Jeg øver meg for tiden på å være jovial.
Jovial (uttales med et solid trykk på første stavelse: jovvial) er en betegnelse på det å være godslig eller gemyttlig. I denne sammenheng betyr det først og fremst å kunne være trivelig og omgjengelig i møte med tilfeldige fremmede eller halvbekjente. En jovial person kan når som helst småprate med bussjåføren, jenten fra forelesningen eller naboen. Jeg er (inntil videre) ikke særlig jovial.
Når en en gammel dame sukker over været for å åpne en trivelig småprat, smiler jeg stivt, stirrer tomt på henne i noen sekunder og sier nervøst og teatralsk "Ja. Det er jammen vått for tiden". Deretter dør samtalen brått ut. Jeg har sagt noe som absolutt kan kalles et svar, ledsaget av et smil, men det er likevel et feil framstilt svar. Det fører ikke til videre samtaler, det tvert imot dreper dem. Bussjåfører hilser ikke tilbake om jeg hilser på dem, damer i butikken blir stive av skrekk om jeg kommenterer det de gjør. Jeg har etter hvert (tror jeg) funnet ut hvorfor: jeg mangler jovialitet. Jeg virker rett og slett ikke som om jeg mener et ord av det jeg sier. Og det gjør jeg selvsagt heller ikke, personene er ikke meg bekjente og samtaleemnene er trivielle og grunnleggende falske. Men jeg vil jo gjerne kunne føre trivielle samtaler likevel. Iblant treffer en folk som er verdt en samtale. Jeg har hørt rykter om at samtaler med bussjåfører og gamle damer kan berike en ellers kjedelig dag. Er en flink til å være jovial når det ikke betyr noe som helst, blir det dessuten betraktelig lettere å skulle føre en samtale med noen en faktisk vil bli kjent med, men ennå ikke kjenner. Jovialitet er en god egenskap som har mange bruksområder.
Så langt har jeg øvd meg på å skape grobunn for småprat ved å smile hyggeligere og si "God morgen!" ofte. Det har resultert i to jovialitetsprøver som jeg selv mener at jeg har bestått. Her følger en redegjørelse:
Jovialitetsprøve 1, bussjåføren:
Bussjåfører er gode prøveemner for jovialitet. Spesielt når en hver morgen går på bussen på dens endestopp, ofte mens bussjåføren tar seg en timinutters pause og rydder opp i bussen. Jeg prøver meg som sagt hver morgen på et smilende og trivelig "God morgen!", mens jeg venter på en sjanse til å prøve mine småpratevner. En morgen regnet det fælt og jeg kom hoppende bortover grusstien for å unngå en rekke små sølepytter. "Jaså!" sier bussjåføren, som tar seg en røyk utenfor bussen. "Du kommer trippende, du!"
Til vanlig ville jeg stoppet, tenkt meg om, sagt "Hehe. Ja." og en pinlig stillhet ville fulgt.
"Ja, det er så fryktelig mange sølepytter her!" sa jeg, klistret på meg et muntert smil og fortsatte: "Går det greit om jeg går inn i bussen selv om du har røykepause?" "Åjada!" sa bussjåføren. Så gikk jeg inn på bussen, ristet paraplyen og fant meg et sete, og bussjåføren kom inn for å rydde i midtgangen. Nå fulgte en minst tre minutter lang samtale om hvilke funn en bussjåfør kan gjøre mens han rydder i setene (flest mobiltelefoner og t-kort), den gangen jeg mistet mobiltelefonen min og en snill bussjåfør ga den tilbake til meg (han slo opp på "mamma" i telefonlisten, "Haha, ja, vi må være oppfinnsomme!" sa bussjåføren), hvilke plikter en bussjåfør har utenom busskjøringen (å bringe fulle mennesker hjem, å sørge for at "sånne litt forvirrede" får seg på jobb om morgenen(!)) og noen avsluttende betraktninger rundt været.
Jeg gir meg selv ståkarakter og anser meg for beriket.
Jovialitetsprøve 2, dame i kiosken:
En annen jovialitetsprøve som ofte oppstår, er når kunder i en butikk tar en "kunder imellom"-prat om noe de leter etter og ikke finner, er misfornøyd med eller når en av dem gjør noe litt snålt. En slik oppstod nylig mens jeg var i kiosken for å lete etter yoghurt og en annen dame var ute i nøyaktig samme ærend. Hun tok ned en yoghurt og satte den tilbake, deretter en ny, så en tredje. Så sa hun (fordi det var litt snålt å ta så mange yoghurter og så sette dem tilbake): "Ja, jeg klarer bare ikke bestemme meg! Jeg ville ha blåbærsmak, men det har de ikke."
Til vanlig ville jeg hevet øyenbrynene, smilt anstrengt og sagt "Hem. Ja, det kan være vanskelig, det." og en pinlig stillhet ville fulgt.
Nå sa jeg: "De har Go' Morgen med blåbærsmak, da. Om det er en fullgod erstatning." Det var det ikke. Vi snakket litt om ulike yoghurttyper med blåbærsmak og deres fordeler og ulemper samt yoghurtutvalget på kiosker og i butikker. Damen valgte til slutt en molteyoghurt, sa farvel og ble borte.
Jeg gir meg selv ståkarakter også her.
Med mer øvelse regner jeg med å bli riktig jovial og å betraktelig øke sjansene mine for å en dag helt tilfeldig bli venn med en kjemperik og ensom gammel dame som deretter testamenterer meg hele sitt jordlige gods.
