Og nå kommer jeg tilbake igjen for et øyeblikk, ikke for å love bot og bedring, men for å si ifra om at det kommer til å ta enda en stund før bloggen blir ordentlig virksom igjen. Kanskje til slutten av august. Ferie, og så videre. Det er nesten så jeg rødmer litt. Jeg lover at hvis jeg har internettforbindelse underveis, skal jeg i det minste slenge inn noen intermezzoposter med jevne mellomrom.
Men når jeg nå først er her, skal dere i alle fall få med dere noen velvalgte ord videre. Det er nemlig ikke slik at jeg bruker tiden min på ingenting, langt derifra! Jeg har nettopp pløyd meg gjennom en murstein av en bok som har rykte på seg for å være intet mindre enn vår første store dameroman: Rousseaus Julie, ou la nouvelle Héloïse fra 1761. Den bruker i overkant av 600 sider fordelt på seks bind på å fortelle sine lesere den gripende historien om hvordan Julie og St. Preux forelsker seg unge, men skilles fordi Julie tvinges inn i et ekteskap med den langt eldre Wolmar. Dette skjer i bok 1 og 2, hvorpå de resterende bindene tar for seg hvordan Wolmar inviterer St. Preux hjem til seg og lærer de to elskende hvordan man overkommer utuktig kjærlighet og lever lykkelig og platonisk sammen i et stort kollektiv, inntil døden skiller dem ad. Sånn omtrent.
Jeg tenkte å dele et passende utdrag med dere, og har valgt et der St. Preux beskriver gjensynsgleden mellom Julie og kusinen/bestevenninnen Claire (som selvsagt også skal få bo i det lykkelige herskapshuskollektivet). Henriette er Claires datter. Dette er kanskje det avsnittet som best av alle viser hva sentimentalitet innbefatter og hvordan semikoloner best kommer til uttrykk:
Opening the door of her room, I saw Julie seated facing the window and holding little Henriette on her knees, as she often did. Claire had prepared a big speech after her manner laced with sentiment and levity; but as she set foot on the threshold of the room, the speech, the levity, were all forgot; she flew to her friend shouting in an indescribable rapture: Cousin, forever, forever until death! Henriette upon seeing her mother leapt and ran to meet her also shouting: Maman! maman! with all her strenght and she ran into her so hard that the poor child fell from the blow. This sudden apparition, this fall, the joy, the commotion seized Julie to such a point, that having arisen and extending her arms with a very sharp cry, she sank back into the chair and swooned. Claire while trying to lift up her daughter, saw her friend go pale, hesitated, not knowing to which she should turn. Finally, seeing me lift up Henriette, she rushed to assist the helpless Julie, and fell onto her in the same condition.
[...] For my part, seized, transported, out of my senses, I strode erratically about the room not knowing what I was doing, with broken exclamations, and in a convulsive spasm I was unable to control.
(nyoversatt utgave fra 1997, side 490)
God sommer, folkens!
