lørdag 21. mars 2009

Når vi nå er inne på dans...

Det sies at en aldri skal begynne med det beste og så trappe ned, men det har jeg tenkt å blåse i. Jeg har nemlig en flause til å fortelle om, som skjedde langt tidligere enn den fra forrige post. I min egen meningsbygging av livet kommer jeg fra nå av til å se på den som et frampek på det som siden skulle bli Rocky Horror-flausen. Den er i samme kategori, men det pinlige ved den har selvsagt bleknet betraktelig nå som min nyeste bedrift har toppet den.

Det kan nemlig virke som om det utelukkende er på dansefronten jeg tabber meg ut på den gode gamle praktiske måten. Det er både merkelig og ikke merkelig. Jeg kan overhodet ikke danse, så det er ikke rart at det blir pinlig. Men når jeg virkelig ikke kan danse, er det ganske merkelig at jeg stadig vekk gjør det.

Denne gangen var jeg hos en venn og skulle lage middag. Leiligheten er en slik som er høyt oppe i en stor bygning, med veldig store vinduer og brede vinduskarmer. Alle som kjenner meg vet selvsagt at jeg er kjempeglad i å sitte i brede vinduskarmer. På andre siden av veien var en tilsvarende svær bygning med massevis av kontorer og like svære vinduer. Fra vinduene i leiligheten jeg befant meg i, kunne en ha sett direkte inn i kontorene, om det ikke var for at kontorbyggets fasade var bygget opp av mørkt glass som reflekterte en selv mer enn det ga innsyn. Jeg ville muligens vært bekymret for hva eventuelle kontoransatte kunne følge med på av mine bevegelser, om det ikke var for to faktorer: at bygget skulle rives og derfor ikke inneholdt kontoransatte lenger, og at klokken var syv om kvelden og dermed etter vanlig arbeidstid.

Dere skjønner kanskje hvor dette bærer hen? Jeg hørte på Sigur Rós' nyeste plate mens jeg laget den middagen. Fordi jeg var alene og ganske så glad, begynte jeg etter hvert å danse til den. Greit. Jeg skal beskrive den dansen. Jeg danset egentlig ikke så mye som jeg hoppet vilt rundt omkring i ring, svaiet litt upresist fra side til side og sklei over gulvet på en kontorstol. Jepp. Alle vet da hvor mye moro en kan ha det med å skli over gulvet på en kontorstol under rolige partier av en ellers altfor dansbar sang?

Halvveis ut i risens koketid tok jeg meg en pause fra denne ville danseraptusen og satt litt i vinduskarmen for å hente meg inn igjen. Jeg så over på bygget ved siden av for å sjekke at ingen fulgte med i refleksjonen, da jeg øynet en bevegelse bak refleksjonen, fra inne i det antatt tomme kontorbygget. Og da jeg fokuserte blikket og klarte å se inn i det, hva tror du jeg så?

Fem-seks rivningsarbeidere i refleksvester og gule hjelmer, som alle sammen vinket til meg og lo.

onsdag 18. mars 2009

Rocky Horror danseshow

Jeg har noen ganger hatt mareritt om at jeg plutselig befinner meg på en scene foran hundrevis av mennesker og at jeg skal danse eller synge. De er i samme kategori som drømmer der jeg plutselig oppdager at jeg vandrer rundt naken. Jeg blir veldig bevisst meg selv. Sosiale maksimer hindrer meg i å løpe eller i å synke ned gjennom gulvet, så jeg blir stående der jeg er og fortsetter sangen med falsk stemme eller dansen med keitete bevegelser. Våkner våt av svette når jeg endelig klarer å rive meg ut av drømmen, og tenker at jeg er glad for at slikt rett og slett ikke skjer. Vel:

På torsdag var det Rocky Horror Pictureshow-framvisning på Samfundet. Jeg hadde ikke fått tid til å være så forseggjort i kostymeveien som jeg ville, litt improvisert mørk sminke til den grønnrutede kjolen min var nødt til å holde. Men giret var jeg. Det var full storsal og alle var utkledd og det ble kastet ris og vann og toast på gitte tidspunkt underveis. Folk ropte kommentarer til filmen hele tiden. Jeg gledet meg vilt til Time Warp-dansen, fordi jeg var sikker på at alle kom til å danse til den. Det var tross alt en interaktiv forestilling. Jeg hadde hørt om de som har vært før, og at det selvsagt danses.

