onsdag 10. juni 2009

En skyldig ode til rullekaken

I siste utgave av Mål og Makt* skriver Kjartan Helleve en fantastisk liten sak om hans egen lille vri på studentmat: rullekaken. Rullekaken som en finner på nærbutikkens hylle og som, ifølge Helleve selv "skal innehalde nitti prosent sukker og ti prosent tilsetjingsstoff". Jeg kjenner meg igjen. Å, som jeg kjenner meg igjen!

Riktignok var min rullekaketid en tid jeg la bak meg omtrent da jeg ble student, den tilhørte videregående. Da jeg ble student, ble jeg på forunderlig vis samtidig elitist. Det er nå jeg bare drikker løste fra Te- og Kaffehuset og boikotter aspartam og Coca Cola – ikke av politiske grunner, men fordi det er så flaut å bli knyttet til noe så ordinært og småborgerlig. Som enhver student er jeg fattig og ute av stand til å lage alle middager fra bunnen ( noe som også bunner i at det utelukkende er klesmoten jeg har tatt med meg fra femtitallet, og ikke et eneste husmorideal), men jeg holder meg til det øvre sjiktet av alt som er fælt. Spiser jeg frossenpizza, heter den Dr. Oetkers eller Casa di Mama. Spiser jeg Toro, prøver jeg å forkle det ved å putte oppi noe ferskt noe og late som ingenting. Selvsagt vet jeg at det ikke gjør saken bedre, snarere tvert imot, men jeg blir likevel hengende et sted i midten: Toro er greit, men jeg kan ikke bli sett død med en Grandiosa i handleposen.

Men på videregående, da var overgangen til småborgerlig elitisme bare så vidt påbegynt. Da skammet jeg meg ikke over en eneste av de merkelige matvanene jeg har, og som jeg nå gjør mitt beste for bare å utøve i all hemmelighet. Riktignok har jeg ikke klart å legge av meg den leie uvanen med å kjøpe et stykke brie og spise det helt, men det er stadig sjeldnere at jeg spiser rå nudler rett fra pakken. Eller, som temaet er: rullekake. Jeg spiste mye rullekake fra den lokale Remaen da jeg gikk på videregående. Som Helleve så fint poengterer, er det fine med rullekake at den lett strekker seg til mer enn ett måltid, siden den er så mektig som den er. Som han også beskriver, skal den helst spises hel: ”Det var å opne ho i enden og bite seg nedover”. Nettopp slik var mitt forhold til rullekake. Jeg kjøpte den, jeg spiste den, og jeg nøt den. Den er nitti prosent sukker og resten er noe mystisk med E-er foran, og den smaker slik også. Derfor var den selvsagt hele tiden en ”skyldig glede”, en lurer jo alltid litt på hvem som spiser Rema 1000-rullekaker på alvor. Er det for eksempel noen som serverer rullekaken oppdelt til kaffen i et vanlig hjem? Jeg kan ikke se det for meg. For meg er rullekaken for alltid knyttet til det å være 16-17, ha forbrenning på topp og ennå mangle sosiale sperrer for hva slags mat jeg inntar og hvor jeg inntar den. Som Helleve gjorde, kunne også jeg godt ha funnet på å ta med meg en rullekake på kino mens de andre tok med bøtter med popkorn og smågodt. Jeg tror til og med at jeg kan ha gjort nettopp det, selv om jeg i skrivende stund bare kan huske å ha tatt med en stor pakke med Pianos sjokoladepudding.

Rullekaken er et tilbakelagt stadium fordi skammen har sneket seg inn på meg. Jeg har hatt ett eneste tilbakefall siden jeg la Bergen by bak meg, og da involverte jeg Ellinor som en medskyldig og vi spiste opp rullekaken vår i hui og hast i skjul på hennes hybel. Likevel: jeg savner den iblant. Iblant får jeg et søtbehov som ingen hjemmebakt kake kan stille, og da kan det jo hende, nå som Helleve har vist at det finnes andre der ute, at jeg vil ty til rullekaken på ny.

