til omtrent samme tid hver morgen, spiser lunsj og tar kaffepauser til faste og avtalte tidspunkter, går hjem i løpet av et visst tidsintervall mot kvelden – eller spiser middag sammen, om vi av en eller annen grunn går lange kvelder i møte. Jeg har funnet ut at uansett hvor fælt jeg synes det er å sykle til skolen i regnet etter altfor lite søvn, er det i grunnen verre å ha ferie og ikke føle seg nyttig i det hele tatt.

Det er selvsagt mye masterangst involvert i det å skulle skrive en master, mye bekymring og poduksjonsløse dager og søvnløse netter. Det kan noen ganger virke helt uoverkommelig å skulle skrive hundre sider tekst om en bok på 122 sider, men overraskende nok aldri fordi oppgaven kan komme til å bli for kort. Teksten jeg skriver om, fører meg hele tiden over i andre tekster, tekster som handler om den eller som nevnes i den, tekster som refererer til hverandre og som også må undersøkes, leses og nevnes. I dag havnet jeg over en slik referanse, som jeg tenkte at jeg skulle dele med dere. Jeg-et i Camilla Collett sin I de lange Nætter (som godt kan sies å være Camilla selv, siden det er snakk om en slags erindringsroman), skriver om hvordan det er å være på kostskole som fjortenåring mot slutten av 1820-årene. Blant annet får Camilla en bestevenninne, som får en viktig litterær rolle for henne, fordi hun skarpt kritiserer sentimentalromantiske bøker til fordel for det gotiskfantastiske. Blant forfatterne som kritiseres, nevnes en viss populærromantisk skribent ved navn Lafontaine, som jeg viet noen minutter til i løpet av i dag. Sannsynligvis er det snakk om August Heinrich Julius Lafontaine, som i sin samtid var enda mer populær enn Goethe var. August Fontaine skrev bøker med titler som Huusfaderen, eller Hvor her elskes! og hvorfor? og Udsøgte Fortællinger. I Nordisk Familjbok beskrives han skånselsløst, men muligens treffende, på denne måten:

Det Iffland og Kotzebue var på dramaets område, var Lafontaine på romanens, der han representerte familieromanen i dens mest fortynnede og sjablongmessige form. Lafontaine forherliget den huslige lykken og den ubevisste uskylden i fraserike deklamasjoner, men fylte arbeidene sine med følelsesrike, vellystige illustrasjoner. Trass det ensformige og smakløse i forfatterens manér, ble han ytterst populær gjennom sin grenseløse svada og den småborgerlige oppfatningen.

Det er mangt i litteraturen som går tapt og glemmes, og i masteren min har jeg tenkt å ta tak i en litterær tradisjon som har blitt både forhatt og gjemt unna – i utgangspunktet i et forsøk på å finne fram til og vise de litterære kvalitetene som tross alt finnes i sentimentalitetens retoriske register. Likevel. Enkelte bøker ser det ut til at bare kan hentes tilbake til samtiden for at de skal bli ledd ut, og jeg er redd Udsøgte Fortællinger er blant dem.

(Min oversettelse. Hentet fra Nordisk Familjbok (1911) side 796-797)

PS Det kom aldri et Intermesso II, til tross for den lovende tittelen. Det må jeg bare beklage. Og siden hverdagen min nå er fylt med lite annet enn skole og strikking, kan det muligens drøye litt før jeg skriver om noe annet enn obskure forfattere fra 1800-tallet. Dere er advart.