Så da Time Warp kom, styrtet jeg opp fra stolen min og fram på gulvet, sammen med en flokk andre mennesker. Jeg innså ikke før jeg hadde stilt meg opp med resten, at alle de andre som styrtet fram var påfallende likt utkledde. Jeg innså ikke før dansen begynte at alle de andre kunne trinnene og at jeg selv hadde glemt dem. Det demret ganske fort og veldig brutalt for meg at de alle sammen var del av gruppen som spilte ut deler av musikalen foran lerretet mens den gikk. At ingen andre fra publikum hadde gjort det jeg gjorde, og blitt med. At jeg befant meg på gulvet foran hundrevis av mennesker og skulle danse uten å kunne trinnene, som den eneste som ikke hadde samme kostyme som resten.

Å innse dette, hjalp ikke akkurat på de glemte dansetrinnene eller den i utgangspunktet manglende rytmiske sansen. Det gikk helt som i marerittene mine: jeg vet ikke hvorfor jeg ble på dansegulvet dansen ut, men det ble jeg. Så langt i bakgrunnen som jeg fikk til, men på dansegulvet. Jeg vet heller ikke hvordan det kan ha seg at jeg ikke har dødd av skam eller mistet nattesøvnen i etterkant. Jeg rødmet riktignok i ti minutter sammenhengende da jeg kom meg ned på stolen igjen, og jeg fikk litt vondt i magen de første gangene jeg kom på det igjen, men jeg har funnet ut at jeg blir mer distansert desto flere ganger jeg forteller historien. Moralen får vel være at det er helt sant som de sier: en dør ikke av det.

Om noen har en tilsvarende Bridget Jones-verdig flause å berette om, fortell meg om den neste gang vi treffes. Det får meg til å føle meg bedre.

mandag 16. mars 2009

Knallbonbonvitser

Det er talende for min humor at jeg elsker knallbonbonvitser. Jeg formerlig vrir meg av latter dersom jeg virkelig tar inn over meg en slik. Det finnes nemlig ikke mer meningsløst dårlig og uforståelig humor enn den som kommer innpakket i knallbonboner, med papirkrone på siden og et innledende smell. I all hemmelighet har jeg en drøm om å en gang holde knallbonbonfest, der det bare skal smelles knallbonboner og leses knallbonbonvitser (til allmenn hyllatter) og holdes diskusjoner om hva som egentlig er ment å være det humoristiske ved dem. Dessverre tror jeg ikke at jeg deler min glede over disse vitsene med så veldig mange andre. Likevel, her er noen eksempler:

Fruen (til den nye piken): - Vi pleier som regel å spise frokost klokken åtte om morgenen.
Piken: - Nå, men hvis jeg ikke skulle være nede til den tiden, behøver ikke herskapet vente på meg.

- De søker stilling som sildepakker? Har De noe kjennskap til den slags arbeide?
- Ja, jeg har vært busskonduktør i 3 år.

Ole og Per hadde fått en kake på deling. Ole tok kaka, holdt den bak ryggen og sa:
- Det er ikke noe å dele på. Åffer ei hand vil du ha?
- Den med kaka i, sa han Per.
- Bestandig ska' nå du være så heldig! sa han Ole.

Du vet du er gammel den dagen du bøyer deg ned for å knytte skolissen. Og når du har gjort det, så stanser du et øyeblikk og tenker: Var det noe mer jeg skulle ha gjort når jeg først er her nede?

mandag 2. mars 2009

Jeg spiser verdens beste brieost akkurat nå. Den har virkelig den perfekte konsistensen (nesten smøreost, men ikke helt). Nå skal jeg brygge meg en kopp myntete, lese tegneserien Bone og oppnå perfekt matrelatert lykke.