* Mål og Makt 20009-1, s 28-29. ”Rullekake à la Hellings”

mandag 1. juni 2009

Kognitiv fortellekløe

I dag har jeg forlest meg. Jeg merker det ved at tankene mine har tatt form av en fortellerstemme som nekter meg å la tankene mine gli i ett med det jeg oppfatter som meg selv. Tankene mine insisterer på å være i forgrunnen, på å ha en egen stilart og på å beskrive og kommentere alt jeg gjør og alt jeg ser; de har simpelthen blitt til en objektiv og allvitende fortellerstemme i mitt eget hode. Og stemmen er ikke en gang enhetlig og stilren i dag. Når den er det, og jeg for eksempel får sitte i ro på en buss og la tankene flyte, er det behagelig å ha en fortellerstemme i hodet for en stund. Jeg dikter sammenhengende historier i tankene mine, med aristotelisk struktur (begynnelse, midte, slutt) og god avsnittsbygging – jeg liker meg da. Det er som å ha en egen, uforpliktende bok gående i tankene, som ikke krever noen anstrengelse og som nesten overrasker meg selv med plotvriene sine iblant. Dessuten pleier stemmen å minne mistenkelig mye om hvilken forfatter det enn var jeg leste sist, det være seg Hamsun eller Virginia Woolf eller hvem som helst jeg for øyeblikket har pløyd meg gjennom noen verker av: og som regel pløyer jeg meg gjennom verker av folk jeg liker.

I dag, derimot, har jeg forlest og forskrevet meg og fortellerstemmen er fragmentert og irriterende. Alle kan vel relatere seg til det å ha en fryktelig dårlig sang på hjernen, såkalt kognitiv kløe? Jeg tror jeg er rammet av nøyaktig det samme, bare på fortellerstemmebasis. Trolig er det først og fremst Arne Melberg som er den skyldige (med sin enerverende tendens til å la alt oscillere), men den er også et sammensurium av alt det merkelige jeg har konsumert på litteraturfronten i dag. Den begynner i alle fall nye stubber hele tiden, med plagsomt mange adjektiver og poetiske vendinger. Til og med språket varierer, mellom bokmål og nynorsk, norsk og engelsk, alt etter hva som stilmessig passer øyeblikket best. Jeg setter meg på sykkelen min og tråkker hjemover: we’re gaining speed sier fortellerstemmen som er tankene mine. Og jeg kjenner at jeg ikke orker. Jeg har lest så mange bøker, jeg vil helst ta fri og ikke tenke på litteratur, men i tankene er jeg plutselig litteratur. Det er ingen måte å slippe fra det på, for jeg klarer ikke å kople av og tenke på noe annet. Mine egne tanker insisterer på å fremmedgjøre meg fra meg selv og fra virkeligheten, du er fiksjon sier den, og gjør meg straks etter om til en beretning i tredjeperson: Hun puster endelig frisk luft igjen, etter timer der luften innendørs har prikket omkring neseregionen fordi den er for varm og tung. Ja. Det stemmer, det. Og jeg er fryktelig lei av å være litterær, av å danne avsnitt etter avsnitt i tankene som ikke kan skrives ned noe sted og som blir borte før fingrene mine får samlet seg om pennen eller trykket ned tastene på tastaturet. Om det fantes tankediktafoner! Da, kanskje. Nå vil jeg bare at tankene skal bli mine egne igjen og tillate at jeg eksisterer utenfor alle bøkene, og at jeg kan kjenne på den friske luften uten å samtidig beskrive det eksplisitt i tankene mine mens tanke-Melberg leter etter nok en anledning til å få si oscillere.

Passende nok har jeg lest veldig mye om å forlese seg i dag, om sentimental 1700-tallslitteratur og didaktiske egenskaper, om at litteratur kan være farlig. Vel tenkte de mest på at litteraturen kan plante all slags obskøne tanker i hodene på dydige ungpiker som ikke bør vite noe om verdens realiteter (det ville jo ødelagt hele gleden ved øyeblikket der den hardt og brutalt slår ned på dem likevel), men jeg benytter anledningen til å hevde at quixotisme fremdeles gjelder i dag, og at det er søren så plagsomt. Jeg er sikker på at det i sin ytterste konsekvens er direkte farlig, og at en kan bli splitter pine gal og/eller gi seg i kast som hobbyforfatter. Jeg gleder meg i alle fall fryktelig til jeg får sommerferie og kan ta tilbake herredømmet over egne tanker.